Helleristningene på Ydstines

Stedet ligger ved den gamle ferdselsvegen gjennom dalføret, mellom gårdene By og Berg/Berri.^[1] Den gamle veien gikk her over en åsrygg eller et dalnes, fordi elva tidligere gikk helt inntil berget. Feltet har sannsynligvis vært kjent lokalt i lang tid før det ble kjent for forskningen og en større allmennhet, i og med at det ligger like ved den daværende bygdevegen og husmannsplassen Nesaunet.^[2][3]

Området ble først undersøkt i 1863 av Oluf Rygh og senere av Gustaf Hallström i 1907 og Karl Ditlev Rygh i 1908, alle arkeologer.^[4] Selv om Bølareinen hadde blitt oppdaget i 1842, var den ikke med i tidligste oversiktene over helleristninger i Trøndelag,^[5][6] og Ydstines ble regnet som det første helleristningsfeltet som ble oppdaget i Trøndelag.^[2] Karl Rygh beskrev i 1880 feltet som «100 runde gruber … dyrefigurer … og nogle av de sedvanlige skibsfigurer.»^[6] I en oversiktsartikkel om «Hällristningarna kring Trondhjemsfjorden» hvor han nevnte Ydstines, gjenga Hallström en tegning av «solbåten».^[7] I sin oversiktsartikkel fra 1908 viste Karl Rygh til broren Oluf Ryghs registeringer fra 1863, og skrev at han selv også hadde besøkt stedet, som var overgrodd, med svake ristningsspor og som ville bli vanskelig å undersøke. Rygh viste videre til figuren som Hallström hadde gjengitt, og spekulerte i om det kunne være ei «vogn». Rygh avsluttet med at «Dette ristningsberg har vist været overordentlig rigt, og endnu vil vel meget kunde gjenfindes.»^[8]

Det var første da arkeolog Theodor Petersen fra Vitenskapsmuseet gjorde grundigere undersøkelser i 1929 at feltets fulle utstrekning ble kjent.^[2][9][10] Petersen rakk imidlertid aldri å publisere registreringene herfra.^[4]

I nærheten av feltet finnes Skrivarberget med en runeinnskrift fra middelalderen som først ble undersøkt i 1812/1815 av offiser og historiker Lorentz Diderik Klüwer.^[11]

Ristningene ligger ved foten av en lav bergknaus, og ristningsflaten på hovedfeltet er sørvendt, og 20 meter bred og et par meter høy. På midtpartiet er den dekorerte bergflaten fem meter høyt.^[2] Hovedfeltet er brudt opp av naturlige sprekker i berget. Bergflaten har varierende helningsgrad, noen steder 30° og noen steder 40°^[12] Det er et av de største feltene i Trøndelag, med om lag 500 figurer. I tillegg til hovedfeltet (Ydstines I) finnes det noen andre mindre felt/bergflater i området rundt.^[4][13]

Det sentrale hovedfeltet inneholder figurer av båter, fotspor, ring-figurer med groper i, og enkle groper.^[14][15] Båtfigurene er av ulike stilhistoriske typer: «Bjørngård-typen», «Bardal-typen» og «Røkke-typen». Et sted finnes en svak ristning av noe som ser ut som mennesker som står i ei rekke.^[2]

En av båtfigurene utmerker seg ved at akterenden av båten er markert med en ring med ei midtgrop, mens framenden er en vanlig båtfigur av hjortspringbåt-typen. Figuren har blitt omtalt som en «solbåt»,^[4][16] og kan sees som et uttrykk for den antagelsen at bronsealdermenneskene forestilte seg en farkost som frakter sola gjennom dagen og natta.^[2]

Et særtrekk blant motivene på Ydstines, som ikke finnes på mange andre bergkunstfelt i Trøndelag, er figurer som viser dyrespor. Det er spor av partåede hovdyr, og professor i arkeologi Kalle Sognnes antar at de representerer elg.^[2]

Det er enighet om at bronsealderens bergkunst var knyttet til jordbruket, og til ritualer og kultus som hang sammen med jordbruket.^[20][21] Ydstines-feltet ble av Sognnes antatt å være blant de tidligste bergkunstfeltene i Stjørdal, sammen med Røkke, Auran og Leirfall. Sognnes skrev at «på disse stedene kan det ha blitt laget 'jordbruksristninger' gjennom 2000-2500 år.»^[21]

