Parisavtalen

Avtalen ble underskrevet av 175 land i New York 22. april 2016 (på Jordens dag).^[1] Både Kina og USA kunngjorde at de ratifiserte avtalen i september 2016.^[2] Etter at EU ratifiserte avtalen i oktober 2016, var den ratifisert av 55 land med en utslippsandel på 55% av de globale utslippene, slik at den begynte å gjelde fra 4. november 2016.^[3] Per mai 2017 var avtalen underskrevet av alle Klimakonvensjonens medlemsland med unntak av Nicaragua og Syria.^[4] I oktober 2017 sluttet Nicaragua seg til avtalen,^[5] og under andre dag av COP 23 i Bonn i november 2017 kunngjorde Syria at landet ville slutte seg til avtalen.^[6] Ved presidentvalget i USA i 2016 gikk Donald Trump til valg på at han ville trekke USA fra Parisavtalen,^[7] og 1. juni 2017 ble det kunngjort at USA trakk seg fra avtalen. Avtalen er utformet slik at dette begynte å gjelde fra 4. november 2020.^[8][9] En av president Joe Bidens første beslutninger etter innsettelsen den 20. januar 2021 var å tiltre avtalen igjen på vegne av USA.^[10] USA ble med i avtalen igjen fra 19. februar 2021, etter at landet hadde vært utenfor avtalen i 107 dager.^[11]

Mål

Avtalens mål er at de globale utslippene raskest mulig skal synke.

Formål med avtalen er å:^[12]

1. holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 ℃ sammenlignet med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 ℃;
2. øke evnen til å tilpasse seg klimaendringene og fremme klimarobusthet og en lavutslippsutvikling, på en måte som ikke setter matproduksjonen i fare;
3. gjøre finansieringsstrømmer forenlige med en klimarobust lavutslippsutvikling.

I andre halvdel av århundret er det et mål om netto nullutslipp, det vil si at menneskeskapte utslipp ikke skal være større enn naturens opptak av klimagasser.^[13]

Selv om navnet kan tyde på det, så er ikke Parisavtalen en omhyggelig gjennomarbeidet avtale der innsatsen er fordelt etter en omforent innsatsfaktor mellom de underskrivende partene. Hvert enkelt medlemsland bestemmer utslippsmålene sine selv ut fra hva de selv mener de kan bidra med^[14]. (Norges mål er å innen år 2030 redusere sine CO2-utslipp med minst 50 % og helst 55% i forhold til år 1990^[15]. I 2015 hadde reduksjonsmålet blitt satt til 40%, men det ble forhøyet i 2020.) I Parisavtalen er alle de ulike utslippsmålene summert opp og omtales som èn avtale. Hver enkelt stat skal oppdatere sine mål hvert femte år.

For å oppnå målsetningen om å begrense oppvarmingen til under 2 ℃, har statene gjennom avtalen forpliktet seg til å arbeide for at de globale klimagassutslippene skal slutte å stige så snart som mulig. Avtalen fastslår også at alle land er forpliktet til å utarbeide nasjonale utslippsmål som de skal etterstrebe å oppnå. Nivået for utslippsmålene følger imidlertid ikke av avtalen, men fastsettes individuelt av landene selv. Ifølge det såkalte «progresjonsprinsippet» skal partenes innsats øke over tid og reflektere landets høyest mulige ambisjon. Utslippsmålene til den enkelte stat skal videre oppdateres hvert femte år.

Denne femårssyklusen defineres i hovedsak av avtalens artikkel 13 og 14. Artikkel 13 binder partene til å rapportere informasjon om sin progresjon i å nå sine lovede målsettinger, og artikkel 14 sier at det skal foretas en «global opptelling» («global stocktake») som skal informere om i hvilken grad partenes planer og implementering samsvarer med Parisavtalens kollektive mål. I den «globale opptellingen» skal også partenes innsats for klimatilpassing og finansiell støtte til utviklingsland evalueres. Av hva angår byrdefordeling inkluderer avtalen et prinsipp om «felles, men differensiert ansvar i lys av nasjonale omstendigheter». Dette innebærer blant annet at de såkalte «industrialiserte» landene skal ta ledelsen når det gjelder utslippsreduksjoner, og i tillegg bidra med støtte til «utviklingslandenes» implementering av Parisavtalen. På dette punktet er Parisavtalen vagere enn Kyotoprotokollen og Klimakonvensjonen, i det henseendet at Parisavtalen ikke sier noe om hvilke land som teller som «industriland» og «utviklingsland». Det har derfor blitt foreslått i litteraturen at spørsmålet om differensiering fortsatt vil være sentralt i fremtidige forhandlingsrunder.^[16] Parisavtalen inneholder også bestemmelser om klimafinansiering til utviklingsland, om utvikling og bruk av markedsmekanismer, om teknologioverføring, kapasitetsbygging og om at globale finansstrømmer skal gjøres forenelige med en klimarobust lavutslippsutvikling.

Parisavtalen har blant annet blitt brukt som argument for at land har folkerettslige forpliktelser, og derfor må redusere fossile utslipp, som ved leting etter og utvinning av hydrokarboner i Barentshavet.^[17] Ifølge forhenværende ambassadør til FN, Morten Wetland, er det feil. Han argumenterer for at Parisavtalen med hensikt er svært løst formulert, blant annet er det bevisst valgt ordet avtale – ikke konvensjon eller traktat.^[18]

I 2021 publiserte Det internasjonale energibyrået (IEA) en rapport om hvordan verden kan nå målet i Parisavtalen om maksimalt 1,5 ℃ oppvarming. Mange land har sagt de skal nå målet, men har ikke tatt de beslutninger som gjør dette mulig. Blant tiltakene i IEAs rapport er umiddelbart å slutte å investere i nye felt eller gruver for utvinning av fossil energi og det samme med nye kullkraftverk. I henhold til rapporten skal det i 2035 være slutt på å selge passasjerbiler med forbrenningsmotor.^[19]

• lovdata.no Offisiell norsk oversettelse av Parisavtalen
• Paris-avtalen om klima vedtatt regjeringen.no 14. desember 2015