Ismåke
Ismåke (Pagophila eburnea) er en høyarktisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl i slekten Pagophila, som er monotypisk og tilhører gruppen måker. Arten overvintrer regelmessig i Norge, men den hekker ikke på og ved fastlandet.
| Ismåke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Nomenklatur | |||
| Pagophila eburnea Phipps, 1774 | |||
| Synonymi | |||
| Larus eburneus | |||
| Populærnavn | |||
| ismåke, ismåse, isrype | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
| Familie | Måkefugler | ||
| Underfamilie | Måker | ||
| Slekt | Pagophila | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | kyst og vidder | ||
| Utbredelse: | |||
 Oransje: hekkeområder Blå: året rundt | |||
Taksonomi
Ismåke har av og til blitt plassert i slekten Larus, men osteologiske undersøkelser viser at den er distinkt fra disse fuglene. Arten har av noen også blitt regnet som en mellomform av joer og måker,[1] uten at dette har blitt nærmere dokumentert. En studie fra 2000 fant imidlertid ut, at Pagophila er søstergruppen til Xema, til tross for store forskjeller i fjærdrakten.[2]
Biologi
Ismåka er på størrelse med fiskemåke, men den ser kraftigere og mer kompakt ut på grunn av sine bredere vinger, tykkere kropp og kortere hals og undere ekstremiteter. Arten er cirka 44–48 cm lang og veier typisk 520–700 g. Vingespennet utgjør normalt 106–118 cm. Fjærdrakten er helhvit og de undere ekstremitetene sorte. Nebbet er blågrått innerst og gult ytterst.[1]
Arten hekker i hovedsak fra Canada (Queen Elizabeth Islands og den nordlige Baffinøya) til Severnaja Zemlja, Nysibirøyene og Heraldøya, men den har sin med hovedutbredelse på Spitsbergen og Frans Josefs land. Utenom hekketiden har den imidlertid en sirkumpolar utbredelse over det meste av Arktis og områdene like sør for dette, inkludert i Norge. Arten har et ternelignede rop; «kriææh». Den flyr med spenstige, lette vingeslag. Det tar to år før ungfuglene får en voksen drakt.
Den globale hekkebestanden har blitt anslått til cirka 14 000 par, hvorav man regner med at cirka 80 prosent hekker i Russland.[3] Svalbardbestanden er estimert til omkring 1 000–2 000 par.[3] Ismåken hekker i kolonier (ofte sammen med krykkje eller andre sjøfugler) i klipper (opp mot 1 000 moh.) langs iskanten ved de arktiske kystene.[3] I Russland kan koloniene telle opp mot 2 000 par, men på Svalbard er koloniene sjelden større enn 10–50 par, og bare unntaksvis opp mot 150 par.[3]
Arten legger ett til tre olivengrønne egg i et reir på bakken som er fylt med mose, lav og tang. Den fanger fisk og krepsdyr, men de er også åtseletere og er ofte funnet på døde sel og delfiner. De er også kjent for å følge etter isbjørner og andre rovpattedyr for å ta restene av rovdyrenes bytte. Selfangerne kaller den isrype, isbjørnens følgesvenn.
Inndeling
Inndelingen i første kolonne følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2016).[4][5][6][7][8][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18][19][20][21] Inndelingen i andre kolonne følger HBW Alive og er i henhold til Burger, Gochfeld & Bonan (2018).[22] I begge tilfeller følger norske navn på grupper og arter Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[23][24] Norske arts- og gruppenavn i parentes er imidlertid ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.
| Inndeling etter Taxonomy in Flux | Inndeling etter HBW Alive |
|---|---|
Treliste
| Treliste
|
Referanser
Eksterne lenker
- (en) ismåke – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) ismåke i Encyclopedia of Life
- (en) ismåke i Global Biodiversity Information Facility
- (no) ismåke hos Artsdatabanken
- (sv) ismåke hos Dyntaxa
- (en) ismåke hos Fauna Europaea
- (en) ismåke hos Fossilworks
- (en) ismåke hos ITIS
- (en) ismåke hos NCBI
- (en) Kategori:Pagophila eburnea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Pagophila eburnea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
