Holodomor

Ordet «holodomor» er bokstavelig oversatt fra ukrainsk i betydningen «hungerdød» eller «drap ved sult».^[17][18] Holodomor er sammensatt av de ukrainske ordene holod i betydningen «sult/hunger» og mor i betydningen «pest/plage». Uttrykket moryty holodom betyr «å påføre død ved sult». Det ukrainske verbet moryty (морити) har betydningen «å forgifte noen, drive til utmattelse eller å plage/pine noen». Verbet moryty i perfektum er zamoryty i betydningen «drepe eller føre til død ved hunger, meget anstrengende arbeid».

Ordet ble benyttet på trykk i 1930-årene i utgivelser av ukrainere i Tsjekkoslovakia (da i formen haladamor),^[19] og i 1978 av ukrainske immigrantorganisasjoner i USA og Canada.^[20][21][22] I Sovjetunionen, der Ukraina var en delrepublikk, ble enhver henvisning til sulten slått ned, selv etter avstaliniseringen i 1956. Historikere kunne bare snakke om «vanskeligheter med mat» og selve bruken av ordet golod/holod («hungersnød, sult») var forbudt.

Rekkevidde og varighet

Sultkatastrofen hadde blitt forutsett så langt tilbake som i 1930 av akademikere og rådgivere for myndighetene i den sovjetiske republikken Ukraina, men få eller ingen tiltak ble iverksatt for å forhindre det.^[23] Foruten sovjetiske Ukraina påvirket hungersnøden også sovjetiske Moldova (som var en del av sovjetisk Ukraina på denne tiden) våren 1932^[24] og fra februar til juli 1933.^[25] Det største antallet ofre dokumentert er fra våren 1933. Mellom 1926 og 1939 ble befolkningen i Ukraina redusert med 6,6 %. I samme periode økte den i Russland og Hviterussland med henholdsvis med 16,9 % og 11,7 %.^[26][27]

Fra innhøstingen i 1932 greide de sovjetiske myndighetene å framskaffe bare 4,3 millioner tonn, sammenlignet med 7,2 millioner tonn oppnådd i 1931.^[28] Rasjonene i byene ble drastisk redusert, og vinteren 1932/33 og våren 1933 sultet mange i urbane områder.^[29] Arbeidere i byområdene fikk ekstra matkvoter gjennom et rasjoneringssystem (og kunne derfor tidvis gi støtte til sine sultende slektninger på landet), men rasjonene ble gradvis fjernet, og våren 1933 var det også utbredt hungersnød i urbane områder. På samme tid ble arbeiderne vist propagandafilmer hvor alle bønder ble framstilt som kontrarevolusjonære som skjulte korn og poteter på en tid da arbeidere, som ble framstilt som å bygge sosialismens «strålende framtid», sultet.^[30]

De første rapportene om storstilt feilernæring og død etter sult kom fra to urbane områder i byen Uman i januar 1933 ved provinsene (oblast) Vinnytsia og Kyiv. I midten av januar 1933 ble det rapportert om storstilte «vanskeligheter» med mat i urbane områder som hadde fått forsyningene redusert av rasjoneringssystemet. Kuttene var vedtatt av det ukrainske kommunistpartiets sentralkomité i desember 1932. I begynnelsen av februar 1933, i henhold til rapporter fra lokale myndigheter og ukrainsk statspoliti (GPU), var områdene i Dnipropetrovsk oblast hardest rammet av matmangelen. Her var det også epidemier av tyfoidfeber og malaria. Oblastene Odessa og Kyiv var på henholdsvis andre- og tredjeplass. I midten av mars kom de fleste rapportene om hungersnød fra Kyiv oblast.

I midten av april 1933 lå Kharkiv oblast øverst på listen over de mest utsatte områdene, mens oblastene Kyiv, Dnipropetrovsk, Odessa, Vinnytsia og Donetsk og republikken Moldova fulgte etter på listen. Rapporter om massedød på grunn av sult, datert fra midten av mai og fram til begynnelsen av juni 1933, kom fra administrative enheter (rajon) i oblastene Kyiv og Kharkiv. På listen over områder som var mindre påvirket var Tsjernihiv oblast og de nordlige delene av oblastene Kyiv og Vinnytsia. Forordningen til Kommunistpartiets sentralkomité av 8. februar 1933 slo fast at ingen sulttilfeller skulle forbli ubehandlet. Lokale myndigheter måtte rapportere antall sultende, om årsak til hungersnød, antall døde av sult, matbistand fra lokale kilder og nødvendig matbistand fra sentralt hold. GPU håndterte parallell rapportering og matbistand i sovjetiske Ukraina. Mange av disse regionale rapportene og de fleste sentrale rapportene med sammendrag er i dag tilgjengelige i sentrale og regionale arkiver i Ukraina.^[31] The Ukrainian Weekly, den eldste engelskspråklige avisen i Nord-Amerika om ukrainske forhold, grunnlagt i oktober 1933, rapporterte om situasjonen i 1933, skrev om vansker i kommunikasjonen og ba om hjelp med situasjonen i Ukraina.^[32]

