Opptøyene i Kenya 2007–2008
Opptøyene i Kenya 2007–2008 startet over hele Kenya 30. desember 2007 etter at Mwai Kibaki ble erklært som vinner av presidentvalget etter et omstridt valgresultat. Opposisjonstilhengere, hovedsakelig støttespillere av Raila Odinga, var sinte ettersom Mwai Kibaki ble gjenvalgt som president, og gikk ut i opptøyer over hele nasjonen, blant annet ved å drepe, plyndre, brenne hus, fabrikker og butikker.[1]
Opptøyene resulterte i mellom 800 og 1500 drepte, og 180 000–260 000 mennesker ble drevet på flukt.[2][3][4] Kofi Annan ankom landet rundt en måned etter valget, og lyktes i å fremforhandle grunnlaget for en felles politisk plattform. Den 12. april ble Kibaki og Odinga enige om utnevnelsen av en koalisjonsregjering, ledet av Odinga som statsminister.[5][4]
Bakgrunn
Etnisk splittelse og fattigdom
Kenyas 36 millioner innbyggere er fordelt på over 40 etniske grupper. De største gruppene er kikuyu (22 % av befolkningen), luhya (14 %), luo (13 %), kalenjin (12 %) og kamba (11 %). Valget ble sterkt preget av den etniske delingen i landet, med Kibaki som medlem av det tradisjonelt dominante kikuyu-folket og Odinga et medlem av den luo-etniske gruppen. Folk i Kenya begynte å snakke om to Kenya, et for luofolket og et annet for kikuyufolket, mens andre etniske grupperinger som kisii-folket ble skvist mellom de ulike fraksjonene.[6]
Det har også tidligere vært etnisk relatert uro i landet. Etter frigjøringen på 1960-tallet ble store landområder og farmer gitt eller tildelt til kikuyu-stammen (president Jomo Kenyattas folk), mens andre stammer (inkludert luoene) ble forfordelt.[7] Opptøyer brøt ut etter at en annen prominent politiker fra luofolket, Tom Mboya, ble myrdet av en kikuyu i 1969. I 1982 forsøkte luoer i Luftvåpenet å gjennomføre et kuppforsøk mot daværende president Daniel arap Moi, fra kalenjin, som mislyktes. Moi reagerte med å sparke fremtredende luoer, deriblant Raila Odinga. Han ble tiltalt for forræderi, og satt i fengsel i ni år uten en rettssak, seks av disse i isolat.[8]
Kenyansk politikk
Siden landet ble selvstendig i 1963, har de to største folkegruppene, kikuyuene og luoene, dominert den kenyanske politikken, hvorav luoene har blitt sett på som en opposisjonsgruppe. Landet ble styrt av det politiske partiet Kenya African National Union (KANU), dannet av kikuyuen Jomo Kenyatta, i nesten 40 år. Partiene Kenya African Democratic Union (KADU), som representerte flere mindre stammer, og Kenya People's Union (KPU), ledet av luoen Jaramogi Oginga Odinga, forsøkte å utfordre KANU. Disse ble oppløst imidlertid på 1960-tallet, og KANU styrte landet alene frem til 1990-tallet. Utover 1990-tallet ble flere politiske partier dannet, og i 2002 tapte KANU valget ovenfor National Rainbow Coalition (NARC), og Mwai Kibaki ble president. Valget i 2002 ble sett på som fritt og rettferdig av de fleste internasjonale observatørene.
