R.E.M.

Begynnelsen: 1980–1981

I januar 1980 ble Michael Stipe kjent med Peter Buck i platebutikken i Athens i Georgia der Buck jobba. De to oppdaget at de hadde lik musikksmak, spesielt når det gjaldt pønkrock- og protopønk-artister som Patti Smith, Television, og The Velvet Underground. Stipe sa at «det virker som jeg kjøpte alle platene som Buck hadde lagt av til seg selv».^[4] Kort tid etter møtte Stipe og Buck medstudentene på University of Georgia, Mike Mills og Bill Berry, på en fest.^[5] De to hadde spilt musikk sammen siden high school.^[6] Gruppa ble enige om å samarbeide med noen sanger, og Stipe har senere sagt at «det var aldri noen stor plan bak noe av det».^[7] Bandet, som fremdeles ikke hadde fått et navn, brukte flere måneder på å øve inn den første konserten deres, som var 5. april 1980 på bursdagsfesten til en kamerat i en omgjort kirke. Etter å ha vurdert navn som «Twisted Kites», «Cans of Piss» og «Negro Wives», valgte bandet til slutt «R.E.M.», som Stipe tilfeldig plukka ut fra ei ordbok.^[8]

Bandmedlemmene sluttet på skolen for å fokusere på gruppa, som var i stadig utvikling.^[9] De fant en manager i Jefferson Holt, en plateselskapeier som var så imponert over en R.E.M.-konsert i hjembyen sin i Nord-Carolina, at han flytta til Athens.^[10] Suksessen til R.E.M. i Athens og området rundt kom omtrent på en blunk. Bandet trakk gradvis mer og mer folk til konsertene sine, og dette skapte en forandring i musikkmiljøet i Athens.^[11] I det neste halvåret reiste R.E.M. rundt på turné i alle sørstatene i USA. Turnéen var vanskelig siden det ikke eksisterte turneringsplaner for alternative rockeband på denne tiden. Gruppa måtte turnere i en gammel varebil som Holt kjørte, og økonomien var såpass stram at bandmedlemmene levde på en matrasjon til to dollar dagen.^[12] Sommeren 1981 spilte R.E.M. inn den første singelen sin, «Radio Free Europe», på produsent Mitch Easter sitt drive-in-studio i Winston-Salem i Nord-Carolina. «Radio Free Europe» ble utgitt på det lokale plateselskapet, med et førsteopplag på tusen eksemplarer. Disse ble fort solgt vekk.^[13] Til tross for det lille opplaget, fikk singelen gode kritikker fra større medium. Singelen var rangert som en av de ti beste singlene i 1981 av The New York Times, og Village Voice gav den tittelen «Single of the Year» i jazz & pop-kritikeravstemningen dette året.^[14]

I.R.S. Records og kultsuksessen: 1982–1986

R.E.M. spilte inn EP-en Chronic Town med Mitch Easter i oktober 1981, og denne var også planlagt utgitt på Hib-Tone.^[15] Men en demo av den første innspillingen med Easter hadde sirkulert i månedsvis, og I.R.S. Records fikk også tak i en kopi.^[16] Bandet tok ikke imot kontrakten fra RCA Records, et større plateselskap, men valgte heller I.R.S., som de skrev kontrakt med i mai 1982. Chronic Town ble utgitt av I.R.S. i august samme år, som den første amerikanske utgivelsen til selskapet.^[17] Det britiske musikkbladet NME trykket en positiv melding av EP-en der det var framhevet at sangene hadde en aura av mystikk, og det var konkludert med at «R.E.M. klinger godt, og det er flott å høre noe så lite framtvunget og utspekulert som dette».^[18]

I.R.S. satt R.E.M. sammen med produsent Stephen Hague for å spille inn debutalbumet. Hague la mye vekt på teknisk perfeksjon og det gjorde at bandet ikke var fornøyde, og spurte derfor plateselskapet om å få arbeide med Easter istedenfor.^[19] I.R.S. gikk med på ei «prøve»-økt der bandet fikk reise til Nord-Carolina, og spille inn sangen «Pilgrimage» med Easter og produsentpartneren hans Don Dixon. Etter å ha hørt opptaket lot I.R.S. bandet spille inn albumet med Dixon og Easter.^[20] På grunn av den dårlige erfaringen med Hague, spilte bandet inn albumet gjennom en prosess der de nektet å ha med klisjéer fra rockemusikken, som gitarsoloer eller de populære synthesizerane, dette for å gi musikken deres et tidløst preg.^[21] Det ferdige albumet, Murmur, ble tatt imot med gode kritikker ved utgivelsen i 1983, og musikkbladet Rolling Stone kåret albumet til den beste plata det året.^[22] Albumet kom opp på 36.-plass på bladet Billboard sin albumliste.^[23] En nyinnspilling av «Radio Free Europe» var hovedsingelen til plata, og nådde 78.-plass på Billboards singelliste i 1983. Til tross den gode mottagelsen fra publikum, solgte Murmur bare om lag 200 000 eksemplar, noe Jay Boberg på I.R.S. følte var under det en kunne forvente.^[24]