Bevis på utstrakt kannibalisme ble dokumentert under holodomor.^[33][34] Overlevelse var både en moralsk og en fysisk kamp. En kvinnelig lege skrev til en venn i juni 1933 at hun ennå ikke var blitt kannibal, men var «ikke sikker på at jeg ikke vil bli en, i løpet av den tiden det tar før brevet mitt når deg.» Rettskafne mennesker døde først. De som ikke ville stjele eller prostituere seg, døde. De som ga andre mat, døde. De som vegret seg mot å spise lik, døde. De som ikke drepte sine medborgere, døde. Foreldre som vegret seg mot kannibalisme, døde før sine barn.^[35]

Det sovjetiske regimet trykket plakater som erklærte: «Å spise dine barn er en barbarisk handling.»^[36] Mer enn 2 600 mennesker ble dømt for kannibalisme i løpet av holodomor.^[37]

Årsaker

Stalins plan for kjapp industrialisering av Sovjetunionen var basert på tvangskollektivisering av jordbruket fra starten av 1930. Dette skulle skvise bøndene for de ressursene som trengtes for å finansiere industrialisering. Det var ikke bøndenes overskudd man skulle forsyne seg av, tvert om skulle statens rekvireringer etterlate bondestanden i nød. Det artet seg slik at mens sovjetisk eksport av fødevarer økte etter 1930, sultet millioner av bønder i hjel. Omtalt som «terror-hungersnøden» ble sultkatastrofen ikke nevnt med ett ord i sovjetisk presse, og Sovjetunionen avslo også hjelp de ble tilbudt fra utlandet.^[38]

Årsakene til sultkatastrofen er et emne for akademisk og politisk debatt. En del forskere konkluderer med at den menneskeskapte sulten var en konsekvens av økonomiske problemer knyttet til endringer iverksatt under perioden med den sovjetiske industrialiseringen.^[18][39][40] Andre forskere har pekt på et systematisk sett av politiske handlinger iverksatt av den sovjetiske regjeringen under Stalin, i den hensikt å utrydde ukrainsk uavhengighetsbevegelse.^[10][41]

Kollektiviseringpolitikken ble tvunget igjennom, medførte ekstrem krise og bidro til hungersnøden. I 1929–30 ble bøndene tvunget til å overføre land og tamdyr til statseide gårder hvor de selv måtte arbeide som daglønnede arbeider.^[42] Kollektiviseringen av Sovjetunionen, inkludert sovjetiske Ukraina, var ikke populær i bondestanden, og tvangsgjennomført kollektivisering førte til tallrike bondeoppstander. Den første femårsplanen som et ledd i planøkonomisk samfunnsstyring førte til omlegging av produksjon fra ukrainske jordbruk, fra korndyrkning til ukjente planter som sukkerbete og bomull. I tillegg ble situasjonen forverret av dårlig administrasjon. Betydelige mengder korn ble stående uhøstet, og selv av det som ble høstet, gikk en stor del tapt gjennom feilslått prosessering, transport og lagring.^[43][44]Sommeren 1930 innførte myndighetene et program for rekvirering av mat, tilsynelatende for å øke korneksporten. Som en følge av dette ble tyveri av mat fra 1932 straffet med døden eller ti års fengsel.^[42] Særskilte dødbringende bestemmelser ble innført, i stor grad begrenset til sovjetisk Ukraina, mot slutten av 1932 og 1933. Ifølge historikeren Timothy Snyder (professor ved Yale University): «Hver enkelt synes som et beroligende administrativt virkemiddel, og hver enkelt ble unektelig framstilt slik den gang, og like fullt var hver av dem drepende.»^[45] Under kollektiviseringprosessen ble bønder ikke bare fratatt sine eiendommer, men et stort antall bønder ble også forvist til Sibir uten håp om å overleve dette.^[46] De som ble igjen og forsøkte å unnslippe sultområdene, ble beordret skutt. Utenlandske enkeltindivider var vitne til disse grusomhetene eller virkningen av dem, slik som journalistene Gareth Jones^[47] og Arthur Koestler.