Presidentvalget
Utdypende artikkel: Presidentvalget i Kenya desember 2007
Bare minutter etter at valgkommisjonen hadde erklært sittende president Mwai Kibaki fra Party of National Unity (PNU) som vinner, brøt det ut opptøyer og voldsomheter, hovedsakelig fra luo-stammen mot kikuyu-stammen, ut over hele Kenya, særlig i områdene der majoriteten støttet motkandidaten Raila Odingas, fra Orange Democratic Movement (ODM). Regjeringen kuttet alle direkte tv-overføringer fra landet.[9][10][11] Protestene ble innledningsvis begrunnet med at valgfusk hadde gitt et feilaktig valgresultat. Dette ble senere bekreftet av internasjonale observatører.[2][12] Ifølge en amerikansk rapport vant Odinga valget med en margin på 6 %, med 46 % i forhold til Kibakis 40 %.[13]
Opptøyer
Drepte, sårede og flyktninger
I løpet av de siste dagene av 2007 ble det rapportert om flere drepte, at politiet hadde skutt demonstranter og om kamper i slummen i Nairobi. «Folket advares om at enhver som oppfordrer til vold i Kenya, deltar i eller ansporer andre til å begå lovbrudd, vil bli tatt hånd om i henhold til loven» ble det sagt i en uttalelse fra politiet 30. desember.[14] Kenyansk politi innførte dagen etter portforbud i flere byer i landet, og truet med å skyte for å drepe alle som bevegde seg utendørs.[15] Antall bekreftede døde i løpet av to dager med uroligheter var 103 personer, ifølge politi og vitner[16], mens andre kilder meldte om så mange som 135 drepte samme dag.[17]
I løpet av første nyttårsdag passerte de totale dødstallene 260[18], og det ble også meldt om store skader på eiendommer, samt at mellom 35 000 og 70 000 mennesker hadde blitt jaget fra sine hjem.[19][20] Over 5000 mennesker flyktet over grensen til Uganda fra Kenya.[21]
Mellom 50 og 100 personer, hvorav kanskje 80 av disse barn, ble samme dag brent ihjel inne i en kirke i byen Eldoret, som ligger 300 kilometer fra hovedstaden Nairobi, mens over 40 ble skadd. Kirken, ved navn Kenya Assemblies of God Pentecostal church, der flere hundre hadde søkt tilflukt, ble satt fyr på av en rasende mobb.[22] De som rømte fra flammene ble angrepet av personer utstyrt med macheter.[23] Ofrene i kirken var fra kikuyu-folket, og det ble trodd at de søkte tilflukt fra folk i kalenjin-stammen.[24]
I Mathare-slummen stoppet mobben en buss med 14 passasjerer i, og drepte utelukkende mennesker fra kikuyu-stammen. Resten fikk lov å rømme før bussen ble satt i brann.[25] Det kom også meldinger å komme om at det foregikk omfattende gjeng-voldtekter og andre seksuelle overgrep mot både kvinner og menn i forbindelse med opptøyene.[26] 4. januar skal minst 30 kenyanske flyktninger ha blitt jaget ut i en ugandisk elv og druknet, angivelig skal angrepet blitt utført av personer fra luofolket.[27]
Tallene på antall døde og flyktninger økte ytterligere i løpet av de neste dagene.