I Stjørdalens bergkunst fra bronsealder og jernalder er det mulig å se et mønster, som helleristningene på Ydstines inngår i. Bergkunstfeltene ligger i grupper på 2-8 felter. Mellom midten av disse gruppene er det er ganske jevn avstand på halvannen til to kilometer, og Ydstines ligger mellom en klynge av felter i Hegra i øst og en tilsvarende klynge i Skatval i nordvest.^[20][22] Dette kan tolkes som en struktur som er formet av at bronsealderens jordbruksristninger og helligsteder var knyttet til hver enkelt bosetting.^{[1][4][22][23][24][25]}

Sognnes skrev at «Det kan synes som om hver bosetningsenhet hadde sine ristninger – sine hellige bergflater»,^[21] og at «hver av gruppene hadde sine berg med helleristninger, der de kunne utgjøre nødvendige ritualer.»^[13] Han mente også at disse helleristningsfeltene som var knyttet til hver sin bosetting, kunne sees som paralleller til jernalderens gårdsgravfelt, og at det kunne være snakk om en «anekult» og om «ritualer eller religiøs dyrkelse på gårds- eller familienivå.»^[21]

Feltet inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.^[26]

• Nicolay Nicolaysen (1862). Norske fornlevninger : en oplysende fortegnelse over Norges fortidslevninger, ældre en reformationen og henførte til hver sit sted. Foreningen til Norske fortidsminnesmerkes bevaring. s. 832. 
• Oluf Rygh (1873). Om Helleristninger i Norge. Christiania.  Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger
• Karl Ditlev Rygh (1880). Faste fornlevninger og oldsagfund i Nordre og Søndre Throndhjems amter. Throndhjem. s. 120. 
• Gustaf Hallström (1907). «Hällristningarna kring Trondhjemsfjorden». Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1907
• Karl Ditlev Rygh (1908). «Helleristninger af den sydskandinaviske type i det nordenfjeldske Norge». Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1908.  Gjenutgitt i antologien Hundre års bergkunstforskning i Midt-Norge. NTNU. 2007. s. 41-60. ISBN 9788275460361. 
• Theodor Petersen (1926). «Nye fund fra det nordenfjellske Norges helleristningsområde». Finska Fornminnesföreningens Tidskrift. Helsingfors. s. 23-44.  Gjenutgitt i antologien Hundre års bergkunstforskning i Midt-Norge. NTNU. 2007. s. 79-94. ISBN 9788275460361. 
• Jon Leirfall (1970). «Helleristningene i Stjørdalen». Stjørdalsboka. Bind 1: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Del 1. s. 193-207.  Også som særtrykk: Jon Leirfall (1970). Helleristningene i Stjørdalen. 
• Kalle Sognnes (1983). «Kulturlandskap, bergkunst og bosetning i Stjørdal i bronsealderen». Viking : tidsskrift for norrøn arkeologi. s. 136-148. 
• Kalle Sognnes (1983). Helleristninger i Stjørdal. Bind 2 : Stjørdal og Lånke sogn. Vitenskapsmuseet. s. 16-17. ISBN 8271263641. 
• Kalle Sognnes (1996). «Under en heller i Singeldalen : et nytt helleristningsfunn i Stjørdal». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. s. 23-31. 
• Kalle Sognnes (1999). Det levende berget. Tapir. s. 32, 89-91. ISBN 8251915201. 
• Kalle Sognnes (1999). Helleristninger i Stjørdal. Stjørdal museum. s. 12, 49. ISBN 8299517508. 
• Kalle Sognnes (2000). «Det hellige landskapet : religiøse og rituelle landskapselementer i et langtidsperspektiv». Viking : tidsskrift for norrøn arkeologi. s. 87-121. 
• Kalle Sognnes (2001). Prehistoric Imagery and Landscapes : Rock art in Stjørdal, Trøndelag, Norway. BAR publishing. ISBN 9781841712796. 
• Kalle Sognnes (2005). «Bronsealderen». I Ida Bull. Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Tapir. s. 83-105. ISBN 8251920019. 

• (en) Ydstines rock art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Ystinesaunet - Ydstines». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.