Som reaksjon på det demografiske sammenbruddet etter holodomor beordret de sovjetiske myndighetene en storstilt ny bosetning ved å flytte over 117 000 bønder fra fjerne regioner i Sovjetunionen for å overta de forlatte gårdene.^[48]

Dødsofre

Sovjetunionen nektet lenge for at det i det hele tatt hadde vært noen hungerkatastrofe i Sovjetunionen på 1930-tallet. Noen offisiell anerkjennelse kom ikke før i desember 1987. Tilgangen til de aktuelle arkivene var i stor grad begrenset helt frem til sent på 80-tallet.^[49] Tallgrunnlaget var uansett usikkert da kvaliteten på og troverdigheten til det sovjetiske tallgrunnlaget ikke var kjent. Demografiske analyser må også ta høyde for usikkerhet knyttet til hvor mye fødselsraten hadde sunket fra de høye nivåene på 20-tallet til begynnelsen av 30-tallet, uavhengig av hungersnøden.

Beregninger av menneskelige tap grunnet sultedød må ta i betraktning antallet involvert i utvandring og flytting. Her kan det være mangler ved de registrerte dataene. Videre vil de være usikkerhet knyttet til uregistrert utvandring fra Sovjetunionen og uregistrert frivillig eller tvungen intern flytting. I henhold til sovjetisk statistikk var migrasjonsbalansen for den ukrainske befolkningen i årene 1927–1936 i tap på 1,343 millioner mennesker. Selv når dataene ble samlet, erkjente sovjetiske statistiske institusjoner at presisjonen var mindre enn for data av naturlige befolkningsendringer. Det totale antallet døde i Ukraina grunnet unaturlige årsaker i tiåret var 3,238 millioner; tatt i betraktning manglende nøyaktighet, er estimatet for menneskelig død mellom 2,2 millioner og 3,5 millioner døde.

En viktig årsak til ulike tall er at beregninger av antall døde varierer i geografisk dekning, en del benytter Ukrainas grenser fra 1933, en del de nåværende grensene, og en del teller etniske ukrainere. En del ekstrapolerer på grunnlag av antall døde i et gitt område, mens andre benytter tall fra arkiver. En del historikere har betvilt nøyaktigheten av sovjetiske folketellinger da de kan være en refleksjon av sovjetisk propaganda. Andre beregninger kommer fra bokførte diskusjoner mellom internasjonale politikere. Den britiske statsministeren Winston Churchill fikk i en samtale med Josef Stalin i august 1942 hans overslag på antall «kulakker» som ble undertrykt for å gjøre motstand mot kollektiviseringen, som var 10 millioner for hele Sovjetunionen, framfor kun i Ukraina. Ved å benytte dette antallet antydet Stalin at det ikke bare omfattet de som mistet livet, men også de som ble tvangsdeportert.^[50][51] I tillegg finnes uenigheten om antallet døde i konsentrasjonsleirene i Gulag skal regnes med, eller kun de som døde hjemtraktene.

Sovjetiske arkiver viste at dødsraten var høyere enn normalt i Ukraina i 1932–1933, og utgjorde et minimum av 1,8 millioner (2,7 inkludert fødselstap). Kilder hevder videre at avhengig av beregninger gjort av uregistrert dødelighet og natalitet (det vil si antall fødsler sett i forhold til befolkningstallet i et gitt tidsrom), ville disse tallene øke til et nivå på 2,8 millioner til et maksimum av 4,8 millioner overskytende døde (det vil si over de som normalt ville ha dødd i et gitt tidsrom) og til 3,7 millioner til et maksimum av 6,7 millioner døde (inkludert i fødselstap) av befolkningen.^[14] I 1932–1933 var det 1,2 millioner tilfeller av tyfus og 500 000 tilfeller av tyfoidfeber. Feilernæring økte dødshyppigheten for mange sykdommer, og er ikke regnet med av mange historikere.^[52] Den største registrerte økningen av tyfus var fra 1932 til 1934, som oftest spredd av lus. I forbindelse med feilslått innhøsting og økende fattigdom er det sannsynlig at forekomsten av lus vil øke. Samling av et stort antall flyktninger på jernbanestasjoner, på tog og andre trange steder, øker sjansene for spredning. I 1933 var antallet registrerte tilfeller 20 ganger høyere enn nivået i 1929. Antall tilfeller per hode i befolkningen registrert i Ukraina var allerede betydelig høyere enn i Sovjetunionen som helhet. I juni 1933 hadde forekomsten i Ukraina økt med bortimot ti ganger nivået i januar, langt høyere enn i resten av Sovjetunionen.^[53] Antall bokførte tilfeller av overskuddsdødsfall (dødsfall utover normalen) trukket ut av statistikken for fødsel og død fra sovjetiske arkiver, er motstridende. Dataene går ikke opp i forskjellene mellom resultatene av folketellingene i 1926 og 1937.^[51] Stanislav Kultsjytskyj oppsummerte avklassifisert sovjetisk statistikk som visning av en befolkningsnedgang på 538 000 mennesker i sovjetiske Ukraina mellom folketellingen i 1926 (28 925 976) og 1937 (28 388 000).^[51]