Reaksjoner fra politiet og politikere
Kenyas politisjef uttalte 5. januar at sikkerhetssituasjonen i landet etter hvert var i ferd med å bli normal igjen. Politisjefen fortalte også at over 1000 mennesker hadde blitt arrestert under urolighetene.[29]Trass i dette meldte flere internasjonale nyhetsbyråer to dager senere at antall drepte hadde passert 600, og at 255 000 mennesker hadde blitt drevet på flukt.[30]Raila Odinga og flere hjelpeorganisasjoner hevdet at tallet var nærmere 1000 på dette tidspunktet.[31][32]
8. januar utnevnte president Kibaki 17 nye ministre, blant andre ble Kalonzo Musyoka, som fikk mest stemmer etter Kibaki og Odinga i presidentvalget, utpekt til ny visepresident og innenriksminister[32]og Yusuf Mohamed Haji utnevnt til forsvarsminister. Utnevnelsene førte til at tilhengere av Odinga protesterte i gatene i Kisumu, med steining av biler og bygging av brennende barrikader som resultat.[32]
Demonstrasjonene som opposisjonen hadde varslet, begynte 16. januar og varte i tre dager. Politiet brøt opp demonstrasjonene i Nairobi, ved hjelp av tåregass, skudd i luften og politihester. Det var også demonstrasjoner andre steder i landet, blant annet i Kisumu. Dagen etter fortalte Raila Odinga at syv demonstranter skulle være skutt av politiet i Nairobi.[33] 19. januar ble minst fem personer drept i angrep i Rift-dalen.[34]
Opptrapping
Mot slutten av januar økte voldsomhetene i omfang og voldelighet, blant annet ble to tyskere drept i voldelighetene.[35] Store sammenstøt mellom gjenger fra de ulike fraksjonene over hele landet brakte også antall drepte opp til 900.[36] Militære helikoptre avfyrte 29. januar skudd mot en større gruppe demonstranter i byen Naivasha.[37] Den 29. januar ble opposisjonspolitikeren Mugabe Were, fra opposisjonsleder Raila Odingas parti ODM, skutt og drept av væpnede menn utenfor sitt hjem i Nairobi,[36] og to dager senere ble parlamentarikeren David Kimutai Too ble skutt og drept i Rift Valley i byen Eldoret, angivelig av en trafikkonstabel.[38]
De første dagene av februar, omtrent samtidig med at en avtale mellom president Kibaki og Odinga, ble nesten 40 mennesker drept i løpet av to døgn, bare i den vestlige delen av Kenya, bare i byen Ainamoi ble ti personer drept. Grupper med ungdommer fortsatte også med å brenne ned eiendom til «motstanderne».[39]
Roligere tider
I midten av februar, etter seks uker med uroligheter, begynte forholdene å roe seg. Butikker i mange byer, som Nakuru og Eldoret, gjenåpnet, det samme gjorde flere banker og hotell. Veisperringene og gjengene forsvant gradvis, og offentlig transport begynte å fungere igjen.[40] Men trass i håpene om at urolighetene skulle stoppe opp, kom det nye meldinger om seks nye drepte i landet.[41] Til og med etter at avtalen om maktfordeling i landet hadde blitt underskrevet, kom det meldinger om flere episoder og minst 13 drepte etter pågående konflikter om landrettigheter, selv om noen mente at voldshandlingene skyldtes geriljagruppen SLDF, som kjemper for en annen fordeling av landområder i Vest-Kenya, for å stå bak den blodige hendelsen.[42]
Anklager om etnisk rensing
Begge parter i konfliktene anklaget den andre parten for å ta i bruk etnisk rensing. En talsmann for regjering uttalte at tilhengere av Odinga var «involvert i etnisk rensing» på en «organisert, kalkulert måte», mens Odinga besvarte anklagene med å si at det var regjeringen som var «skyldig, direkte skyldig i folkemord» og fortsatte med å si «Jeg nekter å bli spurt om å gi det kenyanske folket en bedøvelse slik at de kan bli voldtatt».[43]
Liberta Mulamula, leder for Den internasjonale konferansen for Great Lakes-regionen (ICGK), uttalte at: «Enkelte av disse drapene ble begått på de mest bisarre og kaldblodige måter og er beslektet med etnisk rensing og folkemord».[44]
FNs spesialrådgiver for folkemord, Francis Deng, advarte etterhvert Kenyas politikere, som Odinga og Kibaki, om at de kunne bli stilt juridisk ansvarlige for brudd på internasjonale lover.[45] Den amerikanske viseutenriksministeren Jendayi Frazer beskrev hendelsene i Kenya etter opptrappingen av konflikten som «etnisk rensing».[46]
Mungiki
Etter at opptøyene tok til, mente flere at den kriminelle religiøse sekten/organisasjonen Mungiki var involvert i mye av voldshandlingene som foregikk. Det ble hevdet at Mungiki vervet folk, slik at disse kunne beskyttelse mot vold og organisasjonen ble også beskyldt for å ta betaling fra rikfolk, for beskyttelse av eiendommene deres.[47]
Konsekvenser
Hjelpeorganisasjoner
Flyktninghjelpen anså opptøyene som så alvorlige at alle organisasjonens sine kontorer i Kenya ble stengt. Kirkens Nødhjelp bestemte seg for å øke sin aktivitet i landet ved økte beviligninger[48], og Røde Kors valgte også å fortsette sin aktivitet i landet.[49] Flere hjelpeorganisasjoner advarte mot en «humanitær katastrofe» hvis ikke opptøyene ble stoppet raskt.[50] Verdens matvareprogram (WFP) varslet at uroen i Kenya hindret matforsyninger til land som Uganda, Sudan og Kongo, da nødhjelpen fra WFP til disse landene må gjennom den havnebyen Mombasa.[51]
Reaksjoner
Det er i ferd med å oppstå en prekær humanitær situasjon fordi mange ikke tør gå ut for å hente nye forsyninger av mat og andre nødvendige ting.