R.E.M. gjorde den nasjonale fjernsynsdebuten sin på Late Night with David Letterman i oktober 1983,^[25] der gruppa framførte en ny sang uten navn.^[26] Sangen, som senere er kalt «So. Central Rain (I’m Sorry)», var den første singelen fra det andre albumet deres, Reckoning (1984), som også var innspilt med Easter og Dixon. Dette albumet fikk også gode kritikker, Mat Snow i NME skrev at Reckoning «stadfester at R.E.M. er en av de mest vidunderlige og spennende gruppene på planeten».^[27] Sent i 1983 startet bandet den første Europa-turnéen sin. Reckoning lå som nummer 27 på albumlistene i USA, som var en uvanlig høy plassering for et collegerock-band på den tida, hadde lite spilletid på radio, og dårlig distribusjon utenfor USA gjorde at plata ikke kom høyere enn 91.-plass i Storbritannia.^[28]

Med det tredje albumet til bandet, Fables of the Reconstruction (1985), kom det flere endringer. I stedet for Dixon og Easter valgte R.E.M. Joe Boyd til produsent for innspillingen, som fant sted i England. Han hadde tidligere arbeidet med bland andre Fairport Convention og Nick Drake. Bandmedlemmene syntes øktene var uventa vanskelige, og var misfornøyde grunnet det kalde vinterværet og dårlig mat.^[29] I denne perioden var bandet på nippen til å løse seg opp.^[30] Den dårlige stemninga under innspillingsøktene endte opp med å gi konteksten til albumet. Stipe begynte å lage tekster med sørgmodig preg, og han sa i et intervju i 1985 at han var inspirert av «hele idéen med de gamle mennene som sitter rundt bålet, og hvor de forteller videre … legender og fabler til barnebarna».^[31] Fables of the Reconstruction var den mestselgende plata som var utgitt i USA av I.R.S. til da. Men albumet gjorde det dårlig i Europa, og meldingene fra kritikerne var varierte. Noen mente albumet var kjedelig og dårlig innspillet.^[32] Som tilfellet var med tidligere plater, var også singlene fra Fables of the Reconstruction for det meste oversett av de fleste radiostasjonene. På samme tid begynte I.R.S. å bli frustrerte over bandet sin motvilje mot å oppnå vanlig suksess.^[33]

Til det fjerde albumet fikk R.E.M. tak i John Mellencamp sin produsent, Don Gehman. Resultatet, Lifes Rich Pageant (1986), var mer tilgjengelig for lyttere utenom collegeradioene, og Stipe sin vokal var mer fremtredende i musikken. I et intervju med Chicago Tribune fra 1986 fortalte Peter Buck at «Michael var bedre på det han drev med, og han var sikrere på det. Og det synes jeg at man hører på stemmen hans.»^[34] Albumet hadde vesentlig bedre salgstall enn Fables of the Reconstruction, og enda til slutt på 21.-plass på albumlista til Billboard. Singelen «Fall on Me» var også spilt på kommersiell radio.^[35] Albumet var det første av albumene deres som solgte til gull, opp imot 500 000 eksempler.^[36] De amerikanske collegeradio-stasjonene holdt fram med å være den viktigste støtten til R.E.M., men nå kom bandet også høyere og høyere opp på de vanlige album- og singellistene. Likevel ville stasjonene, som bare spilte topp 40-musikk, fremdeles ikke spille musikken deres.^[37] Etter suksessen med Lifes Rich Pageant, gav I.R.S. ut Dead Letter Office, en samleplate med noen spor fra albumet, samt sanger som tidligere bare vært utgitt som b-sider eller ikke i det hele tatt. Kort tid etter satte I.R.S. sammen alle musikkvideoene deres (utenom «Wolves, Lower») til den første videoutgivelsen, Succumbs.

Gjennombruddet: 1987–1993

Don Gehman valgte å ikke produsere det femte albumet til R.E.M., og foreslo at gruppa burde arbeide med Scott Litt,^[38] som kom til å bli produsent for de fem neste albumene til bandet. Document (1987) inneholder noen av de mest åpenbare politiske tekstene til Stipe, spesielt gjelder dette «Welcome To the Occupation» og «Exhuming McCarthy», som var reaksjoner på det konservative politiske miljøet på 1980-tallet under president Ronald Reagan.^[39] Jon Pareles i The New York Times skrev i meldinga at albumet «'Document' er både selvsikkert og trassig. Dersom R.E.M. holdt på å gå fra kultstatus til større popularitet viser dette albumet at bandet vil klare det på sine egne vilkår».^[40] Document var albumet R.E.M. fikk gjennombruddet sitt med, og den første singelen «The One I Love» kom inn på topp 20 i både USA, Storbritannia og Canada.^[23] I januar 1988 var Document det første albumet deres som solgte en million eksemplarer.^[41] I lys av gjennombruddet erklærte bladet Rolling Stone R.E.M. som «America’s Best Rock & Roll Band» i desember 1987.^[42]