I henhold til Snyder er de bokførte tallene av overskuddsdøde (engelsk: excess deaths) på 2,4 millioner. Imidlertid hevder Snyder at dette tallet er «betydelig lavt» grunnet de mange dødsfallene som ikke ble bokført eller nedtegnet. Snyder hevder at demografiske beregninger utført av de ukrainske myndighetene gir et tall på 3,89 millioner døde, og mener at det faktiske antallet sannsynligvis ligger mellom disse tallene, omtrentlig 3,3 millioner døde ved hunger og sykdom knyttet til hungerkatastrofen i Ukraina fra 1932 til 1933. Snyder har også beregnet at de millionene som døde av hungersdød på samme tid i den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikken, var omtrentlig 200 000 etniske ukrainere grunnet at ukrainske bosetninger ble særskilt hardt rammet i Russland.^[45] Som barn erfarte statslederen i Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, født inn i en russisk–ukrainsk familie, sult i byen Stavropol i Russland. Han minnes i sin selvbiografi: «I det forferdelige året [1933] at bort imot halve befolkningen i min fødeby Privolnoje sultet til døde, inkludert to søstre og en bror av min far.»^[54]

I henhold til en beregning^[55] var rundt 81,3 % av sultofrene i sovjetiske Ukraina etniske ukrainere, 4,5 % russere, 1,4 % jøder og 1,1 % polakker. Mange hviterussere, ungarere, volgatyskere og andre folkegrupper ble også ofre. Den ukrainske rurale befolkningen var hardest rammet av holodomor. Ettersom bondestanden utgjorde en demografisk ryggrad i den ukrainske nasjonen,^[56] påvirket tragedien ukrainerne i mange år. I en meningsmåling i Ukraina i oktober 2013 var det 38,7 % som hevdet at «min familie hadde folk påvirket av sulten», 39,2 % uttalte at de ikke hadde slike slektninger, og 22,1 % visste ikke.^[57]

Rundt tusenårsskiftet var den rådende oppfatningen at mellom syv og ti millioner hadde mistet livet i Holdomor.^[58] I en fellesuttalelse fra De forente nasjoner (FN), undertegnet av 25 stater i 2003, ble dødstallet satt til mellom syv og ti millioner.^[59] Nyere demografiske analyser har bidratt til å redusere usikkerhetene, noe som har bidratt til å nedjustere tallene kraftig. En fransk-ukrainsk studie i 2009 anslo de direkte dødsfallene i Ukraina så lavt som 2,6 millioner.^[60] Yale-historikeren Timothy Snyder landet i sin bok Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin på 3,3 millioner.^[61] En forskergruppe tilknyttet det Ukrainske vitenskapsakademi i Kyiv anslo i studien Demography of a man-made human catastrophe: The case of massive famine in Ukraine 1932–1933, tallet til 3,9 millioner, med 0,6 millioner tapte fødsler i tillegg.^[62] Stanislav Kultsjytskyj, som tidligere hadde angitt et noe lavere tall,^[63] legger nå denne studiens anslag til grunn.^[64]

Robert Conquest, forfatteren av The Harvest of Sorrow (1986), har uttalt at hungeren i 1932–1933 var et bevisst massemord, om ikke folkemord.^[65] Historikerne R.W. Davies og Wheatcroft mener at om industrialiseringen var blitt forlatt, kunne sultedøden ha blitt «forhindret» eller i det minste vært betydelig mindre. De ser lederskapet under Stalin som betydelig forfeilet i planleggingen av industrialiseringen av jordbruket:

Vi anser politikken med rask industrialisering som en underliggende årsak for vanskelighetene i jordbruket tidlig på 1930-årene, og vi tror ikke at de kinesiske eller NEP-versjonene av industrialiseringen var levedyktig i Sovjets nasjonale og internasjonale omstendigheter.^[66]

Michael Ellman, ekspert på Sovjetunionens økonomi, argumenterer for at i tillegg til internering i Gulags konsentrasjonsleirer og henrettelser ved skyting (Закон о трёх колосках, loven mot tre aks, det vil si mot stjeling av korn fra kollektivgårdene) finnes det bevis på at Stalin benyttet sult som et våpen i sin krig mot bøndene.^[67] Han analyserte handlingene til sovjetiske myndigheter, to av kommisjonene og en utelatelse: (i) eksport av 1,8 millioner tonn korn under storstilt sultkatastrofe (nok til fø mer enn fem millioner mennesker i et år); (ii) forhindre migrasjon fra områder preget av sult (som er estimert til å ligge på 150 000 mennesker); og (iii) foretok ingen anstrengelser for å sikre bistand av korn fra utlandet (estimert til å ha forårsaket 1,5 millioner døde), foruten stalinistregimets holdning i 1932–1933, at mange av de som døde var «kontrarevolusjonære», «dagdrivere» eller «tyver» som helt og holdent fortjente å dø. Basert på denne analysen konkluderte Ellman med at handlingene til Stalins myndighetspersoner mot ukrainere ikke møtte standardene av særskilt hensikt påkrevd for å bevise folkemord som definert av Forente nasjoners konvensjon (med unntak av tilfellet med ukrainere i Kuban i sørlige Russland).^[67]

