Henrik Ameln

Han var sønn av dispasjør Theodor Ameln (1847–1925) og Olivia Dorothea Hildegund Wilander (1849–1912). Han var dermed bror av assurandør Haakon Ameln (1881–1949) og nevø av stortingsmann Johan Ameln (1838–1917).^[6] Ameln-slekten har tyske aner. Henrik Ameln vokste opp i et velstående forretningsmiljø på Fjøsanger ved Bergen og bestemte seg tidlig for å gå i farens fotspor som jurist.^[5]

Henrik Ameln giftet seg i 1906 med Aagot Christensen (1881–1968), datter av kjøpmann Lars Christensen (1844–1903) og Karen Marie Gundersen (1852–1925).^[5] Sønnen Henrik Ameln d.y. (1910–1978) ble også dispasjør og høyesterettsadvokat.^[7][8] Sønnedatteren, psykolog Signe Bjelland Ameln (1947–), har vært gift med forfatter Edvard Hoem (1949–).^[8] De har sønnen Knut Ameln Hoem (1970–), litteraturkritiker i NRK.^[9]

Henrik Ameln hadde studentereksamen fra Hambros skole i Bergen fra 1897 og juridisk embedseksamen fra universitetet i Kristiania^[10] fra 1902. Han studerte budsjett- og regnskapsførsel i Sverige, Danmark og Amerika 1923–1924.^[11]

Han fikk bevilling som overrettssakfører i 1903, og arbeidet særlig med sjørett og forsikring. I 1904 gikk far og sønn Ameln i kompaniskap og «skapte et levebrød på sjøforsikring og erstatningsoppgjør etter forlis og havarier».^[5] Henrik Ameln avla dispasjøreksamen i 1911, og virket som selvstendig dispasjør fra 1917 til han døde i 1961.^[5]

Som overrettssakfører og dispasjør ble han tidlig kjent som en av de fremste ekspertene innen fastsettelse av erstatninger, både for skipenes verdi og av selve fraktegodset. Både under den første og andre verdenskrig spilte han en nøkkelrolle i oppbyggingen av en offentlig ordning med varekrigsforsikring. Ameln var også opphavsmann til krigskaskoforsikringen for skip, der skipsrederne deltok etter gjensidighetsprinsippet. Både krigskaskoforsikringen og varekrigsforsikringen skulle vise seg å bli høyst nødvendige, idet handelsflåten led store tap under den første verdenskrig.^[5][12]

Han var med på å opprette Krigsforsikringen for norske Skib og Norsk Varekrigsforsikring i 1914 og satt som styreformann i varekrigsforsikringen til 1931. Krigsforsikringen for norske Skib ble avviklet etter den første verdenskrig, men fikk sin etterfølger Den Norske Krigsforsikring for Skib i 1935. Ameln var da formann i Norges Rederforbunds assuranseutvalg og spilte sammen med Thorolf Wikborg en avgjørende rolle under etableringen. Ameln var viseformann i Den Norske Krigsforsikring for Skib frem til han ufrivillig måtte trekke seg fra styret i 1944. Ameln fikk også tallrike andre betrodde oppgaver i skipsfartsmiljøet, blant annet som styreformann i Det Norske Veritas 1929–1945 og sekretær i Bergens Rederiforening 1907–1944.^[5]

Ameln var i 1916 med på å etablere Bergens Handelsbank,^[11] som i 1920 gikk inn i Den norske Handelsbank. Ameln var medlem av direksjonen i banken 1920–1923.^[13] Han hadde også utallige andre verv innen forsikrings- og rederivesenet, og var medlem av styrer og representantskap i en rekke selskaper. Han skrev en mengde artikler i aviser og tidsskrifter, redigerte Norsk Forsikringstidende og var en mye brukt foredragsholder innen blant annet sjørett, forsikring, politikk og offentlig regnskapsvesen.^[11]

Ameln var innvalgt i Bergen bystyre 1910–1925 og 1934–1945, det meste av tiden som medlem av formannskapet, og som ordfører 1920–1922.^[11] Han var ordfører i en tid preget av klassemotsetninger og sosial uro. Byen hadde siden 1890-årene hatt stor boligmangel, og store deler av bykjernen ble lagt i ruiner ved Bergensbrannen i 1916. Som ordfører gikk Ameln imot forslaget om boligrasjonering, men påbegynte byutvidelsen i Bergensdalen, hvor byen hadde fått tilgjengelig tomteareal ved innlemmelsen av Årstad herred i 1915.^[14]

