Eurovision Song Contest 1976

Nederland sto vertskap etter å ha vunnet konkurransen året før med gruppen Teach-In og «Ding-a-dong». Dette var tredje gang Nederland arrangerte finalen, etter å ha gjort det i 1958 og 1970. Kringkasteren NOS la konkurransen til Haag og kongressenteret Nederlands Congresgebouw, i dag kjent som World Forum. Hovedsalen hadde plass til rundt 2000 publikummere, men antall seter var noe redusert for å gi plass til teknisk utstyr og rundt 50 kommentatorbokser.^[2]

Fra og med dette året var konkurransen et spleiselag mellom de deltakende nasjonene. Tidligere var det vertslandet ene og alene som tok på seg alle kostnadene med arrangementet. Nå hadde imidlertid konkurransen vokst seg såpass stor, at selv middels store kringkastere som Sveriges Radio hadde problemer med å ta på seg arrangementet. Hvert land betalte heretter en deltakeravgift basert på landets størrelse, økonomi og antall tv-lisenser.^[3]

Returer og politiske fravær

Hellas var tilbake etter ett års pause, mens Østerrike var tilbake etter tre års pause. Sverige trakk seg fra konkurransen dette året. Bakgrunnen var at Sveriges Radio, som arrangerte konkurransen året før, mente den musikalske kvaliteten i konkurransen var for lav. I begrunnelsen fra svensk tv het det: «Den musikk festivalen formidler, forsvarer neppe sin plass i kanalens musikktilbud».^[4] Bakgrunnen for denne negative innstillingen lå også i de kraftige protestene som hadde oppstått i Sverige månedene før Eurovision Song Contest 1975. Da hadde den svenske venstresiden gått sammen med en rekke organisasjoner innen svensk musikk- og kulturliv for å tvinge Sveriges Radio til å trekke seg fra konkurransen.^[5] Venstresiden arrangerte også en alternativ festival i Stockholm dagene før Eurovision Song Contest.^[6][7] Sverige var imidlertid tilbake igjen i 1977.

Også Tyrkia trakk seg fra konkurransen, trolig på grunn av Hellas' bidrag, «Panajá mou, panajá mou» (norsk: min dame, min dame). Det greske bidraget var kontroversielt, fordi sangteksten kunne tolkes som en protest mot tyrkisk utenrikspolitikk og Tyrkias invasjon av Kypros i 1974. Tyrkisk tv sendte likevel finalen, men sensurerte det greske bidraget og spilte i stedet den patriotiske sangen «Memleketim».^[8][9]

Malta trakk seg også, selv om landet hadde konkrete planer om å delta med artisten Enzo Guzman og sangen «Sing Your Song, Country Boy».^[10][11] Malta trakk seg imidlertid før fristen av ukjente grunner, og landet vendte ikke tilbake i konkurransen igjen før i 1991.

Også fyrstedømmet Liechtenstein gjorde dette året et forsøk på å delta i konkurransen, med bidraget «Little Cowboy» og artisten Biggi Bachman.^[12] Problemet var imidlertid at landet ikke hadde noen egen kringkaster, og dermed kunne ikke landet stille i konkurransen.^[10][12][13] Til sammen deltok 18 land i Eurovision Song Contest 1976, ett land mindre enn rekordåret 1975.

Programleder for finalen var sangeren og skuespilleren Corry Brokken. Hun hadde deltatt flere ganger for Nederland, og hun vant konkurransen i 1957 med «Net als toen». Hun ble med det den første personen som både hadde vunnet og ledet en utgave av Eurovision Song Contest. Siden har italienske Gigliola Cinquetti og Toto Cutugno (1991), latviske Marie N (2003), aserbajdsjanske Eldar Qasımov (2012) og svenske Måns Zelmerlöw (2016) gjort det samme.^[14]

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning. Storbritannia ble trukket til å starte, mens Jugoslavia ble trukket til å avslutte. Norge fikk startnummer ni.^[15]