Ellman konkluderte også at handlingene til Stalins myndigheter møtte den løsere definisjonen av folkemord;^[67] men under denne løsere definisjonen, i henhold til Ellman, er folkemord en vanlig historisk hendelse.^[67] Angående Stalins handlinger tidlig i 1930-årene uttaler Ellman utvetydig at i henhold til samtidens internasjonale straffelov er Stalin «klart skyldig» i «en rekke forbrytelser mot menneskeheten» og at i henhold til internasjonal straffelov er det eneste som kan forsvare Stalin fra en anklage om massemord «å argumentere for at han var uvitende om konsekvensene av sine handlinger.»^[67]

Adam Jones, som forsker på folkemord, understreker at mange av det sovjetiske lederskapets handlinger i 1931–1932 burde bli betraktet som folkemord. Ikke bare drepte hungeren millioner, den skjedde med «et bakteppe av forfølgelse, massehenrettelser og fengsling som åpenbart hadde som mål å underminere ukrainerne som en nasjonal gruppe.»^[68] Norman Naimark, historiker ved Universitetet i Stanford, spesialisert på folkemord og etnisk rensing, har hevdet at en del av handlingene til Stalins regime, ikke bare under holodomor, men også under раскулачивание, raskulatsjivanije (den sovjetiske kampanjen med politisk undertrykkelse, arrestasjoner, deportasjoner og henrettelser av millioner bønder og deres familier i årene 1929–1932) og særskilte målrettede angrep mot bestemte etniske grupper ^[33] også kan bli forstått som folkemord.^[69] I 2006 avklassifiserte Ukrainas sikkerhetstjeneste mer enn 5000 sider av holodomorarkivene.^[70] Disse dokumentene antyder at det sovjetiske regimet behandlet Ukraina særskilt under hungersnøden ved bevisst å ikke tillate at landet fikk humanitær hjelp.^[71]

Snyder forsikret i 1933 at «Josef Stalin bevisst sultet Ukraina» gjennom en «hjerteløs kampanje av rekvireringer som startet Europas tidsalder av massedrap.»^[72] Han argumenterte at sovjeterne selv «forsikret seg at begrepet folkemord, mostridende til Lemkins intensjoner, ekskluderte politiske og økonomiske grupper.» Dermed kan hungerkatastrofen i Ukraina beskrives som «noe som er mindre preget av folkemord ettersom det var rettet mot en klasse, kulakker, foruten en nasjon, Ukraina.»^[73]

Begrepet folkemord (genocide) ble lansert av den polsk-jødiske advokaten Raphael Lemkin i 1944. Lemkin forfattet også utkastet til lovteksten for FN om straff av folkemord i 1947 (enstemmig vedtatt året etter). I en tale i 1953 uttalte Lemkin at «ødeleggelsen av den ukrainske nasjon» som det «klassiske eksempelet på folkemord», for

ukraineren er ikke og har aldri vært en russer. Hans kultur, hans lynne, hans språk, hans religion, er helt forskjellig ... å fjerne [ukrainsk] nasjonalisme ... ukrainsk bondestand ble ofret ... en hunger var nødvendig for Sovjetunionen og så de fikk en for å sikre ... om det sovjetiske programmet lyktes fullstendig, om den intellektuelle, presten, og bonden kan bli eliminert [da] ville Ukraina bli like så død som om hver eneste ukrainer som ble drept, for det ville ha mistet den delen av det som hadde blitt holdt og utviklet dets kultur, dets tro, dens felles ideer, som hadde rettledet det og gitt det en sjel, som i korthet, gjorde det til en nasjon ... Dette er ikke bare et tilfelle av massemord. Det er et tilfelle av folkemord, av ødeleggelsen ikke bare av enkeltindivider, men av en kultur og en nasjon.^[74][75][76]

Holodomor er siden 2006 blitt beskrevet av Ukraina og 15 andre land som et folkemord på det ukrainske folket, utført av Stalins regime.^[77][78] Diskusjonen om holodomor kretser om hvorvidt, eller i hvor stor grad, sultkatastrofen ble skapt med overlegg for å rydde «kulakkene» av veien. Kulakk er et eldre russisk skjellsord for selveiende storbønder, og særlig dem som motsatte seg tvangskollektiviseringen etter den russiske revolusjonen. Denne forklaringen veies opp mot andre årsaker til katastrofen, som feilslått industrialisering av landbruket og Stalins tiltak som følge av den vestlige gullblokaden av Sovjetunionen.