Jonas Gahr Støre[53], norsk utenriksminister
Flere land, blant annet Norge, Storbritannia, Amerikas forente stater og Canada, uttrykte bekymring over situasjonen i landet. Lignende reaksjoner kom også fra sentrale organisasjoner, som Forente nasjoner, Den europeiske union og Den afrikanske union. Det ble oppfordret til ro, til å respektere demokrati og menneskerettigheter, og til å få en slutt på opptøyene og volden i landet, samt at myndighetene ble oppfordret til å undersøke påstandene om valgfusk. Menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch (HRW) og Amnesty ba myndighetene utforske og stoppe politivolden.
Nettstedet Ushahidi ble opprettet for å dokumentere vitnesbyrd over volden i forbindelse med valget. Nettstedet har senere blitt videreutviklet for å tjene det samme formålet andre steder.
Økonomiske tap
Kenya
Turister fra flere land befant seg på nyttårsaften strandet av forsinkede eller avlyste flygninger fra Mombasa airport. Minst 10 000 britiske turister ble bedt om å holde seg på sine turiststeder for å unngå urolighetene.[54]Svenske reiseoperatører bestemte seg etter hvert for å fly hjem turistene, mens flere andre selskap innstilte turer til landet for resten av året.[55] Urolighetene resulterte etter hvert i at 90 % av de planlagte turistene i januar 2008 avbestilte sine reiser.[56]
Da den kenyanske børsen åpnet igjen 2. januar 2008, falt valutaen kenyanske shilling med 7 % mot amerikanske dollar, mens selve børsen falt med over 5 %. Kenyanske forretningsfolk advarte også mot at den kenyanske staten tapte 31 millioner dollar for hver dag kenyanske forretninger og selskap måtte holde stengt på grunn av opptøyene.[57]Finansministeren anslo tapet til over 5 milliarder kroner etter over en uke med uroligheter.[58]
Den kenyanske blomsterindustrien ble også svært hardt rammet av urolighetene i landet. Landet selger årlig blomster for ca. 4 milliarder kroner. Minst 400 000 arbeidere risikerte å miste jobben da eksporten av varer nesten helt stoppet opp.[7]
EU vedtok 17. januar å fryse all videre budsjettstøtte til myndighetene i Kenya inntil det ble funnet en fredelig politisk løsning på krisen.[33] USA truet også etter hvert med å trekke tilbake sin økonomiske støtte på 5,5 milliarder bistandskroner i året.[59]
Nabolandene
Uganda, Rwanda og Burundi fikk alle problemer som en direkte følge av opptøyene. Drivstoffprisene i Uganda ble firedoblet i løpet av de 4 første dagene av krisen. Råmaterialer som skulle til Uganda og Rwanda ble sittende fast i havnen i Mombasa.[60] Mangelen på drivstoff tvang Rwanda til å innføre rasjonering.[61]
Samtaler og internasjonal bistand
