Ingmar Bergman

Hans mor, Karin Bergman (født Åkerblom), var sykepleier og kom fra en ansett overklassefamilie, mens hans far, Erik Bergman, var vikarprest, og hadde en betydelig enklere bakgrunn. Han begynte som adjunkt og sykehusprest i 1918 og ble i 1934 sogneprest i Hedvig Eleonora sogn på Östermalm i Stockholm. Bergman var det midterste av tre barn, han hadde en fire år eldre bror og en fire år yngre søster.

Flere av Bergmans verk omhandler hans egen oppvekst og det tidvis vanskelige forholdet mellom foreldrene. I mai 2011 ble det ut fra en DNA-analyse påstått at Ingmar ikke var biologisk sønn av Karin Bergman,^[15] noe som skulle sette oppvekstskildringene i nytt lys. Dette er blitt imøtegått av slektforskere ^[16] liksom av nye DNA-analyser ^[17]

Ingmar Bergman vokste opp i et miljø med religiøse bilder og tanker. Frem til annen verdenskrigs slutt og oppdagelsen av Holocaust var Bergman påvirket av familiens politiske innstilling, nazistsympatisør – i likhet med flere av kollegene i teatermiljøet på den tiden.^[18]

Arbeide og medarbeidere

Ingmar Bergman begynte sin teaterbane i 1937 som leder av Mäster Olofsgårdens teatervirksomhet i Gamla stan i Stockholm, men ble i 1940 regiassistent ved Operaen. Samme år ble han tilknyttet Svensk Filmindustri, først som manusforfatter, blant annet til filmen Hets (1944), som han også var regiassistent for. Snart virket han også som regissør. Fra denne tiden kom filmer som Kris og Det regnar på vår kärlek. Etter noen år som regissør i Helsingborg, Göteborg og Malmö ble Bergman stadig mer innstilt på å jobbe med film.

Bergman samlet et eget skuespillerlag som ofte medvirket i hans filmer. Noen av disse er Max von Sydow, Bibi Andersson, Harriet Andersson, Gunnar Björnstrand, Erland Josephson og Ingrid Thulin. Liv Ullmann ble med på laget sist av alle, men arbeidet lenge og nært med Bergman.

Bergman begynte allerede i 1953 å arbeide sammen med filmfotografen Sven Nykvist med filmen Gycklarnas afton, men først 1960 i filmen Jungfrukällan erstattet Nykvist helt Bergmans hovedfotograf fram til da Gunnar Fischer. Samarbeidet med Nykvist varte svært lenge, og de fikk et nært forhold. Forståelsen mellom dem var så god at de ofte trengte liten felles forberedelsestid før filminnspillingene.

Bergman foretrakk intuisjonen framfor intellektet i sitt regiarbeide og var aldri aggressiv i sin håndtering av skuespillerne. Han skal ha sagt at han tok et stort ansvar som regissør og måtte støtte sine skuespillere. Han beholdt likevel en distanse og kritikk til sitt arbeide under prosessen, og sa at man må holde seg nøytral og profesjonell når man bedømmer en dags filming.

Bergman hadde aldri problemer med finansieringen av sine filmer; han sa at han verken brydde seg om popularitet eller store filmbudsjetter. Hans filmer klarte seg ofte på små budsjetter.

Bergman brukte egne filmmanuskripter for de fleste av filmene han regisserte; ofte tok det måneder eller år fra idé til han begynte å skrive. Noen av hans tidigere filmer var basert på teaterstykker eller andre tekster, fordi det var enklest å gjøre det slik. I løpet av sin karriere lot han manuskriptene bli stadig friere; fra til å begynne med å ha vært konstruert ned til minste detalj lot Bergman ofte skuespillerne improvisere dialogen i sine senere filmer.

Persona er blant Bergmans mest kjente filmer, og kjennetegnes av at den er både eksistensiell og avantgardistisk. Den og Viskningar och rop anså Bergman selv for å være sine beste filmer, da de til det ytterste tøyer filmkunstens grenser. Viskningar och rop er for øvrig unik i sin kromatistiske komposisjon; farge og musikk samspiller her uovertruffent.