Dette året tillot EBU for første gang ferdiginnspilte instrumenter på bånd – dersom enkelte passasjer av sangen ikke kunne gjenskapes av et levende orkester.^[16] Dette var også første gang man produserte et eget stereolydspor av sendingen. Stereosendingen var forbeholdt radio; på fjernsyn gikk sendingen fortsatt med monolyd.^[17] Først i 1984 ble konkurransen første gang tv-sendt med stereolyd, men de fleste kringkasterne overførte fortsatt konkurransen i monolyd frem til slutten av 1980-årene.^[17]

Sendingen åpnet med en kortfilm med ulike bilder fra Haag, Nederlands politiske hovedsete. Filmen ble akkompagnert av det nederlandske Metropol-orkesteret direkte fra Congresgebouw. Orkesteret spilte også i finalene i 1958 og 1970. Deretter kom Corry Brokken på scenen og ønsket velkommen på nederlandsk, før hun deretter holdt en kort introduksjon på fransk og engelsk.

I perioden 1973–1976 kunne landene synge på det språket de ønsket, og nesten halvparten av landene valgte å synge på engelsk i håp om å øke vinnersjansene.

Sendingen varte i 2 timer 11 minutter og ble sendt til 33 land med et potensielt publikum på 450 millioner seere. Sendingen gikk også ut på radio i elleve land med opptil 80 millioner lyttere.^[15] Hvert bidrag ble introdusert med en postkort-film med artistene filmet i sine hjemland. Etter fremføringen fikk artistene overrakt en blomsterbukett.^[15]

Blant deltakerne var det flere som returnerte: Trioen Peter, Sue og Marc hadde deltatt for Sveits i 1971, Sandra Reemer for Nederland i 1972, finske Fredi for Finland i 1967 og norske Anne-Karine Strøm hadde deltatt for Norge i 1973 og 1974. Italias Al Bano og Romina Power skulle også delta igjen i 1985. Power var datter av den amerikanske skuespilleren Tyrone Power.^[16]

Pausenummeret var en kort dixieland-konsert med storbandet Dutch Swing College Band, ledet av Peter Schilperoort. Underveis i konserten ble det vist bilder direkte fra artistenes oppholdsrom, der reporter Hans van Willigenburg intervjuet artistene om deres favorittsanger.^[15] Han spurte artistene fra Frankrike, Israel, Østerrike, Belgia og Spania om hvem de trodde ville vinne. Bare Frankrikes Catherine Ferry var villig til å gi et tydelig svar, og hun tippet Storbritannia, som også vant konkurransen.^[15]

Norges bidrag

Norge var representert av Anne-Karine Strøm og den engelskspråklige sangen «Mata Hari». Sangen vant en klar seier i den norske finalen i februar, og den ble fremført av Gudny Aspaas med lite orkester og Strøm med stort orkester. Anne-Karine Strøm hadde representert Norge i 1973 som en del av Bendik Singers med «It's Just a Game», og i 1974 som soloartist med «The First Day of Love».

I likhet med Norges bidrag i 1974 var komponistene også denne gang Frode Thingnæs og Philip Kruse. Anne-Karine Strøm stilte på scenen i Haag med store solbriller og en åletrang buksedress av gullpaljetter, og hun ble støttet av den nederlandske korgruppen The Secrets.^[15] Hun mottok også et telegram fra Mata Haris fødeby, Leeuwarden, der de ønsket Strøm lykke til og takket for sangen. Kommentator Jo Vestly leste opp telegrammet på direkten etter den norske fremføringen.^[15]

Sangen om den nederlandske spionen imponerte imidlertid ikke de europeiske juryene, for i likhet med 1974 kom Anne-Karine Strøm også denne gangen sist. Monaco ga 4 poeng, mens Mata Haris fødeland, Nederland, ga 3 poeng. Dette var Norges fjerde sisteplass og tredje bunnplassering på rad i konkurransen.