Den amerikanske utenriksministeren Condoleezza Rice og britiske utenriksministeren David Miliband ba Kenyas politiske ledere om å «engasjere seg i en kompromiss-ånd»[n 1] og sa at de ville hjelpe til med å jobbe for nasjonal enhet.[63] Desmond Tutu ankom også Nairobi 2. januar og tilbydde sine tjenester som megler.[64] Lederen for Den afrikanske union (AU), presidenten i Ghana, John Kufuor, planla å reise til Kenya for krisemøter med president Kibaki. AU-lederen hadde sagt seg villig til å bidra til en forsoningsprosess mellom Kibaki og Odinga. 3. januar ble det imidlertid klart at AU og Samvelde-landene ikke ville forsøke megling[65], men Tutu hadde allikevel samtaler med Odinga og andre opposisjonspolitikere.[66] Tutu møtte president Kibaki dagen etter, hvorpå regjeringens talsmann uttalte: «Vi vil til og med godta et nytt valg såfremt grunnloven følges. Hvis domstolene beslutter det, vil vi akseptere det».[67]
Kibaki inviterte senere Odinga til personlige samtaler, men Odinga ville kun ha møter separat med lederen for Den afrikanske union, Kufuor[68], men de separate samtalene endte nesten uten resultater. De to politikerne ble imidlertid enige om å delta i et panel under ledelsen av Kofi Annan.[68]
Presset på de partene i Kenya fra andre land og internasjonale organisasjoner økte etterhvert som opptøyene fortsatte.
Fredsplan
Utover i januar, etter samtaler ledet av FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan, uttalte Odinga at han var klar til å dele makten med president Kibaki: «Hvis han går med på det, er vi forberedt på å danne en koalisjonsregjering med ham».[69] 1. februar sluttet FNs generalsekretær Ban Ki-moon seg til samtalene, og samme dag kunne Kofi Annan fortelle at partene hadde blitt enige om en plan for å få slutt på voldsbølgen.[70] Fredsplanens tre første skritt var[70]:
- Stoppe volden og gjeninnføre grunnleggende menneskerettigheter.
- Ta for seg de humanitære krisene som har rammet landet etter at urolighetene startet.
- Fremme forsoning og gjenopprette av et stabilt styresett.
Avtale om maktdeling
28. februar signerte President Mwai Kibaki og opposisjonslederen Raila Odinga en avtale, fremforhandlet av Kofi Annan, om maktdeling i landet for å bidra til å stoppe urolighetene.[2]
Avtalen inneholdt blant annet følgende hovedpunkter[71]:
- En ny to-parti koalisjonsregjering skal settes opp.
- Fordelingen av ministre i regjeringen skal reflektere fordeligen i Det kenyanske parlamentet.
- Raila Odinga blir statsminister, og kan kun avsettes av Det kenyanske parlamentet.
- To nye visestatsministre skal utnevnes, én fra hvert av medlemmene i koalisjonen.
Avtalen sier også at den nye statsministeren vil ha «autoritet til å koordinere og overvåke regjeringens funksjoner».[2][71]
I mars gjenopptok de to partene forhandlingene om andre langsiktige temaer, som jord, grunnlovsreformer og de økonomiske ulikhetene mellom ulike kenyanske grupper. Annan ledet fortsatt samtalene.[72]
Etter at Annan klarte å framforhandle grunnlaget for en felles politisk plattform i februar, ble det holdt mange runder og avbrudd i de videre forhandlingene. 12. april møttes Kibaki og Odinga i hemmelighet og klarte å komme til enighet om utnevnelsen av en koalisjonsregjering. Odinga ble statsminister i regjeringen.[5]
Fotnoter
Referanser
Eksterne lenker
- (en) 2007-2008 Kenyan crisis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- BBC News: Q&A: Kenya poll violence
- BBC News: In depth: Kenya in crisis
- BBC News: In pictures: Kenyan unrest continues
- BBC News: In pictures: Kenya's crisis