En del forskere mener at hungersnøden ble planlagt av Sovjetunionens leder Josef Stalin for å bli kvitt en ukrainsk uavhengighetsbevegelse.^[10][41][79] Den ukrainske historikeren Stanislav Kultsjytskyj har avvist at hungersnøden som oppsto i 1932 var planlagt. Kultsjytskyj har imidlertid kommet til at den andre bølgen av hungersnød vinteren 1933, som rammet befolkningen i Ukraina og den ukrainske minoriteten i det sørlige Russland spesielt hardt, må ha vært et resultat av målrettet politikk fra Stalin-regimet: «et planlagt og velorganisert massemord på den ukrainske befolkningen».^[80]

I begrepet «holodomor» ligger at hungersnøden kom som følge av bevisste politiske handlinger, som avvisning av utenlandsk bistand, konfiskering av all mat fra husholdningene og forbud mot å forlate de sulterammede områdene. Dette skal understreke at hungersnøden ble skapt med hensikt og definere den som et folkemord. Tap av liv under holodomor er blitt sammenlignet med holocaust.^{[81][82][83][33]} Årsaksbildet er fortsatt tema for faglig debatt, og flere historikere anser at det ikke er grunnlag for å definere holodomor som et folkemord.^[84][85]

Diskusjonen om holodomor ble mer åpen som en del av glasnost på slutten av 1980-tallet. I Ukraina kom den første offisielle bruken av begrepet i en tale av Volodymyr Sjtsjerbytskyj, førstesekretær i Ukrainas kommunistiske parti, i desember 1987,^[86] i anledning republikkens syttiende årsdag.^[87] Et offentlig utsagn i Sovjetunionen kom i februar 1988 i en tale av Oleksiy Musiyenko, sjef for ideologiske saker i partiorganisasjonen i Kyivs gren av unionen av sovjetiske forfattere i Ukraina.^[88][89] Begrepet kan ha vært benyttet på trykk i Sovjetunionen den 18. juli 1988 i hans artikkel om emnet.^[90] «Holodomor» er nå et oppslagsord i den moderne tobinds ordboken om ukrainsk språk, utgitt i 2004. Begrepet er beskrevet som «unaturlig sult, organisert i bred skala av et kriminelt regime mot et lands befolkning.»^[91]

Fornektelse av holodomor er påstander om at den dødelige hungersnøden i 1932–1933 i sovjetiske Ukraina enten ikke skjedde, eller at den skjedde, men ikke kom som et resultat av Stalin-regimets politikk.^[92][93] Sovjetunionens statlige standpunkt var fornektelse av hungerkatastrofen. Dette ble reflektert i både sovjetisk propaganda og verkene til en del vestlige journalister og intellektuelle som blant annet George Bernard Shaw, Walter Duranty, og Louis Fischer.^[92][94] I Sovjetunionen forbød myndighetene all diskusjon av sultdøden. Stanislav Kultsjytskyj konstaterte at den sovjetiske regjeringen beordret ham til å forfalske sine funn ved å framstille sulten som en uunngåelig naturlig katastrofe, frikjenne kommunistpartiet for sitt ansvar og opprettholde Stalins arv.^[95]

Den walisiske journalisten Gareth Jones for Western Mail reiste i mars i 1933 til Sovjetunionen og greide å komme seg inn i Ukraina. Han skrev dagbok om de uhyrlighetene han opplevde, og da han kom til Berlin den 29. mars 1933, sendte han ut en pressemelding.^[96] Den ble plukket opp av mange aviser, blant annet The Manchester Guardian og New York Evening Post. Han skrev blant annet: «Jeg gikk gjennom landsbyene og tolv kollektivgårder. Overalt var det skrik, ‘Det er ikke noe brød. Vi dør.’ Dette skriket kom fra hver del av Russland … Jeg trampet gjennom regionen med svart jord ettersom det var det rikeste landbruksområdet i Russland og ettersom korrespondenter hadde forbud mot å gå dit for å se selv hva som skjedde. På toget møtte jeg en kommunist som nektet for at det var hungersnød.»^[97]

Denne rapporten var ikke ønsket velkommen av deler av media, da mange intellektuelle på denne tiden var fortsatt sympatisk innstilt til det sovjetiske regimet.^[98] Kort tid etter trykte The New York Times en fornektelse av Jones’ rapport av nevnte Walter Duranty og hvor kilder i Kreml avviste eksistensen av noen sult.^[99] Jones ble anklaget for å være en løgner av de som hadde interesse av å dekke til katastrofen, men kom til å inspirere George Orwellsom er kjent for sine anti-totalitære romaner.^[100]