Komponist Frode Thingnæs dirigerte Metropol-orkesteret under Norges fremføring. Jo Vestly kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet for første og eneste gang, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Sverre Christophersen leste nok en gang de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen

Poengsystemet var det samme som ble innført året før. Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år.^[18] Jurymedlemmene bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.^[15] Altså ga hvert jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den elektroniske poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

Avstemningen ble raskt en tett kamp mellom Storbritannia og Frankrike, og først halvveis uti avstemningen tok Storbritannia ledelsen tre poeng foran Frankrike. Norge lå lenge sist uten poeng, men da Nederland stemte som åttende land, fikk Norge sine første tre poeng. I andre halvdel av avstemningen ledet Storbritannia hele veien, med Frankrike like bak. Da den franske juryen som nest siste land, ga 7 poeng til Storbritannia, var den britiske seieren sikret med 164 poeng mot Frankrikes 147.^[15]

Glemte poeng ga norsk sisteplass

Frankrike ga 4 poeng til Jugoslavia, men under avstemningen glemte den franske oppleseren å lese opp poengene til Jugoslavia. Da avstemningen var over, sto Jugoslavia oppført med 6 poeng og en sisteplass. De manglende fire franske poengene ble imidlertid lagt til etter konkurransen, og i de offisielle resultatlistene står Jugoslavia oppført med 10 poeng og plass 17 av 18.^[19] Korrigeringen gjorde at Norge ble dyttet fra nest sisteplass og ned til 18. og sisteplass. Dette var Norges fjerde og Anne-Karine Strøms andre sisteplass i konkurransen.

Suksessrik vinner

«Save Your Kisses for Me» var Storbritannias tredje seier, og vinnersangen toppet singlelistene i mange land i Europa, blant annet Norge, Belgia, Danmark, Sverige, Storbritannia og Frankrike. Sangen nådde også Billboard-listen i USA. I Norge lå den ni uker på topp, noe som gjør den til en av de mest suksessrike Eurovision-låtene i Norge. Totalt solgte singelen nærmere seks millioner eksemplarer verden over, et av de høyeste salgstallene for en singel noensinne.^[20] I Storbritannia ble den sertifisert til platina av British Phonographic Industries.^[21] Vinnersangen fikk 164 poeng av 204 mulige – tilsvarende 80,4 prosent av det som var mulig å oppnå. Dette er fremdeles rekord med dagens poengssystem, innført i 1975.^[5] Til sammenligning fikk Alexander Rybaks «Fairytale» 78,7 prosent av hva som var mulig i 2009.

Også Frankrikes «Un, deux, trois» fikk kommersiell suksess etter finalen. Sangen gikk inn på en rekke singellister i Europa, og på norske VG-lista nådde den en femteplass som høyeste notering.^[22]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.^[19] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr.	Land	Artist	Sang	Språk[23]	Norsk oversettelse	Plass	Poeng
01	Storbritannia	Brotherhood of Man	«Save Your Kisses for Me»	Engelsk	Spar kyssene dine til meg	1	164
02	Sveits	Peter, Sue og Marc	«Djambo, Djambo»	Engelsk	–	4	91
03	Tyskland	Les Humphries Singers	«Sing Sang Song»	Tysk, engelsk	Syng, sang, sang	15	12
04	Israel	Chocolate, Menta, Mastik	«Emor shalom» (אמור שלום)	Hebraisk	Si hallo	6	77
05	Luxembourg	Jürgen Marcus	«Chansons pour ceux qui s'aiment»	Fransk	Sanger for dem som elsker hverandre	14	17
06	Belgia	Pierre Rapsat	«Judy et cie»	Fransk	Judy og co	8	68
07	Irland	Red Hurley	«When»	Engelsk	Når	10	54
08	Nederland	Sandra Reemer	«The Party's Over Now»	Engelsk	Festen er over nå	9	56
09	Norge	Anne-Karine Strøm	«Mata Hari»	Engelsk	–	18	7
10	Hellas	Maríza Kokh	«Panajá mou, panajá mou» (Παναγιά μου, Παναγιά μου)	Gresk	Min dame, min dame	13	20
11	Finland	Fredi og Ystävät	«Pump-Pump»	Engelsk	–	11	44
12	Spania	Braulio	«Sobran las palabras»	Spansk	Ord er overflødige	16	11
13	Italia	Al Bano og Romina Power	«We'll Live It All Again»	Engelsk, italiensk	Vi vil gjenoppleve det hele	7	69
14	Østerrike	Waterloo & Robinson	«My Little World»	Engelsk	Min lille verden	5	80
15	Portugal	Carlos do Carmo	«Uma flor de verde pinho»	Portugisisk	En blomst fra en grønn furu	12	24
16	Monaco	Mary Christy	«Toi, la musique et moi»	Fransk	Deg, musikken og meg	3	93
17	Frankrike	Catherine Ferry	«Un, deux, trois»	Fransk	Én, to, tre	2	147
18	Jugoslavia	Ambasadori	«Ne mogu skriti svoju bol»	Bosnisk	Jeg kan ikke skjule min smerte	17	10

