Kanselliskrift

Det hevdes ofte, men feilaktig, at kanselliskriften ble oppfunnet eller ble utviklet i begynnelsen av Han-dynastiet, med den mindre seglskriften som forløper. Det er også historiske tradisjoner fra Han-tiden som feilaktig tillegger skapelsen av kanselliskriften til Qin-dynastiet og da til Chéng Miǎo, som skal ha oppfunnet den på oppdrag av keiseren, Qín Shĭhuáng.^[1] En annen tradisjonsrik versjon er at at den ble utviklet av regjeringsskrivere, særlig innen retts- og fengselsvesenet.^[2]

Men skriftlig materiale som er kommet for dagen ved arkeologiske utgravninger gjør at man vet at alle stadier av kinesisk skrivekunst gjennomgikk perioder med naturlig evolusjon, og ingen av dem er én manns verk. Dette er tilfelle også for klerikal skrift.^[3] Videre kan det påvises at skriften slett ikke oppstod i regjeringskretser, men var i almen bruk allerede. Når skriverne under Qin-dynastiet benytter den, skyldes det rett og slett at de fulgte med trenden forøvrig.^[4] Arkeologiske oppdagelser av gamle bambus- og trestrimler viser nå klart hvordan en umodnet form for kanselliskrift (proto-clerical på engelsk) allerede var under utvikling i den senere del av de stridende staters tid.

Opprinnelsen til det kinesiske navnet for skriften, lìshū, er noe problematisk. Det aktuelle skrifttegnet for lì betyr slave eller fange som arbeider for staten, og dermed er det dem som trekker den slutning at den ble benyttet av fanger som var satt i arbeid som skrivere.^[5] Ellers kunne kan ordet reflektere den lave sosiale status som skriften hadde til å begynne med.

• Cuan-Longyan-stelen