Nära livet regnes som Bergmans beste film. Handlingen foregår på en fødeavdeling på et stort sykehus. Selv uttalte han: «Jag mådde illa och tvangs relatera till egna erfarenheter som evigt handfallen, evigt eskaperande pappa.»^[19] Da Nära livet gikk på kino i Bergen i 1958, var ble det ikke kjørte en eneste visning uten at en eller flere av publikum besvimte. Da åtte personer svimte av på én og samme visning, ble filmen tatt av plakaten, på tross av gode anmeldelser.^[20]

Parallelt med filmarbeidet jobbet Bergman også innen teateret. I noen år på 1960-tallet var han også sjef for Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm. Det var for øvrig der han under en teaterøvelse i 1976 ble pågrepet av politiet, mistenkt for skattesvindel. Hendelsen vakte en enorm oppmerksomhet, også internasjonalt. Bergman ble frifunnet i domstolen, men valgte frivillig å setta seg selv i eksil i München i Tyskland, der han bodde frem til 1982, da han sammen med kona Ingrid vendte tilbake til Sverige etter seks år. I daværende Vest-Tyskland laget han filmer som Ormens ägg (1977), det lovpriste kammerspillet Höstsonaten (1978) og Ur marionetternas liv (1980).

I München arbeidet Bergman på Residenztheater, blant annet med en oppsetning av Strindbergs Drömspel.^[21]

Ekteskap og barn

Ingmar Bergman var gift fem ganger.

• Fra 25. mars 1943 til 1945 med Else Fisher som han fikk en datter med, skuespilleren Lena Bergman.
• Fra 22. juli 1945 til 1950 med Ellen Bergman som han har fire barn med, regissørene Eva og Jan Bergman og skuespillerne Anna og Mats Bergman.
• Fra 1951 til 1959 med Gun Hagberg som han fikk sønnen Ingmar Bergman jr. med. Han er flykaptein.
• Fra 1959 til 1969 med den Estland-fødte pianisten Käbi Laretei som han fikk sønnen Daniel Bergman med. Han er regissør.
• Fra 11. november 1971 til hennes død 20. mai 1995 med Ingrid von Rosen som han har en datter med, forfatteren Maria von Rosen.

Bergman levde sammen med skuespilleren Liv Ullmann i perioden 1965-1970; sammen fikk de datteren Linn Ullmann.

Forhold

Foruten forholdet til Liv Ullmann, hadde Bergman forhold over lengre tid med skuespillerne Harriet Andersson (1952–55) og Bibi Andersson (1955–59). Han falt endelig til ro med sin tidligere elsker Ingrid von Rosen og giftet seg i 1971. Hun døde av magekreft i 1995.

Den indiske regissøren Dheeraj Akolkar laget dokumentarfilmen Liv & Ingmar om Liv Ullmann og Ingmar Bergmans femårige forhold.

Død

Bergman døde i hjemmet sitt på Fårö, 30. juli 2007, 89 år gammel. Han døde samme dag som den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni, som sammen med Bergman regnes som en av Europas største filmskapere noensinne.

Bergman studerte på Stockholms högskola 1937-40 og interesserte seg for teater, senere film. Bergmans filmer handler oftest om eksistensielle spørsmål, dødelighet og tro.

Bergman skrev som regel manuskriptene selv. I perioden 1960–84 var Sven Nykvist hans faste sjeffotograf.

Filmer

Filmer for TV

Bøker

• 1989 – Sonningprisen
• 1957 – Svenska Dagbladets Thaliapris

• Offisielt nettsted
• Offisielt nettsted
• (en) Ingmar Bergman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Ingmar Bergman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Ingmar Bergman på Internet Movie Database
• (no) Ingmar Bergman hos Sceneweb
• (sv) Ingmar Bergman i Svensk Filmdatabas
• (da) Ingmar Bergman på Filmdatabasen
• (da) Ingmar Bergman på Scope
• (fr) Ingmar Bergman på Allociné
• (en) Ingmar Bergman på AllMovie
• (en) Ingmar Bergman hos Turner Classic Movies
• (en) Ingmar Bergman hos Rotten Tomatoes
• (en) Ingmar Bergman hos The Movie Database
• Artikkel om hans ukjente datter i VG