Eurovision Song Contest 1959

Frankrike var vertskap etter å ha vunnet Eurovision Song Contest 1958 med «Dors, mon amour» og André Claveau. Dette var første året at fjorårsvinneren fikk arrangere det påfølgende året. Riktignok hadde Nederland arrangert i 1958 etter å ha vunnet Eurovision Song Contest 1957, men det skjedde fordi den opprinnelige arrangøren, britiske BBC, trakk seg.^[1][2]

Arrangør var den franske allmennkringkasteren RTF, og kringkasteren la konkurransen til rivierabyen Cannes og Palais des Festivals et des Congrès, som tidligere hadde huset Filmfestivalen i Cannes. Den daværende arenaen lå langs Promenade de la Croisette og skulle også huse Eurovision Song Contest 1961 to år senere.

Reglementet var i stor grad uendret fra de to foregående årene. Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.^[3][4]

Som de to foregående årene hadde hvert land en jury med ti jurymedlemmer, der hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittsang. Jurymedlemmene kunne ikke stemme på sitt eget land. Dette året innførte EBU også en regel om at jurymedlemmene ikke kunne være profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.^[3]

Elleve land stilte til start i konkurransen, noe som var rekord. Monaco debuterte, mens Storbritannia kom tilbake etter ett års pause. Luxembourg sto over konkurransen dette året, uvisst av hvilken grunn. Trolig hadde Luxembourg intensjon om å delta, men må ha trukket seg kort tid før konkurransen, siden landet var listet som deltaker i flere radio- og tv-programmer.^[2][5][6]

Oversikt over bidrag, artist, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.^[7][8]

Land	Kringkaster	Artist	Sang	Komponist	Tekstforfatter	Språk	Norsk oversettelse
Belgia	NIR	Bob Benny	«Hou toch van mij»	Hans Flower	Ke Riema	Nederlandsk	Fortsett å elske meg
Danmark	DR	Birthe Wilke	«Uh, jeg ville ønske, jeg var dig»	Otto Lington	Carl Andersen	Dansk	Åh, jeg skulle ønske jeg var deg
Frankrike	RTF	Jean Philippe	«Oui, oui, oui, oui»	Hubert Giraud	Pierre Cour	Fransk	Ja, ja, ja, ja
Italia	Rai	Domenico Modugno	«Piove (Ciao, ciao bambina)»	Domenico Modugno	Dino Verde	Italiensk	Det regner (Farvel, farvel, kjære)
Monaco	TMC	Jacques Pills	«Mon ami Pierrot»	Florence Veran	Raymond Bravard	Fransk	Min venn Pierrot
Nederland	NTS	Teddy Scholten	«Een beetje»	Dick Schallies	Willy van Hemert	Nederlandsk	Litt
Storbritannia	BBC	Pearl Carr og Teddy Johnson	«Sing, Little Birdie»	Stan Butcher	Syd Cordell	Engelsk	Syng, lille fugl
Sveits	SRG SSR	Christa Williams	«Irgendwoher»	Lothar Löffler		Tysk	Fra et eller annet sted
Sverige	SR	Brita Borg	«Augustin»	Harry Sandin	Åke Gerhard	Svensk	–
Tyskland	HR for ARD	Alice og Ellen Kessler	«Heute Abend wollen wir tanzen geh'n»	Helmut Zander	Astrid Voltmann	Tysk	I kveld vil vi gå og danse
Østerrike	ORF	Ferry Graf	«Der K und K Kalypso aus Wien»	Norbert Pawlicki	Günther Leopold	Tysk	K og K-kalypsoen fra Wien

Tilbakevendende artister

Artist	Land	Deltok i	Merknader
Birthe Wilke	Danmark	1957	Tredjeplass (sammen med Gustav Winckler)
Domenico Modugno	Italia	1958	Tredjeplass

Konkurransen fant sted onsdag 11. mars 1959 fra klokken 21.00–22.13 sentraleuropeisk tid.^[3][9] Den ble overført til direkte til tv- og radiokanaler i alle deltakerlandene og Luxembourg. Norge, som på denne tiden fortsatt hadde prøvesendinger for fjernsyn, overførte ikke konkurransen, heller ikke på radio.^[10][11]

Inne i Palais des Festivals et des Congrès var det bygget opp en scene med orkesteret foran. Scenedekoren besto av en lav vegg med tre svingdører med hver sitt kroneornament oppå. Svingdørene var prydet med motiver og bilder som reflekterte det aktuelle deltakerlandet.^[12]

Avstemning

Også dette året stemte landene i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen. Belgia startet, mens Frankrike avsluttet. Avstemningen var svært spennende, og Sveits og Danmark tok ledelsen tidlig. Etter hvert tok også Nederland, Frankrike og Storbritannia innpå. Etter at åtte land hadde stemt, ledet Storbritannia med 14 poeng, mens Sveits hadde 12, Danmark 11 og Frankrike og Nederland hadde 10 poeng. Da Italia som niende land ga 7 av sine 10 stemmer til Nederland, gikk Nederland i ledelsen og beholdt den til slutt. Storbritannia fikk sin første andreplass – en plassering landet skulle havne på de påfølgende to årene og siden ytterligere tretten ganger. Frankrike ble nummer tre.

For første og eneste gang i konkurransens historie fikk tredjeplassen, andreplassen og vinneren fremføre sangene sine på nytt etter avstemningen. Både før og siden har bare vinneren fått opptre på nytt etter avstemningen.^[3]

Dette var Nederlands andre seier i konkurransen. Vinnersangens tekstforfatter, Willy van Hemert, skrev også teksten til Nederlands første vinnersang, «Net als toen». Van Hemert ble første person – og Nederland det første landet – til å vinne konkurransen flere ganger.

