Joseph Priestley
Joseph Priestley (født 13. mars 1732jul./ 24. mars 1733greg. i Fieldhead/Birstall ved Leeds i England, død 6. februar 1804 i Northumberland County i Pennsylvania i USA) var en britisk kjemiker, filosof og prest (unitarianer). Han regnes som oppdageren av oksygenet.
| Joseph Priestley | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. mars 1733[1] Birstall i West Yorkshire[2][1][3][4] | ||
| Død | 6. feb. 1804[5][6][7][1] (70 år) Northumberland i Pennsylvania[8][1] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, teolog, kjemiker, lærer, politisk teoretiker, dilettant, bibliotekar, lærer, vitenskapshistoriker, fysiker, politiker, oppfinner, skribent, forkynner, lingvist, naturviter | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Batley Grammar School[8] | ||
| Ektefelle | Mary Priestley (1762–1796)[9][8] | ||
| Far | Jonas Priestley[9] | ||
| Mor | Mary Wells[9] | ||
| Søsken | Timothy Priestley[9] | ||
| Barn | Henry Priestley[9] Joseph Priestley[2][9] William Priestley[9] Sarah Priestley[9] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Storbritannia[2] | ||
| Gravlagt | Riverview Cemetery[10] | ||
| Medlem av | 9 oppføringer Royal Society (1766–) Kungliga Vetenskapsakademien Vitenskapsakademiet i St. Petersburg American Academy of Arts and Sciences American Philosophical Society (1785–)[11] Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL Leeds Library[12] Accademia delle Scienze di Torino (1783–)[1] Lunar Society of Birmingham[13] | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Copleymedaljen (1772)[14] Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow (1782–)[15] | ||
Liv og virke
Bakgrunn
Priestley var sønn av en dukmaker og ble født nær herregården Oakwell Hall.[16] Hans mor døde allerede i 1739; han ble adoptert av sin tante Sarah Keighley.[17] Priestley ble for det meste undervist i hjemmet.
Da han var 19 år gammel begynte han ved den non-konformistiske skole i Daventry der han studerte teologi og gamle språk.
Vitenskapsmann
Den 1. august 1774 oppdaget Priestley grunnstoffet oksygen.[trenger referanse] I 1775 ble han den første til å publisere oppdagelsen.[trenger referanse] Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele hadde gjort den samme oppdagelsen noen år tidligere, men publiserte ikke dette før 1777. Derfor anses ofte Priestley som den som oppdaget oksygenet først. Til tross for oppdagelsen av oksygenet forstod Priestley aldri forbrenningsprosessen, men var tvert i mot til sin død en av de ivrigste tilhengere av flogistonteorien. Derimot kom Priestley likevel til så klar kunnskap at han kunne beskrive oksygenets kretsløp innen den organiske verden.[18]
Priestley ble vurdert til stillingen som astronom på James Cooks andre reise, men ble ikke valgt.[trenger referanse] Han ga besetningen en metode på hvordan lage mineralvann, noe han feilaktig trodde kunne kurere skjørbuk. Han publiserte metoden i pamfletten Directions for Impregnating Water with Fixed Air i 1772. Priestley utnyttet ikke det kommersielle potensialet i mineralvann, men andre som bl.a. Johann Jacob Schweppe tjente godt på det.[trenger referanse]
Blant hans naturvitenskapelige skrifter er også History and present state of electricity (1767) og Experiments and observation on different kinds of air (6 bind, 1779-1786).[18]
Unitariansk prest og leder, filosof
Priestley var unitarianer og ble på grunn av religiøse uroligheter i Birmingham i 1794 nødt til å forlate Storbritannia og flykte til USA med sin familie,[trenger referanse] og han levde der resten av sitt liv. Her ble han en av de første lederne for den amerikanske unitarismen.
Priestley bekjempet det kirkelige treenighetsdogmet og flere kristologiske dogmer, og anså den øvrige kristenhets utvikling som et frafall fra urkristendommen.[trenger referanse] Dette beskrev han i A history of the corruption of Christianity (2 bind, 1782).
Som filosof gikk han inn for en psykologisk materialisme, som utledet sjelslivet fra nervefunksjonene og betraktet psykologien som en del av fysiologien.[trenger referanse]
Priestleys selvbiografi, Memoirs, utkom i to bind 1806-1807.[19]
Priser og utmerkelser (utvalg)
Referanser
Litteratur
- Thomas Edward Thorpe: Joseph Priestley, J.M. Dent, London 1906.
- Günther Bugge: Das Buch Der Grossen Chemiker, Georg Lockemann: Priestley, Verlag Chemie, Weinheim 1974, S. 263–273, ISBN 3-527-25021-2
- Bennett R. Willeford: Das Portrait: Joseph Priestley (1733–1804). In: Chemie in unserer Zeit. 13, 1979, S. 111–117, doi:10.1002/ciuz.19790130403.
- (de) Johannes Madey: «Joseph Priestley» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 16, Herzberg 1999, ISBN 3-88309-079-4, sp. 1258–1260.