Glans (mineralogi)
Glans eller luster (eller lustre) er i mineralogien en beskrivende karakteristikk ved mineraler, krystaller og steiner. Glans avhenger av brytningsindeks og (mikroskopisk) overflatestruktur, men ikke av fargen. I mineralogien brukes blant annet begrepene glass-, og harpiksglans, silke-, og perlemorglans, diamantglans, fett-, voks-, og metallglans brukt. Mineraler uten glans kalles matte.[1]
Glans blir også benyttet for å karakterisere andre ting som har glinsende overflater, for eksempel metaller og stoff, særlig silke og sateng. Generelt kan et materials glans sees på som en karakterisering av hvordan lys vekselvirker med materialets overflate.
Ordet luster har sine røtter i det latinske ordet lux som betyr «lys». Generelt omfatter det radians, glans eller brillians.
Terminologi
En lang rekke termer brukes for å karakterisere glansen til ulike mineraler. Glansen varierer i praksis kontinuerlig og det er ingen klart definerte grenser mellom de ulike fagordene. Dette gjør at ulike kilder kan omtale glansen til det samme mineralet ulikt. Denne tvetydigheten blir ytterligere forverret ved at glansen kan variere innenfor samme mineral. Fagordene kan kombineres til å karakterisere mellomtyper av glans, for eksempel «glassaktig fet» glans.
Diamantglans (Adamantinglans)
Diamantglans eller adamantin brukes om mineraler med en ekstraordinær glans, slik som diamant.[2] Disse mineralene er transparente eller translucente. De har en høy brytningsindeks (1.9 eller mer).[3] Mineraler med ekte diamantglans er uvanlige, men inkluderer for eksempel cerusitt og zirkon.[3]
Mineraler med en mindre, men likevel høy grad av glans omtales av og til som subadamantin. Dette gjelder for eksempel granat og korund.[2]
Fettglans
Fettglans brukes om mineraler som minner om fett eller smøring. Fettglans finner en ofte på mineraler med en stor del mikroskopiske mikroskopiske inklusjoner, og fortrinnsvis på spalteflater.[1] Opal og cordieritt er typiske eksempler på mineraler med fettglans.[3] Mange mineraler med fettglans kjennes også fete å ta på.[4]
Voksglans
Voksglans brukes om mineraler som minner om voks. Jade er et typisk eksempel[5] og kalsedon.[6] Noen referanser, slik som Norsk Steinhåndbok, skiller ikke mellom fettglans og voksglans.[7]
Metallglans
Metallaktige (eller splendent) mineraler har glans som polert metall. Dersom overflaten er perfekt vil den være som et speil). Typiske eksempler er galena,[8] pyritt[9] og magnetitt.[10]
Perleglans
Perleaktige mineraler er bygget opp av tynne, transparente, flate lag som ligger oppå hverandre. Lys reflektert fra disse lagene gir opphav til en glans som minner om glansen fra en perle.[11] Disse mineralene har perfekt kløv, som for eksempel muskovitt og stilbitt.[3]
Porselensglans (Harpiksglans)
Porselenaktige eller harpiksaktige mineraler ser ut som harpiks, tyggegummi eller plast med glatte flater. Et hovedeksempel er rav, som er en form for fossilt harpiks.[12]
Silkeglans
Silkeaktige mineraler har parallelt ordnede og ekstremt fine fiber,[3] noe som gir de en glans som minner om silke. Typiske eksempler inkluderer asbest, ulexitt og satin spar varianten av gips. En fiberaktig glans er ganske lik, men har en grovere tekstur.
Halvmetallglans
Halvmetallaktige mineraler har glans som minner om metall, men er mattere og reflekterer mindre. Halvmetallglans er vanlig for nesten opake mineraler med høye brytningsindekser.[3] Typiske eksempler inkluderer sinkblende, sinober og kupritt.
Glassglans
Glasaktige mineraler har glansen av glass. Denne typen glans er en av de en ser oftest,[11] og er vanlig for transparente eller translucente mineraler med relativt lave brytningsindekser.[3] Typiske eksampler er blant annet kalsitt, kvarts, topas, beryll, tourmalin og fluoritt.
Matt
Matte (eller jordaktige) mineraler har liten eller ingen glans. Det skyldes granulat (små korn) som sprer det reflekterte lyset i alle retninger, tilnærmet en lambertreflektor. Et eksempel er kaolinitt.[13] Noen ganger skiller en mellom matte og jordaktige mineral,[14] der det siste er grovere og har enda mindre glans.
Litteratur
- Schumann, Walter (1985). Norsk steinhåndbok