Tilbakevendende artister

Artist	Land	Deltok i	Merknader
Fredi (sammen med The Friends)	Finland	1967
Anneli Koivisto (som del av The Friends)		1971	Som del av gruppen Koivistolaiset
Corry Brokken (som programleder)	Nederland	1956, 1957, 1958	Vant i 1957 med «Net als toen»
Sandra Reemer		1972
Anne-Karine Strøm	Norge	1973, 1974	I 1973 som del av gruppen Bendik Singers
Peter, Sue og Marc	Sveits	1971

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.^[24]

Deltakerland	Poenggivende land																		Sum	Plass
Storbritannia		12	8	12	8	12	3	10	12	12	10	12	4	10	12	10	7	10	164	1
Sveits	12		5	4	1	7	1	6	10	2	7	4		8	7	4	6	7	91	4
Tyskland		2			2	1						2					2	3	12	15
Israel	6	7	3		7	5	4	2	7		8	1	10	6	2	1		8	77	6
Luxembourg						6	6	5											17	14
Belgia	7	6		1				4	6		12		8	3	8	8	5		68	8
Irland	10		1	3	3					8		5	12	2		6	3	1	54	10
Nederland		4	4	8	4	4	2		1	7		3	2	4	6	2		5	56	9
Norge								3							4				7	18
Hellas						2					4		5		1		8		20	13
Finland	2		6	6			5	1	4			6		7		7			44	11
Spania	3									1			3			3	1		11	16
Italia	1	8		2			12		3	10	6			1	10		10	6	69	7
Østerrike	4	3	10	10	5	3	10	7	2	6	5	8				5		2	80	5
Portugal					6					4	1		1				12		24	12
Monaco	5	5	7	7	12	8	8	8	5		2	7	7	5	3			4	93	3
Frankrike	8	10	12	5	10	10	7	12	8	5	3	10	6	12	5	12		12	147	2
Jugoslavia		1	2							3							4[25]		10	17

12 poeng

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall	Mottakerland	Land som ga 12 poeng
7	Storbritannia	Belgia, Hellas, Israel, Norge, Portugal, Spania, Sveits
5	Frankrike	Østerrike, Tyskland, Monaco, Nederland, Jugoslavia
1	Belgia	Finland
	Italia	Irland
	Irland	Italia
	Monaco	Luxembourg
	Portugal	Frankrike
	Sveits	Storbritannia

Mens Jan Stulen var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.^[26]

Land	Dirigent
Storbritannia	Alyn Ainsworth
Sveits	Mario Robbiani
Tyskland	Les Humphries
Israel	Matti Kaspi
Luxembourg	Jo Plée
Belgia	Michel Bernholc
Irland	Noel Kelehan
Nederland	Harry van Hoof
Norge	Frode Thingnæs
Hellas	Michalis Rozakis
Finland	Ossi Runne
Spania	Juan Barcons
Italia	Maurizio Fabrizio
Østerrike	Erich Kleinschuster
Portugal	Thilo Krasmann
Monaco	Raymond Donnez
Frankrike	Tony Rallo
Jugoslavia	Esad Arnautalić