Frustrerte over at albumet ikke hadde god nok distribusjon utenfor USA, forlot R.E.M. I.R.S. da kontrakten deres gikk ut, og signerte en ny med Warner Bros. Records, et større selskap.^[43] I 1988 slapp I.R.S. samleplata Eponymous, som inneholdt de fleste av singlene til bandet, i tillegg til flere ukjente sanger. Debuten på Warner Bros. Records fra 1988, Green, var spilt inn i Nashville i Tennessee og viste at gruppa eksperimenterte med lydbildet sitt.^[44] Sporene på plata var alt fra den første singelen «Stand» (en stor suksess i USA),^[45] til mer politisk materiale, som de rockorienterte «Orange Crush» og «World Leader Pretend», som hovedsakelig handlet om Vietnamkrigen og den kalde krigen.^[46] Green har solgt opp til fire millioner eksemplarer verden over.^[47] Albumet var fulgt opp med den største og mest visuelle turnéen bandet har hatt til i dag.^[48] Etter Green-turnéen avgjorde bandmedlemmene uoffisielt at de ville ha en pause det neste året, og dette var den første lengre pausen i bandets sin historie.^[49]

R.E.M. kom tilbake i 1990 for å spille inn det syvende albumet, Out of Time. I motsetning til tidligere album, inneholdt sangene på dette albumet utradisjonelle rockeinstrumenter, som mandolin, orgel og akustisk gitar.^[50] Det kom i mars 1991, og var det første albumet som både toppet listene i USA og Storbritannia.^[23] Albumet solgte til slutt 4,2 millioner bare i USA,^[51] og om lag 12 millioner eksemplar på verdensbasis (frem til 1996).^[47] Hovedsingelen fra albumet, «Losing My Religion», var en suksess verden over, og var ofte spilt på radio og vist på MTV.^[52] «Losing My Religion» var også den høyest rangerte singelen til R.E.M. på listene i USA, med 4.-plass på Billboard-lista.^[23] «Det har vært svært få hendinger som har endret livene våre i karrieren vår, fordi alt har hendt gradvis», har Mills sagt senere. «Dersom du vil snakke om endringer i livet, trur jeg «Losing My Religion» er det nærmeste man kommer».^[53] Den andre singelen fra albumet, «Shiny Happy People» (en av tre sanger på albumet som hadde Kate Pierson fra Athens-bandet The B-52’s med som vokalist) var også en stor suksess, og nådde 10.-plass i USA og 6.-plass i Storbritannia.^[23] Out of Time gav R.E.M. syv nominasjoner til Grammy Awards i 1992, det meste noen artister fikk det året. Bandet vant tre av prisene, en for beste alternative musikkalbum og to for «Losing My Religion», beste korte musikkvideo og beste popframføring av duo eller gruppe med vokal.^[54] R.E.M. hadde ingen turné for å promotere Out of Time, i stedet spilte de inn flere fjernsynsprogrammer, et av de til en episode av MTV Unplugged.^[55]

Etter en pause på noen måneder vendte R.E.M. tilbake til studioet i 1991 for å spille inn det neste albumet, som kom ut sent i 1992 med tittelen Automatic for the People. Selv om bandet ville lage et album med hardere rock etter det myke Out of Time,^[56] virket det alvorlige Automatic for the People «å gå enda lenger mot pine og grøssing», ifølge musikkavisen Melody Maker.^[57] Albumet handlet om temaer som savn og sorg, inspirert av «følelsen av … å fylle tretti», ifølge Buck.^[58] På flere av sangene var strengeinstrumentene arrangert av tidligere bassist i Led Zeppelin, John Paul Jones. Automatic for the People ble regnet som det beste albumet til bandet, både av mange kritikere og av Buck og Mills.^[59] Det kom opp på flere første- og andreplasser på de britiske og amerikanske salgslistene, og singlene «Drive», «Man on the Moon» og «Everybody Hurts» kom på den amerikanske topp 40-lista.^[23] Albumet solgte om lag ti millioner eksemplarer verden over.^[47] På samme måte som med Out of Time var det ingen turné for albumet. Dette, og hvordan Stipe så ut, fikk det til å oppstå rykte om at han var døende, noe som var sterkt tilbakevist av bandet.^[57]

Monster og New Adventures in Hi-Fi: 1994–1996

Etter to plater på rad med rolig tempo, var Monster fra 1994, som Buck sa, «en 'rocke'-plate, med rock i hermetegn». I kontrast til lydbildet på de tidligere platene, inneholdt musikken på Monster forvridde gitartoner, få overdubbinger og litt av stilen fra glamrocken fra 1970-tallet.^[60] I likhet med Out of Time, toppa Monster albumlistene i både USA og Storbritannia.^[23] Plata solgte om lag ni millioner eksemplarer verden over.^[47] Singlene «What’s the Frequency, Kenneth?» og «Bang and Blame» ble de siste topp 40-sangene til bandet i USA, selv om alle singlene fra Monster, også singlene «Crush With Eyeliner» og «Tongue», som bare ble gitt ut i Storbritannia, nådde topp 30 på de britiske listene.^[23]

I januar 1995 dro R.E.M. ut på den første turnéen på seks år. Det ble en stor kommersiell suksess, men denne tida var vanskelig for gruppa.^[61] 1. mars dette året kollapset Berry på scena under en konsert i Lausanne i Sveits. Det var klart at han hadde fått en hjerneaneurisme. Han ble operert med en gang og var helt frisk igjen etter en måned. Aneurismen Berry hadde var bare begynnelsen på helseplagene som plaget bandet under Monster-turnéen. Mills måtte gjennom bukkirurgi for å fjerne en intestinal adhesjon i juli det året, og bare en måned senere måtte Stipe gjennom en nødoperasjon for å få reparert et brokk.^[62] Til tross for alle problemene hadde gruppa spilt inn mesteparten av det nye albumet selv om de var ute og reiste. Bandet hadde med seg åttesporsopptaker for å ta opp konsertene, og brukte opptakene som grunnelement til albumet.^[63] Etter å ha fullført turnéen var bandet i studio, og spilte inn resten av albumet.

R.E.M. signerte en ny kontrakt med Warner Bros. Records i 1996, til en verdi av 80 millioner USD, som var ny rekord på dette tidspunktet.^[64] New Adventures in Hi-Fi fra 1996 debuterte på andreplass i USA og førsteplass i Storbritannia.^[23] De fem millioner eksemplarene albumet solgte var en tilbakegang etter de høye salgstallene de fem siste årene.^[65] Skribent i Time Christopher John Farley, mente de dårlige salgstallene skyldes den matte kvaliteten og de minkende markedskreftene til alternativ rock i det hele.^[66] Samme år skilte R.E.M. lag med manageren Jefferson Holt, etter beskyldninger om seksuell trakassering fra en av de ansatte på kontoret deres i Athens.^[67] Advokaten til gruppa, Bertis Downs, IV, tok på seg manageroppgavene.

Berry slutter og Up: 1997–2000

I april 1997 var bandet samlet i feriehuset til Buck på Kauai på Hawaii for å spille inn demoer av materiale til det neste albumet. Bandet søkte en nyskapende stil, og ville ha med trommesløyfer og eksperimenterte med slagverksinstrument.^[68] Da opptakene skulle ta til i oktober hadde Berry avgjort, etter måneder med ettertanke og diskusjoner med Downs og Mills, at han ville fortelle resten av bandet at han ville slutte.^[69] Berry fortalte kameratene at han ikke kom til å slutte dersom det førte til at bandet ble oppløst, så Stipe, Mills og Buck ble enige om å holde fram med velsigning fra han.^[70] Berry gikk offentlig ut med avgangen sin tre uker senere, i oktober 1997. Berry sa til pressen at «jeg har bare ikke lenger den entusiasmen jeg hadde tidligere når jeg gjorde dette. Jeg har den beste jobben i verden, men jeg er på en måte klar til å lene meg tilbake og tenke, og kanskje ikke være noe popstjerne mer.»^[71] Stipe aksepterte at bandet kom til å være annerledes uten den viktige bidragsyteren som Berry vært: «Med meg, Mike og Peter igjen som R.E.M., er vi fremdeles R.E.M.? En hund med tre føtter er vel fremdeles en hund. Han må bare lære seg å springe på en annen måte.»^[70]

Bandet avlyste opptaksøktene på grunn av at Berry slutta. «Uten Bill ble det annerledes, forvirrende», har Mills senere sagt. «Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi kunne ikke øve uten en trommeslager.»^[72] De resterende medlemmene i R.E.M. startet opp arbeidet med albumet i februar 1998 i Toast Studios i San Francisco.^[73] Bandet avslutta det ti år lange samarbeidet med Scott Litt, og fikk Pat McCarthy til å produsere plata. Dagens Radiohead produsent Nigel Godrich var assisterende produsent, og fikk inn tidligere Screaming Trees-medlem Barrett Martin og turné-trommeslageren til Beck, Joey Waronker. Innspillingen var prega av spenning, og gruppa var nær oppløsning. Bertis Downs kalte inn til krisemøte der medlemmene i bandet fikk tatt opp problemene sine og avgjorde at de ville holde frem som gruppe.^[74] Etter singelen «Daysleeper», kom albumet Up (1998), som debuterte på topp 10 i både USA og Storbritannia. Likevel ble albumet relativt sett på som en fiasko, med bare 900 000 solgte eksemplarer i USA ved midten av 1999, og til slutt rett over to millioner verden over.^[51] Fordi salgstallene i USA svikta, flytta den kommersielle basisen til R.E.M. seg til Storbritannia, der det var solgt flere R.E.M.-plater per innbygger enn i noen andre land, og singlene til bandet var regelmessig på topp 20.^[75]