Av verv i partiorganisasjonen kan nevnes formann i Bergen Høyre 1920–1923, 1927–1928 og 1931–1934, medlem av Høyres sentralstyre 1916–1919 og medlem av Høyres arbeidsutvalg 1923–1929.^[11] Ameln var 1914–1917 redaktør i Bjørgvin, en ukeavis utgitt av Bergens Aftenblad.^[15]

Stortingsmann

Han var innvalgt på Stortinget fra Bergen 1913–1915 og 1922–1933, den første perioden fra Bergens 1. krets, Nygård, som kandidat for Høyre og Frisinnede Venstre.^[11][16] Nygård krets omfattet Johanneskirkens menighet og deler av Domkirkens menighet sør og vest for Engen og Store Lungegårdsvannet.^[17] I 1915 støttet Frisinnede Venstre isteden Venstres kandidater i Bergen, hvilket medførte at Arbeiderpartiet vant flertall i den overveiende borgerlige Nygård krets, og Ameln tapte gjenvalg.^[18] I 1921 ble enmannskretsene avskaffet; Ameln ble 1. kandidat på felleslisten mellom Høyre og Frisinnede Venstre i Bergen, og innledet 12 år til på Stortinget.^[19]

Han markerte seg særlig som finanspolitiker. Arbeidet med å sette opp et oversiktlig statsbudsjett og modernisere statens regnskapssystem blir regnet som Amelns viktigste bidrag som stortingsmann.^[5][20][21] Han var formann i Stortingets budsjettkomité, nestformann i Stortingets finanskomité 1922–1924 og formann i Stortingets justiskomité (senere lovkomité) 1925–1933.^[11]

Vår skrevne forfatning, og det vil i første rekke si grunnloven, som den nå lyder, ingen større veiledning gir i gjeldende norsk forfatningsrett enn en håndbok om seilskip ville være for en som ønsket å studere maskindrevet skip.

Henrik Ameln om konstitusjonell sedvanerett i en komitéinnstilling.^[22]

Til tross for at han var «omstridt og i vide kretser direkte forhatt» som partipolitiker, ifølge biograf Olav Garvik, var Ameln respektert på tvers av partigrensene som «en dyktig organisator».^[5] Ameln ivret for å effektivisere stortingsarbeidet;^[5] og han presiderte over Odelstinget 1926–1927.^[11] Det var etter grunnlovsforslag opprinnelig fremsatt av Ameln at Stortinget i 1938 vedtok å forlenge valgperiodene fra tre til fire år.^[23]

Han tok tidlig til orde for å profesjonalisere Høyres organisasjon, men fikk lite gehør. Etter at stemmerettsalderen ble senket fra 25 til 23 år i 1920, ledet Ameln et forarbeid som endte med at Unge Høyres Landsforbund ble stiftet i 1922.^[5]

Ameln gikk i bresjen for å etablere kretssykekassen, en offentlig sykeforsikringsordning, i Bergen allerede i 1911. Som stortingsmann la han desto større vekt på sparsommelighet og møtte forsøk på å utvide sykeforsikringen med skepsis. I 1915 gikk han imot et statsmonopol på livsforsikringer og viste til Italias «ytterst nedslående» erfaringer med sviktende nytegning og høye kostnader.^[24] Han reiste også prinsipielle motforestillinger; vilkårlighet er en vanlig forutsetning for en forsikring. I 1914 motsatte han seg å utvide sykeforsikringen til en mødreforsikring, fordi fødsel ikke var en «uberegnelig ting». Fødsler var som regel planlagte, til forskjell fra sykdom, hevdet Ameln.^[25]

Han var formann i Stortingets justiskomité under behandlingen av Svalbardloven i 1925. Han støttet innlemmelsen av Svalbard som et norsk biland, men la større vekt på Norges folkerettslige krav enn på nasjonalfølelse. Han var kritisk til hvordan Svalbardtraktaten begrenset den norske suverenitetsutøvelsen.^[26] Under okkupasjonen av Øst-Grønland («Eirik Raudes Land») 1931–1933 var Ameln formann i Stortingets Grønlandslag.^[11]

Retoriker

Ameln gjorde seg bemerket med sine raske replikker og kunne være «infam og ubehøvlet, også fra talerstolen».^[5] Mange av replikkene lever videre som anekdoter.^[27][28] Både historiker Rolf Danielsen og biograf Olav Garvik mener at Ameln ikke fikk realisert sitt fulle potensial som politiker på grunn av sin uberegnelige og tidvis provoserende opptreden.^[27][29]

