Kongedømmet Romania

I revolusjonsåret 1848 kom det også til opprør mot den bestående orden i Romania, etter at den rumenske nasjonalfølelsen var blitt vekket av et mislykket opprør ledet av Tudor Vladimirescu 27 år tidligere. Revolusjonen var mislykket, men ideen om uavhengighet ble ikke lagt død. I 1859 valgte både Valakia og Moldavia Alexandru Ioan Cuza til fyrste, og Donaufyrstedømmene ble dermed forent i en personalunion.

Den tyske prinsen Karl av Hohenzollern-Sigmaringen ble i 1866 utpekt til fyrste i det forente fyrstedømmet Romania. I 1877 erklærte Romania full uavhengighet fra Det osmanske rike, og dette første til Den rumenske uavhengighetskrigen. Den 16. april 1877 signerte Romania og Det russiske keiserdømmet en avtale i București som innebar at russiske tropper kunne passere gjennom de rumenske landområdene, mot at Russland respekterte Romanias integritet. Mobiliseringen startet, og om lag 120 000 soldater ble samlet sammen sør i landet for å forsvare seg mot eventuelle fremrykninger fra osmanske styrker fra sørsiden av Donau. Den 24. april 1877 erklærte Russland krig mot Det osmanske riket, og troppene gikk så inn i Romania.

Det osmanske riket ba om våpenhvile 19. januar 1878, og gjennom traktaten i Berlin Ble det uavhengige Romania internasjonalt anerkjent. Bessarabia tilfalt imidlertid Russland, og Transilvania var fortsatt en del av Østerrike-Ungarn. I 1881 ble Karl utropt til konge av Romania under navnet Carol I.

Den nye nasjonen orienterte seg nå mot Vest-Europa, og spesielt mot Frankrike for inspirasjon. Calea Victoria i hovedstaden stod ikke tilbake for Champs Elysées, og București fikk gatebelysning før Wien. Den første elektriske gatebelysningen fikk București i 1882, lenge før mange vesteuropéiske byer.^[1] Under første verdenskrig gikk Romania inn på Ententens side i 1916 etter løfter om å få Transilvania, men krigslykken gikk dårlig, og landet ble etterhvert okkupert av Sentralmaktene. Romania ble tvunget til å slutte separatfred i 1918, men Sentralmaktenes sammenbrudd senere på året gjorde at rumenerne kunne gå inn i krigen igjen. Seieren førte til at Transilvania, Bessarabia og Bukovina ble innlemmet i Romania.

Mellomkrigstidens Romania er kjent som România Mare (Stor-Romania), siden alle etniske rumenere nå var samlet i ett rike. Samtidig hadde landet store minoriteter, da 28% av befolkningen besto av tyskere, ungarere, jøder og ukrainere. Frem til 1938 var Romania et liberalt, konstitusjonelt monarki, men landet ble så et diktatur. Kong Carol II ble diktator, men konsekvensene av Molotov–Ribbentrop-pakten gjorde at han måtte abdisere til fordel for sønnen Michael I. General Ion Antonescu grep imidlertid makten og innførte et autoritært tyskvennlig styre med støtte fra den ultra-nasjonalistiske og antisemittiske, fascistiske bevegelsen og politiske partiet Jerngarden. Under tysk press ble den nordlige delen av Transilvania, med en stor ungarsk minoritet, avstått til Ungarn i 1940.

Under andre verdenskrig var Romania alliert med Tyskland, men i 1944 gjorde Mikael med støtte fra anti-fascistiske kretser statskupp og førte Romania over på de alliertes side. Den nærmest allierte makten Sovjetunionen rykket frem gjennom Romania i 1944 under slaget om Romania og beholdt okkupasjonsstyrker i landet også etter fredsslutningen. Andre verdenskrig førte til territoriale tap for Romania, som måtte avstå Bukovina og Bessarabia til Sovjetunionen (det senere uavhengige landet Moldova) og det Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Men Ungarn måtte i 1944 gi tilbake det nordlige Transilvania til Romania.