Et år etter at Up kom ut, skrev R.E.M. musikken til den biografiske filmen Man on the Moon om Andy Kaufman, og dette var den første filmmusikken de laget. Filmen fikk tittelen fra sangen med samme navn fra Automatic for the People.^[76] Sangen «The Great Beyond» ble utgitt som en singel fra filmmusikk-albumet til filmen, Man on the Moon. «The Great Beyond» kom bare til 57.-plass på de amerikanske poplistene, men var den høyest rangerte singelen bandet noen gang har hatt i Storbritannia, med en tredjeplass i år 2000.^[23]

Reveal og Around the Sun: 2001–2005

R.E.M. spilte inn størsteparten av det tolvte albumet Reveal (2001) i Canada og Irland fra mai til oktober 2000.^[77] Reveal hadde samme «dystre stemning» som Up,^[78] og hadde med Joey Waronker på trommer, i tillegg til bidrag fra Scott McCaughey (som hadde starta bandet The Minus 5 med Buck) og Ken Stringfellow som hadde starta Posies. Salget av plata, over hele verden, var mer enn fire millioner, men i USA solgte Reveal omtrent det samme som Up.^[79] Albumet kom etter singelen «Imitation of Life», som kom opp på en 6.-plass på listene i Storbritannia.^[80] For internettsiden Rock’s Backpages, skildra Al «The Rev.» Friston albumet som «fylt med gylden herlighet i hver skru og sving», i motsetning til «hovedsakelig lite overbevisende arbeid på New Adventures in Hi-Fi og Up».^[81] På samme måte kalte Rob Sheffield Reveal for «en åndelig fornying med musikalske røtter» i bladet Rolling Stone og rosa det «forbløffende vennskapet som ikke slutter».^[82]

I 2003 gav Warner Bros. Records ut samlealbumet In Time: The Best of R.E.M. 1988-2003, som også hadde med to nye sanger, «Bad Day» og «Animal». Samme år dukka Berry overraskende opp under en R.E.M.-konsert i Raleigh i Nord-Carolina, der han sang støttevokal på sangen «Radio Free Europe». Siden satt han seg bak trommesettet for å spille til den tidlige sangen «Permanent Vacation». Dette var den første gangen han opptrådte siden han slutta i bandet.^[83]

R.E.M. gav ut Around the Sun i 2004. Under produksjonen av albumet i 2002, sa Stipe at «albumet høres ut som det tok av fra de siste platene inn til tidligere uoppdaget R.E.M.-territorium. På en måte er det primitivt og brølende».^[84] Etter at albumet hadde komme ut, sa Mills: «Jeg tror ærlig talt at tempoet på albumet var lavere enn det vi ville, når man tenker på den vanlige farten.»^[85] Around the Sun fikk blandet mottagelse av kritikerne, og debuterte på 13.-plass på Billboard-listene.^[86] Den første singelen fra albumet, «Leaving New York», var på topp fem i Storbritannia.^[87] Til platen og den etterfølgende turnéen leide bandet inn en ny trommeslager på heltid, Bill Rieflin, som tidligere hadde vært med i bandet Ministry. Sent i 2004 var R.E.M. på turné med Bruce Springsteen, Pearl Jam, Bright Eyes og andre under «Vote for Change» i anledning det amerikanske presidentvalget det året. I 2005 dro bandet ut på den første verdensturnéen med full lengde siden turnéen etter plata Monster ti år tidligere. Under turnéen deltok de også på London-konserten til Live 8.

Accelerate og Collapse into Now: 2006–2011

EMI, som ny eier av plateselskapet I.R.S., gav ut en samleplate med de beste av R.E.M. sine verk på deres plateselskap i september 2006, med navnet And I Feel Fine... The Best of the I.R.S. Years 1982-1987. DVD-en When the Light Is Mine: The Best of the I.R.S. Years 1982-1987 kom ut på samme tid. Samme måned spilte alle de fire opphavlige bandmedlemmene under seremonien da de var med i Georgia Music Hall of Fame.^[88] Samtidig som de øvde til seremonien, spilte bandet inn en coverversjon av «#9 Dream» av John Lennon til platen Instant Karma: The Amnesty International Campaign to Save Darfur, et tributtalbum til inntekt for Amnesty International.^[89] Sangen, som også ble utgitt som en egen singel i samband med albumet og kampanjen, var den første studioinnspillingen til Bill Berry med bandet siden han sluttet, nesten ti år tidligere.^[90] I oktober 2006 ble R.E.M. for første gang nominert til å være med i Rock and Roll Hall of Fame.^[91] Bandet var et av fem nominerte som var tatt med det året, og seremonien gikk for seg 12. mars 2007 på Waldorf-Astoria Hotel i New York. Gruppa, som var satt inn av vokalist i Pearl Jam, Eddie Vedder, framførte fire sanger sammen med Bill Berry.^[92]

Arbeidet med det fjortende albumet til gruppa, Accelerate, begynte tidlig i 2007. Bandet startet innspillingen samman med produsent Jacknife Lee i Vancouver og Dublin, der de spilte fem kvelder mellom 30. juni og 5. juli i Olympia Theatre, som en del av en «øving til arbeidet».^[93] R.E.M. Live, det første konsertalbumet til bandet, med opptak fra en konsert i Dublin i 2005, kom i oktober 2007.^[94] R.E.M. gav ut Accelerate tidlig i 2008. Albumet debuterte som nummer to på Billboard-listene,^[95] og var det åttende albumet til bandet som toppet de britiske albumlistene.^[96] Musikkanmelderen i Rolling Stone, David Fricke, regnet Accelerate for å være en bedring etter de andre albumene som hadde komme etter at Berry hadde slutta. Han kalte albumet «en av de beste platene R.E.M. noensinne har laget.»^[97]

I 2010 gav R.E.M. ut videoalbumet R.E.M. Live from Austin, TX – en konsert de spilte i Austin City Limits i 2008. Gruppa kunngjorde i 15. oktober 2010 at innspillingen av det kommende albumet, Collapse into Now, var ferdig.^{[98][99][100]} Albumet ble utgitt 7. mars 2011.

I et intervju fra 1988 skildret Peter Buck en typisk R.E.M.-sang slik: «Musikk i moll, middels rask, gåtefull, delvis folk-/rock-/balladestil. Det er det alle mener, og det er til en viss grad sant.»^[101] Alle sangane er krediterte hele bandet, selv om enkelte av medlemmene noen ganger har skrevet størsteparten av sangene.^[102] Alle medlemmene er med og avgjør i denne prosessen, men Buck har vedgått at Stipe, som er hovedlåtskriver, sjeldent kan bli overbevist til å følge opp en idé han ikke er enig om.^[57] Før Berry sluttet foregikk prosessen på en spesiell måte; Stipe skrev tekstene og tenkte ut melodiene, Buck flyttet bandet til nye musikalske retninger, og Mills og Berry finjusterte komposisjonene grunnet den større musikalske erfaringen deres.^[103]

Michael Stipe synger i «klagande, skarpe, krummende vokaltoner» som biografiskrivaren David Buckley sammenligner med keltiske folkemusikk-artister og en muslimsk mujahid.^[104] Stipe harmoniserer ofte med Mills i sangene, for eksempel i refrenget på «Stand», der Mills og Stipe bytter på å synge teksten, slik at det blir en slags dialog mellom de to.^[105] Tidligere artikler om bandet fokuserte ofte på syngemåten til Stipe (skildra som «momlende» av The Washington Post), som ofte gjorde tekstene hans uforståelige.^[106] Skribent i bladet Creem, John Morthland skrev i musikkmeldingen av Murmur, at «jeg aner fremdeles ikke hva disse sangene handler om, fordi verken jeg eller noen andre jeg kjenner har vært i stand til å oppfatte tekstene til R.E.M.»^[107] Stipe kommenterte i 1984 at «det er bare måten jeg synger på. Dersom jeg prøvde å kontrollere det, ville det være ganske falskt».^[108] Produsent Joe Boyd overtalte Stipe til å begynnee å synge tydeligere under innspillingen av Fables of the Reconstruction.^[109]

Stipe insisterte på at mange av de tidligere tekstene hans var «tull», og sa på en Internett-chat i 1994, at «alle vet at tekstene til mange av de tidligere sangene ikke har ord i seg selv. Jeg kan ikke engang huske de.» Sannheten er at mange av de tidligere R.E.M.-sangene hadde tydeligt innhold som Stipe skrev med omtanke.^[110] Stipe forklarte i 1984 at da han begynte å skrive sangtekster var de som «enkle bilder», men etter et år var han lei av denne måten å skrive på og «begynte å eksperimentere med tekster som ikke hadde nøyaktige lineære tydinger, og siden har det utviklet seg fra det.»^[111] På midten av 1980-tallet, etter hvert som Stipe sin uttale ble tydeligere når han sang, avgjorde bandet at sangene deres skulle formidle innholdet sitt mer bokstavelig.^[112] Mills forklarte: «Etter at man har laget tre plater, man har skrevet flere sanger og tekstene har blitt bedre og bedre, måtte det neste skrittet være å få noen til å spørre, mener de virkelig noe med de? Og Michael hadde på det punktet selvtillit nok til å svare ja på det spørsmålet …»^[113] Andre sanger som «Cuyahoga» og «Fall on Me» på plata Lifes Rich Pageant handler om samfunnsproblem, som blant annet forurensning.^[114] Stipe tok med mer politikkorienterte emner i tekstene på Document og Green. «Den politiske aktivismen vår, og innholdet i sangene var bare en reaksjon på hva vi var og hva som var rundt oss, og dette var bare elendig», sa Stipe senere. «I 1987 og 1988 var det ikke noe annet å gjøre enn å være aktive.»^[115] Stipe begynte med å skrive sanger med politiske tema på denne tida, som «Ignoreland» og «Final Straw», som fokuserte på andre. Automatic for the People omhandlet «dødelighet og det å dø. Ganske svulstige saker», ifølge Stipe,^[116] Monster kritiserte kjærligheten og populærkulturen.^[117]

Måten til Peter Buck å spille gitar på har av mange blitt trukket fram som det mest karakteristiske aspektet i musikken til R.E.M. På 1980-tallet skrev britiske musikkjournalister at den «sparsomme, arpeggio-baserte, poetiske» stilen minnet de om det amerikanske folkrock-bandet The Byrds fra 1960-tallet.^[118] Buck har uttala at «gitarist i The Byrds, Roger McGuinn var en stor inspirasjonskilde for meg da jeg spilte gitar».^[119] Gitarspillinga hans var også sammenlignet med Johnny Marr, som spilta i alternativ rock-bandet The Smiths på samme tid. Da Buck hevdet han var tilhenger av gruppa, innrømte han at han tidligere hadde kritisert bandet bare fordi han var lei av å bli spurte om han var påvirka av Marr.^[102] Buck misliker generelt gitarsoloer, og han forklarte dette i 2002: «Jeg vet at når gitaristene går inn i disse tøffe soloene, folk går amok til slikt, men jeg skriver ikke sanger som passar til det, og jeg er ikke interessert i det. Jeg kan gjøre det dersom jeg må, men jeg liker det ikke.»^[120] Mike Mills sin melodiske tilnærming til basspillingen er inspirert av Paul McCartney og Chris Squire i bandet Yes. Han har sagt at han «alltid spilte melodisk bass, som pianobass på en måte … Jeg ville aldri spille på den tradisjonelle måten».^[121] Mills har mer erfaring med musikk enn de andre i bandet, noe han har sagt «gjorde det enklere å gjøre abstrakte musikalske idéer om til realitet».^[122]

Gjennom karrierene sine har medlemmene i R.E.M. prøvd å få sosiale og politiske saker fram i lyset. Ifølge avisa Los Angeles Times, er R.E.M. regnet for å være en av de «mest liberale og politisk korrekte rockegruppene» i USA.^[123] Medlemmene er «på samme side» politisk, og deler et utsyn som er liberalt og progressivt i amerikansk forstand.^[124] Mills har vedgått at det av og til er uenigheter mellom bandmedlemmene om hvilken saker de skal støtte, men sa at «av respekt for den eller de som er uenige pleier de diskusjonene å være private, også fordi vi ikke vil la folk få vite hva som skiller oss, så de kan utnytte det til sine egne formål». Et eksempel på dette er at Buck i 1990 sa at Stipe arbeidet med den omstridte organisasjonen People for the Ethical Treatment of Animals (PETA), men at resten av bandet ikke gjorde det.^[125]

R.E.M. har fått inn penger til fond innenfor miljøvern, kvinnesak og menneskerettigheter, og har vært involvert i kampanjer for å støtte opp om registrering av nye røystarar ved valg. Under Green-turnéen tok Stipe seg tid til å informere publikumet om ulike viktige sosialpolitiske spørsmål.^[126] På slutten av 1980-årene og i 1990-årene brukte bandet (spesielt Stipe) i økende grad mediedekningen sin på nasjonalt fjernsyn til å nevne mange saker de mente var viktige. Et eksempel på dette er da bandet var med på MTV Video Music Awards i 1991, og Stipe hadde på seg hvite skjorter med påskrifter som «regnskog», «kjærlighet kjenner ingen farger» og «kontroll av pistoler nå».^[127] R.E.M. fikk også operksomhet rundt Aung San Suu Kyi og brott på menneskerettighetene i Burma da de jobbet med ulike frihetskampanjer.^[128] Bandet var med på Vote for Change-turnéen i 2004, der de som var med ville mobilisere de amerikanske velgerne til å støtte den demokratiske presidentkandidaten John Kerry.^[129] Det at de politiske holdningene til R.E.M. kommer fra et rikt rockeband som har kontrakt med et multinasjonalt plateselskap, har fått kritikk fra noen kanter. Tidligere redaktør i bladet Q, Paul Du Noyer, kritiserte «kjendisliberalismen» til bandet, og sa: «Det er en helt smertefri opprørsform de har. Det er ingen risiko i det i det hele tatt, men ganske mye framvising av lojalitet ovenfor kundene. Og når jeg hører uttrykkene de bruker for å si hvor lite de liker valget av George W. Bush, til president i USA, hører jeg bare lyden av demokratiske teddybjørner som blir kastet ut av barnesenger.»^[130]

Siden sent i 1980-årene har R.E.M. vært involvert i lokalpolitikken i hjembyen Athens i Georgia.^[131] Buck forklarte i 1987 til bladet Sounds at «Michael sier alltid 'tenk lokalt og handle lokalt' – vi har gjort mange ting i byen vår for å prøve å gjøre den til en bedre by».^[132] Bandet har ofte donert penger til lokale velgjerande formål, og hjulpet med oppussning og bevaring av historiske bygninger i byen.^[133] Valget av Gwen O’Looney til borgermester to ganger i 1990-årene var på grunn av R.E.M. sin politiske påvirkning.^[134]

Hovedmedlemmer

• Bill Berry – trommer, slagverk, sang, iblant bassgitar og keyboard (1980–1997, konsertopptreden iblant 2003–2007)
• Peter Buck – sologitar, banjo, mandolin, bassgitar, keyboard, trommer (1980–2011)
• Mike Mills – bassgitar, keyboard, gitar, sang, bakgrunnsang (1980–2011)
• Michael Stipe – sang, munnspill, slagverk, gitar (1980–2011)

Turnerende musikere og studiomusikere

• Buren Fowler – rytmegitar (1986–1987; død 2014)
• Peter Holsapple – rytmegitar, bassgitar, keyboard (1989–1991)
• Scott McCaughey – rythmegitar, keyboard, bakgrunnsang, iblant sologitar og bassgitar (1994–2011)
• Nathan December – rytmegitar, sologitar, rytmeinstrument (1994–1995)
• Joey Waronker – trommer, rytmeinstrumen (1998–2002)
• Barrett Martin – rytmeinstrument (1998)
• Ken Stringfellow – keyboard, bassgitar, bakgrunnsang, iblant rytmegitar (1998–2005)
• Bill Rieflin – trommer, rytmeinstrument, iblant keyboard og gitar (2003–2011; død 2020)

Studioalbum

• 1983 Murmur
• 1984 Reckoning
• 1985 Fables of the Reconstruction
• 1986 Lifes Rich Pageant
• 1987 Document
• 1988 Green
• 1991 Out of Time
• 1992 Automatic for the People
• 1994 Monster
• 1996 New Adventures in Hi-Fi
• 1998 Up
• 2001 Reveal
• 2004 Around the Sun
• 2008 Accelerate
• 2011 Collapse into Now

Livealbum

• 2007 R.E.M. Live
• 2009 Live at the Olympia
• 2014 Unplugged: The Complete 1991 and 2001 Sessions
• 2018 R.E.M. at the BBC
• 2019 Bingo Hand Job: Live at the Borderline 1991

EP-er

• 1982 Chronic Town
• 2001 Not Bad for No Tour
• 2003 Vancouver Rehearsal Tapes
• 2008 Live from London
• 2009 Reckoning Songs from the Olympia
• 2009 Deep Cuts: R.E.M.

Singler (utvalg)

• Topp 10 på Billboard Hot 100
• 1987 «The One I Love» (#9)
• 1989 «Stand» (#6)
• 1991 «Losing My Religion» (#4)
• 1991 «Shiny Happy People» (#10)
• 2010 «Mine Smell Like Honey» (#8)

• Fletcher, Tony: Remarks: The story of R.E.M. (Omnibus, 1989)
• Buckley, David: R.E.M.: Fiction: An Alternative Biography (Virgin, 2002)
• Fletcher, Tony: Remarks Remade: The Story of R.E.M (Omnibus, 2002)
• Gray, Marcus: It crawled from the South: an R.E.M. companion. (Guinness, 1992)
• Rosen, Craig: R.E.M.: Inside Out: The Stories Behind Every Song. (Thunder's Mouth Press, 1997)
• Black, Johnny: Reveal: The Story of R.E.M. (Backbeat Books, 2004)
• Platt, John (red.): The R.E.M. Companion: Two Decades of Commentary (Schirmer, 1998)
• Sullivan, Denise: Talk About the Passion: R.E.M.: An Oral Biography (Underwood-Miller, 1994)

• (en) Offisielt nettsted
• Offisielt nettsted
• (en) R.E.M. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) R.E.M. – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) R.E.M. på Internet Movie Database
• (da) R.E.M. på Filmdatabasen
• (en) R.E.M. på Apple Music
• (en) R.E.M. på Discogs
• (en) R.E.M. på MusicBrainz
• (en) R.E.M. på SoundCloud
• (en) R.E.M. på SoundCloud
• (en) R.E.M. på Spotify
• (en) R.E.M. på Songkick
• (en) R.E.M. på Last.fm
• (en) R.E.M. på Genius — sangtekster
• (en) R.E.M. på AllMusic