Ilja Metsjnikov

Ilja Iljitsj Metsjnikov (russisk Илья Ильич Мечников; født 3. maijul./ 15. mai 1845greg.[13] i Ivanovka, død 2. julijul./ 15. juli 1916greg. i Paris) var en russisk mikrobiolog som var kjent for sin pionerforskning med immunsystemet. Metsjnikov fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1908 for sitt arbeid med fagocytter.[14][15][16][17] Ilja Metsjnikov er også kjent for å ha gitt den bulgarske surmelken navnet yoghurt.[18] Han inspirerte også Minoru Shirota til å forske på forholdet mellom bakterier og god fordøyelseshelse, hvilket ledet til salg av kefir, yoghurt og andre meieriprodukter som er utviklet ved hjelp av (gode) bakterier.[19][20]

Ilja Metsjnikov
Født3. mai 1845[1][2]Rediger på Wikidata
Ivanivka[1][3][4]
Kharkiv[5]
Død2. juli 1916[1]Rediger på Wikidata (71 år)
Paris[1][3][6]
BeskjeftigelseBiolog, immunolog, zoolog, kjemiker, oppfinner, lege, fysiolog, mikrobiolog, entomolog, botaniker Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad i naturvitenskap
doktorgrad (Det russiske keiserdømmet)
Utdannet vedGeorg-August-Universität Göttingen
Fakultet for fysikk og matematikk fra det keiserlige Kharkiv-universitet
Doktorgrads-
veileder
Leon Cienkowski
Louis Pasteur
EktefelleOlga Belokopytova
FarIlya Ivanovich Mechnikov
MorEmilia Barto Mechnikov
SøskenIvan Ilyich Mechnikov
Léon Metchnikoff
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Frankrike
GravlagtParis
Medlem avRoyal Society
Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
American Academy of Arts and Sciences
Accademia delle Scienze di Torino (1910–)[5]
UtmerkelserNobelprisen i fysiologi eller medisin (1908) (sammen med: Paul Ehrlich)[7][8]
Copleymedaljen (1906)[9]
Karl Ernst von Baer medal (1891)
Albert-medaljen (1916)[10]
Utenlandsk medlem av Royal Society (1895)[11]
ArbeidsstedMetsjnikovuniversitetet
Det keiserlige universitet i St. Petersburg
Institut Pasteur
Imperatorskyj Novorosijskyj universytet
FagfeltImmunologi, mikrobiologi,[12] gerontologi, patologi, embryologi, immunforsvar[12]
Doktorgrads-
studenter
6 oppføringer
Jules Jean Baptiste Vincent Bordet
Waldemar Haffkine
Alexandre Besredka
Eugène Wollman
Józef Nusbaum-Hilarowicz
Lev Tarassevitch
Kjent forFagocytos

Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1908

Liv og virke

Bakgrunn

Metsjnikov ble født i en landsby kalt Ivanovka ikke så langt unna Kharkov i Ukraina. Han var den yngste av fem barn av Ilja Ivanovitsj Metsjnikov, som var en offiser i den russisk keiserlige garden.[21] Moren hans, Emilia Lvovna, var datter av den jødiske forfatteren Leo Nevakhovitsj, hvilket hadde stor innflytelse Metsjnikovs utdannelse, spesielt innenfor vitenskap.[22][23] Etternavnet Metsjnikov er en direkte oversetting fra rumensk, siden Metsjnikovs far var en etterkommer av kansleren Jurij Stefanovitsj, Nikolai Spatharis barnebarn. Ordet metsj er en russisk oversetting av det rumenske ordet spadă (på norsk: sverd). Metsjnikovs eldre bror, Lev, ble en geograf og sosiolog.[24]

Utdannelse

Han begynte på det tilsvarende av videregående skole i Kharkov i 1856 hvor han ble interessert i biologi. Han ble overtalt av sin mor å studere naturvitenskap istedenfor medisin, i 1862 prøvde han å studere biologi ved Det bayerske Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg, men det tyske semesteret ville ikke starte før slutten av året. Så han begynte ved universitetet i Kharkov istedenfor, hvor han studerte naturvitenskap. Han fikk fireårsgraden sin etter to år der.

Forskning

I 1864 dro han til Tyskland for å studere sjødyr på øyen Helgoland. Han fikk råd av botanisten Ferdinand Cohn om å jobbe med Rudolf Leuckart ved universitetet i Giessen. Det var i Leuckarts laboratorium at han gorde sin første vitenskapelige oppdagelse, alternering i generasjoner hos både seksuelle og aseksuelle rundormer. I 1867 dro han tilbake til Russland for å få doktorgraden sin med Alexandr Kovalevskij fra universitetet i St. Petersburg. I 1870 fro han til Odessa for i bli professor i zoologi og komparativ anatomi.[21][22]

Metsjnikov døde i 1916 i Paris på grunn av hjerteinfarkt.[25]

Referanser

Litteratur

  • R. E. Petrov, T. I. Ulyankina: The genius of E. E. Metchnikoff — Discoveries over the centuries, Bioscience Reports, 16:189–205, 1996

Eksterne lenker