Om en annen politiker fra Bergen sa han at «han har en glemselens evne som man må helt ned til apekattene for å finne maken til».^[30] Han likte ikke sentralbanksjef Nicolai Rygg og sa en gang at «Norges Bank har ikke noe hode, bare en rygg».^[5] I en forsvarspolitisk debatt med statsminister Johan Ludwig Mowinckel sa Mowinckel først at «herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang», og fikk sporenstreks svar fra Ameln: «Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor!»^[5] Før avslutningen av Stortingets vårsesjon i 1930 kom Ameln og statsminister Mowinckel i en opphetet diskusjon, hvorpå Mowinckel sa: «Dette, Ameln, er det pøbelaktigste De har prestert i hele Deres pøbelaktige offentlige opptreden.» Det tok to år før de overhodet var på talefot igjen.^[27]

Andre replikker var av det uskyldige slaget, rene ordspill på den andre personens navn. En gang var Ameln i et middagsselskap der prost Christie, som hadde vertinnen til bords, sendte en lapp til Ameln om ikke han kunne takke for maten. Det gjorde Ameln kjapt og knapt: «Takk for mat i Christie navn. Ameln!»^[31] Stortinget debatterte en gang en bevilgning til utbygging av Stigedalsveien mellom Nordfjordeid og Volda, noe som overrettssakfører K.R. Henden på Nordfjordeid var en ivrig talsmann for. Ameln kunne ikke dy seg for å si: «La veien gå hvor Hen-den vil!». Veien ble utbygd.^[32]

Feide med Hambro

Ameln var stadig i konflikt med Høyres formenn, især C.J. Hambro. Ameln skal ha stått bak at Morgenavisen direkte oppfordret Hambro til å trekke seg i 1930 og senere bak forsøket på å avsette Hambro som stortingspresident og parlamentarisk fører i 1932.^[33] Johan Hambro skrev at hans far kommenterte Amelns intrigemakeri og bakvaskelser «ofte og med adskillig indignasjon». Likefullt skal Hambro ha betraktet Ameln «med adskillig sympati og følte at han ikke mente å være ondsinnet. Han så på ham nærmest som en bergensk ‘tjuagutt’ som alltid ville drive spillopper, uten å ha klart for seg at de kunne ha kjedelige politiske konsekvenser».^[34]

Ameln hadde en viss kontakt med Fedrelandslaget med sikte på en borgerlig samlingsregjering.^[35] Hvis han ble partiformann, ville han danne «en blokk av Fedrelandslaget, Samfundsvernet, Frisinnede Venstre og Høyre, og senere få med Bondelaget».^[36] Foran stortingsvalget i 1933 risikerte Høyre isolasjon og stemmetap i Bergen, og Ameln ble en pådriver for et listeforbund mellom Høyre, Frisinnede Venstre og Nasjonal Samling, som også ble en realitet, til Hambros store ergrelse. Listeforbundet ble primært også oppfattet som et ledd i intrigen mellom Ameln og Hambro.^[37][38] Amelns antityske holdning under den andre verdenskrig var på sin side ubestridelig.^[27]

På sine eldre dager uttalte Ameln i et intervju med Bergens Tidende: «Okk ja, i dag er det bare tannlegen som setter pris på kjeften min.»^[30] Han døde i 1961, mens han satt og arbeidet ved skrivebordet, 82 år gammel.^[5] Han ble gravlagt på Møllendal kirkegård.^[39]

Ameln ble i 1932 utnevnt til kommandør av 2. klasse av St. Olavs Orden «for fortjeneste av A/S Norsk Varekrigsforsikring».^[40] Han var også kommandør av den franske Æreslegionen.^[40][41]

Han ble opptatt som medlem i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1939.^[11]

• Ameln, Henrik (1954). Familien Ameln. Bergen: J.D. Beyer. OCLC 476382986. 
• Garvik, Olav (1992). Henrik Ameln – mennesket bak replikkene. Bergen: Eide. ISBN 978-82-514-0420-4. 
• Sommerfeldt, W.P. (1949). Dispachør – overrettssakfører Henrik Ameln's forfatterskap. Oslo: Fabritius. OCLC 186763715. 

• Artikkelen har ingen egenskaper for politikerdatabaser i Wikidata
• Wikiquote: Henrik Ameln – sitater