Den unge britisk-ungarske kommunisten Arthur Koestler (1905–1983) ble demoralisert av å finne «det enorme landet innpakket i stillhet»,^[101] og skrev nedslående om holodomor: «På hver [tog]stasjon var det en mengde med bønder i filler, tilbød ikoner og lerretstøy i bytte for en klump med brød. Kvinnene løftet opp sine småbarn mot kupévinduene – småbarna var ynkverdige og fryktelige med lemmer som kvister, oppblåste mager, store likbleike hoder hengende på tynne nakker.»^[102] Den britiske sosialisten Malcolm Muggeridge (1903–1990) tok toget til Kyiv hvor han oppdaget den sultende bondebefolkningen. Muggeridge var sosialistisk idealist, men forlot Sovjetunionen, overbevist om at han hadde vært vitne til «en av de mest avskyelige forbrytelser i historien, så forferdelig at folk i framtiden knapt vil være i stand til å tro at det noen gang har skjedd.»^[101]

• Hungersnøden i Sovjetunionen 1932–1933

• Omelian Rudnytskyi, Nataliia Levchuk, Oleh Wolowyna, Pavlo Shevchuk, Alla Kovbasiuk (2015). «Demography of a man-made human catastrophe: The case of massive famine in Ukraine 1932–1933». Canadian Studies in Population. 42 (1-2): 53–80.  Fritt tilgjengelig i fulltekst
• Baumeister, Roy (1999): Evil: Inside Human Violence and Cruelty. New York: Henry Holt and Company. ISBN 978-0-8050-7165-8.
• Conquest, Robert ([1986] 2002): The Harvest Of Sorrow: Soviet Collectivisation and the Terror-Famine. London: Pimlico. ISBN 978-0-7126-9750-7.
• Conquest, Robert (1999): «Comment on Wheatcroft», Europe-Asia Studies. 51 (8): 1479–1483. doi:10.1080/09668139998426. JSTOR 153839
• Conquest, Robert (2001): Reflections on a Ravaged Century, ny utg., New York, NY: W. W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-32086-2.
• Davies, Robert W.; Wheatcroft, Stephen G. (2002): «The Soviet Famine of 1932–33 and the Crisis in Agriculture» (PDF), Wheatcroft, Stephen G., red.: Challenging Traditional Views of Russian History. Houndmills: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-333-75461-0.
• Davies, Robert W.; Wheatcroft, Stephen G. (2006): «Stalin and the Soviet Famine of 1932–33: A Reply to Ellman» (PDF), Europe-Asia Studies. 58 (4), s. 625–633. doi:10.1080/09668130600652217. JSTOR 20451229
• Davies, Robert; Wheatcroft, Stephen (2009): The Industrialisation of Soviet Russia Volume 5: The Years of Hunger: Soviet Agriculture 1931–1933, Palgrave Macmillan UK, ISBN 978-0-230-27397-9
• Dolot, Miron (1985): Execution by Hunger: The Hidden Holocaust. New York, NY: W. W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-30416-9.
• Engerman, David (2003): Modernization from the Other Shore: American Intellectuals and the Romance of Russian Development, Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-01151-9.
• Hadzewycz, Roma; Zarycky, George B.; Kolomayets, Martha, red. (1983): The Great Famine in Ukraine: The Unknown Holocaust. Jersey City, NJ: Ukrainian National Association.
• Hryshko, Vasyl (1978): Ukrains'kyi ’Holokast’, 1933. New York, NY: DOBRUS; Toronto: SUZHERO.
• Jones, Adam (2010): Genocide: A Comprehensive Introduction. Taylor & Francis, ISBN 978-0-415-48618-7
• Kulchytsky, Stanislav; Yefimenko, Hennadiy (2003): Демографічні наслідки голодомору 1933 р. в Україні. Всесоюзний перепис 1937 р. в Україні: документи та матеріали [Demographic consequences of the 1933 Holodomor in Ukraine. The all-Union census of 1937 in Ukraine: Documents and Materials]. Kyiv: Institute of History. ISBN 978-966-02-3014-9.
• Kulchytsky, Stanislav (2018). The Famine of 1932–1933 in Ukraine: An Anatomy of the Holodomor (engelsk). Oversatt av Ali Kinsella. innledning av Bohdan Klid (2 utg.). Edmonton / Toronto: Canadian Institute of Ukrainian Studies Press. ISBN 978-1-894865-53-1.  [Fritt tilgjengelig i fulltekst]
• Levchuk, Nataliia; Oleh Wolowyna; Omelian Rudnytskyi; Alla Kovbasiuk & Natalia Kulyk (1. april 2020). «Regional 1932–1933 Famine Losses: A Comparative Analysis of Ukraine and Russia». Nationalities Papers. 48: 492–512. doi:10.1017/nps.2019.55. CS1-vedlikehold: Dato og år (link) Fritt tilgjengelig i fulltekst