Poengopplesere

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

Kommentatorer og kringkastere

Finalen ble overført til 33 land med et potensielt publikum på 450 millioner seere. Sendingen gikk også ut på radio i elleve land med opptil 80 millioner lyttere.^[15] De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1976:^[32]

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Belgia	BRT	BRT	Nederlandsk: Luc Appermont	[33][34][35]
	RTB	RTB	Fransk: Georges Désir	[34][35][36]
Finland	Yle	TV1	Heikki Seppälä	[37][38]
		Rinnakkaisohjelma	Erkki Melakoski
Frankrike	TF1		Jean-Claude Massoulier	[36][39][40]
Irland	RTÉ	RTÉ	Mike Murphy	[41][42]
		RTÉ Radio	Liam Devally	[43]
Israel	IBA	Israelsk fjernsyn	Ingen kommentator	[44]
Italia	Rai	Rete 1	Silvio Noto	[45][46]
Hellas	ERT	ERT	Mako Georgiadou	[47][48]
Jugoslavia	JRT	TVB 2	Serbisk: Milovan Ilić	[49]
		TV Koper-Capodistria	Italiensk: Ukjent	[46]
		TVL1	Slovensk: Tomaž Terček	[50][51]
		TVZ 1	Kroatisk: Oliver Mlakar	[52]
Luxembourg	CLT	RTL Télé-Luxembourg	Jacques Navadic	[36][53]
Monaco	Télé Monte-Carlo		Brukte Frankrikes kommentator
Nederland	NOS	Nederland 2	Willem Duys	[35]
		Hilversum 3	Ukjent
Norge	NRK	NRK Fjernsynet	Jo Vestly	[54]
		NRK Radio	Erik Heyerdahl (sendt i opptak fra 22.20)
Portugal	RTP	I Programa	Eládio Clímaco	[55]
		RDP Programa 1	Amadeu Meireles	[56]
Spania	TVE	TVE 1	José Luis Uribarri	[57][58]
Storbritannia	BBC	BBC1	Michael Aspel	[27][59]
		BBC Radio 1, BBC Radio 2	Terry Wogan	[27][60][61]
	BFBS	BFBS Radio	Andrew Pastouna	[27]
Sveits	SRG SSR	TV DRS	Tysk: Theodor Haller	[62][63]
		TSR	Fransk: Georges Hardy	[40]
		TSI	Italiensk: Giovanni Bertini	[45][64]
		RSI 2	Italiensk: Ukjent	[65]
Tyskland	ARD	Deutsches Fernsehen	Werner Veigel	[35][63][66]
Østerrike	ORF	FS2	Ernst Grissemann	[62][67]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

Ifølge arrangørene ble sendingen overført til 33 land, blant andre land via Intervision. Under er en liste med kjente og bekreftede sendinger i ikke-deltakende land.

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Danmark	Danmarks Radio	DR TV	Per Møller Hansen	[68]
Island	RÚV	Sjónvarpið	Jón Skaptason, sendt i opptak 25. april	[69]
Sverige	Sveriges Radio	SR P3	Ursula Richter (ikke sendt på fjernsyn)	[37][70]
Tyrkia	TRT	TRT Ankara Televizyonu	Bülend Özveren	[71][72]

• 
  Gruppa Ambasadori for Jugoslavia.
• 
  Al Bano og Romina Power for Italia.
• 
  Fredi og Ystävät for Finland.
• 
  Les Humphries Singers for Tyskland.
• 
  Catherine Ferry for Frankrike.
• 
  Pierre Rapsat for Nederland.
• 
  Waterloo & Robinson for Østerrike.
• 
  Storbritannias Brotherhood of Man.
• 
  Nederlandske Sandra Reemer.
• 
  Anne-Karine Strøm for Norge.
• 
  Peter, Sue og Marc for Sveits.
• 
  Tyske Jürgen Marcus sang for Luxembourg.

• Offisielt nettsted
• (en) Eurovision Song Contest 1976 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons