Flekksnipe

fugleart

Flekksnipe (Actitis macularius) er en monotypisk langdistansetrekkfugl i snipefamilien (Scolopacidae) og inngår i slekten Actitis, som én av kun to arter.

Flekksnipe
Flekksnipe i hekkedrakt
Nomenklatur
Actitis macularius
(Linnaeus, 1766)
Synonymi
Tringa macularia
Populærnavn
flekksnipe
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieSnipefamilien
SlektActitis
Økologi
Habitat:terrestrisk, hekker nær ferskvann
Utbredelse:Amerika

Taksonomi

Flekksnipe i vinterdrakt
Flekksnipe på leten etter mat
Egg etter flekksnipe

Tidligere har arten blitt regnet som konspesifikk med strandsnipe (A. hypoleucos). Noen autoriteter anerkjenner to underarter; ssp. rava vest for nominatformen, men forskjellene er kliniske og ganske ubetydelige. Arten regnes derfor av de fleste som monotypisk.[1] I Skottland har man registrert hybridisering mellom flekksnipe og strandsnipa (A. hypoleucos).[2]

Biologi

Arten blir cirka 18–20 cm lang og veier typisk cirka 34–50 g;[3] vingespennet utgjør cirka 37–40 cm.[1] Hunnen blir cirka 20–25 % større (43–50 g) enn hannen 34–41 g.[3] Fjærdrakten er mørk grønn-brun på oversiden og gråhvit til hvit med mørke flekker på undersiden i hekketiden. Utenfor hekketiden forsvinner flekkene og fargen blir mer grågrønn på oversiden.[3]

Flekksnipa hekker i det nordlige Nord-Amerika og overvintrer sør for hekkeområdene, inkludert i det sørlige USA, Mellom-Amerika og i Sør-Amerika.[1] Den er også en relativt hyppig gjest i det vestligste Europa,[1] spesielt på de britiske øyene.[3] Arten er også observert flere ganger i Norge, blant annet ett ganske nylig tilfelle (2018) ved Stave vest for Farsund og ett nylig tilfelle (2020) på Kirkøy i Hvaler kommune i Østfold.[3]

Som sin nærmeste slektning strandsnipa har også flekksnipa den svært karakteristiske vippingen/gyngingen med bakkroppen, uten at man vet hvorfor. Fuglene leter etter mat langs bredden av innsjøer, elver og bekker.

Inndeling

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[4] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[5] og klassifiseringen til Banks (2012)[6].

Treliste

Referanser

Eksterne lenker