Overfiske

fjerning av et fiskeslag raskere enn bestanden kan reprodusere seg

Overfiske er fjerning av et fiske- eller krepseslag (en bestand) fra en vannmasse med en hastighet som overstiger artens reproduserende kapasitet, noe som resulterer i at arten blir gradvis mer underrepresentert i et område. Om overfisket fortsetter kan den aktuelle arten bli helt eller delvis utryddet i det aktuelle området, som gjerne karakteriseres som en kollaps i en bestemt fiske- eller krepsebestand, som torskebestanden, sildebestanden eller hummerbestanden. Overfiske kan derfor hevdes å være det motsatte av bærekraftig fiske.

Cirka 360 t. jurel (Trachurus murphyi) hentes ut av denne nota. Arten beskattes årlig med cirka 1,4–5 millioner tonn.
Kollapsen i den kanadiske torskebestanden utenfor Newfoundland i 1992.

Når altfor mange fisk fanges, og det ikke finnes nok voksne individer til å formere seg og opprettholde en sunn bestand, er bestanden overfisket. På begynnelsen av 1990-tallet var følgene av overfiske en stadig større bekymring, og det kulminerte i en ødeleggende kollaps i den kanadiske torskebestanden utenfor Newfoundland i 1992.[1] Den kanadiske torskebestanden overlevde biologisk, men den sank til et så lavt nivå at den ikke lenger kunne utnyttes kommersielt.[1] Bare få år tidligere fantes det ikke et eneste tegn på at bestanden var i fare.[1] Andre eksempler er det industrialiserte fisket etter de tre artene artene ansjoveta (Engraulis ringens), sardin (Sardinops sagax) og jurel (Trachurus murphyi) på den sørlige halvkule.[2] Varierende klimatiske forhold og høy fiskeriaktivitet har til tider ført til kollaps i bestandene, og selv om de største fiskerinasjonene Peru og Chile har innført restriksjoner i fisket, ligger det konsekvent i grenselandet mellom full utnyttelse og overfiske.[2] En økning i uttaket vil derfor ikke være bærekraftig.[2]

Overfiske både kan og vil få negative følger for arter som livnærer seg på den eller de aktuelle arten(e) som overfiskes. Et eksempel er den kraftige nedgangen i sjøfuglbestandene øst i Nordatlanteren. I 2021 konkluderte SEAPOP med at; «hekkesesongen 2020 er den dårligste hittil for norske sjøfugler».[3] Årsaken til nedgangen er sammensatt, men endringer i næringsgrunnlaget som følge klimaendringer og overfiske antas å være hovedårsakene.[4][5]

Se også

Referanser

Kilder

Eksterne lenker