• Mace, James E. (2008): Ваші мертві вибрали мене ... [Your dead chose me ...]. Kyiv: Vyd-vo ZAT "Ukraïns'ka pres-hrupa". ISBN 978-966-8152-13-9. (A collection of Mace's articles and columns published in Den from 1993 to 2004).
• Marples, David R. (2007): Heroes and Villains: Creating National History in Contemporary Ukraine. Budapest: Central European University Press. ISBN 978-963-7326-98-1.
• Radzinsky, Edvard (1996): Stalin: The First In-depth Biography Based on Explosive New Documents from Russia's Secret Archives. London: Hodder & Stoughton. ISBN 978-0-340-60619-3.
• Rosefielde, Steven (1983): «Excess Mortality in the Soviet Union: A Reconsideration of the Demographic Consequences of Forced Industrialization, 1929–1949», Soviet Studies. 35 (3), s. 385–409. doi:10.1080/09668138308411488. JSTOR 151363
• Rosefielde, Steven (2009): Red Holocaust. Milton Park: Routledge. ISBN 978-0-415-77756-8.
• Rudnytskyi, Omelian; Nataliia Levchuk; Oleh Wolowyna; Pavlo Shevchuk & Alla Kovbasiuk (2015). «Demography of a man-made human catastrophe: The case of massive famine in Ukraine 1932–1933». Canadian Studies in Population. 42 (1-2): 53–80.  Fritt tilgjengelig i fulltekst
• Snyder, Timothy (2010): Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin. London: The Bodley Head. ISBN 978-0-224-08141-2.
• Snyder, Timothy (2010): Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin, Basic Books, ISBN 0-465-00239-0
• Sternberg, Robert J.; Sternberg, Karin (2008): The Nature of Hate, New York, NY: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-72179-0.
• Totten, Samuel; Parsons, William S., red. (2008): Century of Genocide: Critical Essays and Eyewitness Accounts, Routledge
• Vallin, Jacques; France Mesle; Serguei Adamets & Serhiy Pyrozhkov (2009). «The Great Famine: Population Losses in Ukraine» (PDF). ДЕМОГРАФІЯ ТА ПРОЦЕСИ ВІДТВОРЕННЯ НАСЕЛЕННЯ: 3–11.  Fritt tilgjengelig i fulltekst
• Várdy, Steven Béla; Várdy, Agnes Huszár (2007): «Cannibalism in Stalin's Russia and Mao's China» Arkivert 8. november 2020 hos Wayback Machine. (PDF), East European Quarterly. 41 (2), s. 223–238.
• Weiss-Wendt, Anton (2005): «Hostage of Politics: Raphael Lemkin on 'Soviet Genocide'» (PDF), Journal of Genocide Research. 7 (4), s. 551–559. doi:10.1080/14623520500350017. Arkivert fra originalen (PDF) den 10. juni 2007.
• Werth, Nicolas (2010): «Mass deportations, Ethnic Cleansing, and Genocidal Politics in the Latter Russian Empire and the USSR», Bloxham, Donald; Moses, A. Dirk: The Oxford Handbook of Genocide Studies. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-923211-6.
• Wheatcroft, Stephen G. (2001a): «Current knowledge of the level and nature of mortality in the Ukrainian famine of 1931–3» (PDF), Vasil'ev, V.; Shapovala, Y.: Komandiri velikogo golodu: Poizdki V.Molotova I L.Kaganovicha v Ukrainu ta na Pivnichnii Kavkaz, 1932–1933 rr. Kyiv: Geneza.
• Уиткрофт, С. [Wheatcroft, S.] (2001b): «О демографических свидетельствах трагедии советской деревни в 1931–1933 гг.» [On demographic evidence of the tragedy of the Soviet village in 1931–1933], Danilov, V.P. et al.: Трагедия советской деревни: Коллективизация и раскулачивание 1927–1939 гг.: Документы и материалы [The Tragedy of the Soviet Village: Collectivization and Dekulakization 1927–39: Documents and Materials]. 3. Moscow: ROSSPEN. ISBN 978-5-8243-0225-7. Arkivert fra originalen den 20. mars 2008.

• (en) Holodomor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Den store hungersnøden 1932–1933 og tilintetgjørelsen av kulakkene i Sovjetunionen» Arkivert 27. mai 2017 hos Wayback Machine., HL-senteret 2011
• (en)(uk) Holodomor.org Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine.
• (en) Findings of the Commission on the Ukraine Famine, U.S. Commission on the Ukraine Famine, Report to Congress. Adopted by the Commission, 19. april 1988 Arkivert 4. juni 2011 hos Wayback Machine.
• (en) The Great Famine Project at Ukrainian Research Institute, Harvard University
• (en) Joint declaration at the United Nations in connection with 70th anniversary of the Great Famine in Ukraine 1932-1933