Vinnere og slagere

Vinnersangen «Een beetje» fikk relativt begrenset kommersiell suksess etter seieren, mens andreplassen «Sing, Little Birdie» fikk en viss suksess. Sangen ble fremført av ekteparet Pearl Carr og Teddy Johnson, og duoen nådde blant annet syvendeplass i Nederland og tolvteplass på den britiske singellisten.^[13][14] Norge sendte ikke finalen hverken i radio eller fjernsyn, men gruppen The Monn Keys spilte inn vinneren og andreplassen på norsk. «Een beetje» fikk tittelen «Det kommer en sommer», mens «Sing, Little Birdie» ble oversatt til «Syng, lille sangfugl».^[15]

Den største kommersielle suksessen kom også dette året fra Italia. Artisten Domenico Modugno var storfavoritt til å vinne konkurransen, etter å ha fått en verdenssuksess med «Volare» året før. Tross favorittstempelet fikk Italia bare ni stemmer og endte opp på en delt sjetteplass. Sangen «Piove (Ciao, ciao bambina)» ble likevel en stor hit rundt om i Europa, og den toppet listene i Italia, Nederland, Flandern og Vallonia. Den gikk også inn på singellistene i Frankrike, Tyskland og Storbritannia.^[16][17][18] I Norge lå sangen ti uker på den offisielle singellisten, men da med Bruno Martino som artist.^[19] I USA nådde «Piove (Ciao, ciao bambina)» plass 97 på Billboard-listen, som et av få Eurovision-bidrag gjennom konkurransens historie.^[20][21]

Under er deltakerne og resultatet:^[22]

Startnr.	Land	Artist	Sang	Plass	Poeng
01	Frankrike	Jean Philippe	«Oui, oui, oui, oui»	3	15
02	Danmark	Birthe Wilke	«Uh, jeg ville ønske, jeg var dig»	5	12
03	Italia	Domenico Modugno	«Piove (Ciao, ciao bambina)»	6	9
04	Monaco	Jacques Pills	«Mon ami Pierrot»	11	1
05	Nederland	Teddy Scholten	«Een beetje»	1	21
06	Tyskland	Alice og Ellen Kessler	«Heute Abend wollen wir tanzen geh'n»	8	5
07	Sverige	Brita Borg	«Augustin»	9	4
08	Sveits	Christa Williams	«Irgendwoher»	4	14
09	Østerrike	Ferry Graf	«Der K und K Kalypso aus Wien»	9	4
10	Storbritannia	Pearl Carr og Teddy Johnson	«Sing, Little Birdie»	2	16
11	Belgia	Bob Benny	«Hou toch van mij»	6	9

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.^[23]

Deltakerland	Poenggivende land											Sum	Plass
Frankrike	2		1	1		4		2	1	4		15	3
Danmark		2	2	1	4		1	1	1			12	5
Italia	1			3	1			1			3	9	6
Monaco			1									1	11
Nederland	3	1	3			2		1	7		4	21	1
Tyskland	1			1					1		2	5	8
Sverige							3			1		4	9
Sveits	1	5	1		3	1		1		2		14	4
Østerrike				1	2			1				4	9
Storbritannia	2		2	3			5	2		1	1	16	2
Belgia		2				3	1	1		2		9	6

Mens Franck Pourcel var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.^[24]

Land	Dirigent
Frankrike	Franck Pourcel
Danmark	Kai Mortensen
Italia	William Galassini
Monaco	Franck Pourcel
Nederland	Dolf van der Linden
Tyskland	Franck Pourcel
Sverige
Sveits
Østerrike
Storbritannia	Eric Robinson
Belgia	Francis Bay

Poengopplesere

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.^[25]

Kommentatorer og kringkastere

Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1959:^[25]

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Belgia	INR	INR	Paule Herreman	[29]
	NIR	NIR TV	Nic Bal	[29]
Danmark	DR	Danmarks Radio TV	Sejr Volmer-Sørensen	[6]
		Program 2
Frankrike	RTF	RTF Télévision	Claude Darget	[9][30]
		France II	Ukjent
Italia	Rai	Programma Nazionale	Renato Tagliani	[30][31]
		Secondo Programma
Monaco	TMC	Télé Monte-Carlo	Claude Darget	[32]
	RMC	Radio Monte-Carlo	Ukjent	[30]
Nederland	NTS	NTS	Piet te Nuyl jr.	[29][33]
	NRU	Hilversum 1
Storbritannia	BBC	BBC Television Service	Tom Sloan	[5]
Sverige	Sveriges Radio	Sveriges Radio TV	Jan Gabrielsson	[34]
Sveits	SF	TV DRS	Theodor Haller	[9][30]
	TSR	TSR TV	Claude Darget
	RTSI	TSI	Ukjent
		Radio Monte Ceneri	Ukjent
	DRS	Radio Bern	Ukjent
	RSR	Radio Genève	Ukjent
Tyskland	ARD	Deutsches Fernsehen	Elena Gerhard	[29][9]
Østerrike	ORF	ORF	Elena Gerhard (brukte ARDs kommentar)	[35]

Kommentatorer og overføringer i ikke-deltakende land

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Luxembourg	CLT	Télé-Luxembourg	Claude Darget	[36]

• Offisielt nettsted
• (en) Eurovision Song Contest 1959 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons