Aung San Suu Kyi

Aung San Suu Kyi er datter av general og frigjøringshelt Aung San, som forhandlet fram Burmas selvstendighet fra Storbritannia i 1947, og som samme år ble myrdet av motstandere. I 1960 flyttet Suu Kyi til India da hennes mor ble utnevnt til ambassadør. Hun studerte ved Oxford i England fra 1964.^[29] Der møtte hun sin ektemann, Michael Aris, som forsket på tibetansk kultur. De fikk to sønner, Alexander og Kim. Hun studerte også ved SOAS, University of London.

Hun ble kjent med den norske UNICEF-direktøren, Hallvard Kuløy, og bodde blant annet hos ham i Nepal en lengre periode. Kuløy var sammen med Hanne Sophie Greve og NHH-studenten Tom Kleppestø sentral i arbeidet med fredsprisen til henne. Greve og Arnljot Strømme Svendsen (professor ved NHH) i Rafto-stiftelsen sørget for at hun fikk Raftoprisen og de ønsket å få henne nomninert til Nobelprisen. Kleppesø reiste til Praha for å overlevere dokumentasjon til Vaclav Havel som de håpet ville nominere henne til Nobelprisen. Kleppestø møtte opp i presidentpalasset og overleverte flere kilogram skriftlig materiale. Gjennom dissidenten Jiří Hájek hadde Rafto-stiftelsen en forbindelse til Havel.^{[30][31][32] [33]}

Hun satt i husarrest da Nobelprisen for 1991 ble gjort kjent. Hennes to sønner og ektemannen tok i mot prisen på hennes vegne i Oslo 9. desember 1991.^[34] I juni 2012 besøkte hun Norge. 16. juni holdt hun sitt Nobelforedrag i Oslo rådhus, over tjue år etter at hun ble tildelt Nobels fredspris.^[35] 17. juni besøkte hun Bergen der hun takket for Professor Thorolf Raftos Minnepris som hun ble tildelt i 1990.^[36]

Hun vendte tilbake til Burma i 1988 for å pleie sin syke og gamle mor. Mens hun var i Burma gikk sosialistpartiets mangeårige leder, general Ne Win av. Aung San Suu Kyi engasjerte seg i massive demonstrasjoner for demokrati. Demonstrasjonene ble voldsomt slått ned på, og en ny militærjunta tok makten i landet. Aung San Suu Kyi var sterkt påvirket av Mahatma Gandhis prinsipper for ikke-vold, og engasjerte seg politisk i den demokratiske opposisjonen. I juli 1989 ble hun satt i husarrest.^[37] Hun ble tilbudt frihet om hun forlot landet, men avslo.

Sammen med Augn Gyi og Tin Oo etablert hun Nasjonalligaen for demokrati (NLD) i november 1988. I forbindelse med morens begravelse i januar 1989 møtte 100.000 mennesker opp i Rangoon.^[37]

Militærjuntaen gikk i 1990 med på frie valg. I valget vant Aung San Suu Kyis parti, Nasjonalligaen for demokrati (NLD), klart med 60 % av stemmene. Men militærjuntaen nektet å godkjenne valgresultatet og ville ikke godkjenne Aung San Suu Kyi som ny statsminister.^[38]

I 1995 ble hun satt fri fra husarrest,^[39] men militærjuntaen gjorde det klart at dersom hun forlot landet for å besøke familien i Storbritannia, ville hun ikke få komme tilbake til Burma. Hennes ektemann og to sønner hadde hele tiden bodd i Storbritannia, og hadde ikke fått reise inn i Burma. Også da ektemannen Michael Aris ble kreftsyk i 1997 ble han nektet visum til Myanmar (Burma). Aung valgte å bli i Burma, og fikk aldri se sin ektemann igjen. Michael Aris døde i 1999. Hennes to sønner er fremdeles igjen i Storbritannia.

I de periodene hun var ute av husarrest fikk hun ikke lov til å møte andre opposisjonelle ledere eller vestlig presse. Hun trosset disse forbudene, og hadde flere perioder med husarrest eller fengsel etter 1995 (fra september 2000 til mai 2002 og fra mai 2003 og november 2009). I 2008 hadde Aung San Suu Kyi tilbragt fem år sammenhengende i husarrest uten dom. Det stred mot burmesisk lov, og for første gang protesterte hun selv på husarresten ved å levere inn anke mot husarresten.^[40] I mai 2009 ble hun anklaget av militærjuntaen for å ha brutt vilkårene for husarrest da en amerikaner svømte til huset hennes. I august 2009 fikk hun en dom på 18 måneders husarrest for denne hendelsen. Dommen forhindret Aung San Suu Kyi i å delta i valget 7. november 2010. Den 13. november 2010 erklærte militærjuntaen at Aung San Suu Kyi var fri fra husarresten. Den 6. april 2016 ble hun de facto statsminister gjennom posisjonen som State Counsellor.^[41]

Fra 2016 har hun møtt økende kritikk fra utlandet, særlig på grunn av hennes rolle i behandlingen av rohingya-folket.^[42][43][44] Denne etniske minoriteten har vært utsatt for forfølgelse i flere tiår, men overgrepene mot dem økte betydelig etter at hun tok over som landets de facto leder.^[45][46]

I november 2018 trakk Amnesty International tilbake «Ambassadøren for samvittighet»-prisen (Ambassador of Conscience Award) de gav henne i 2009.^[47] Årsaken skal, ifølge samfunnssjef Tale Hungnes i Amnesty Norge, være hennes «skammelige forræderi fra verdiene hun en gang sto for.»

Om forfølgelsen av rohingyaer har hun forklart at «Det kan ikke utelukkes at uproporsjonal makt ble brukt av medlemmer av forsvarsstyrker i noen tilfeller, i strid med internasjonal humanitær lov, eller at de ikke skilte klart nok mellom kjempende og sivilister». Hun sa at Myanmar ville undersøke saken selv, og la til at «Under omstendighetene kan ikke intensjon om folkemord være den eneste hypotesen».^[48]

• Sammen med Michael Aris: Tibetan Studies in Honour of Hugh Richardson, Vikas Publishing House, New Delhi, 1979.
• Aung San Suu Kyi, redigert av Michael Aris (1991). Frihet fra frykt. Oslo: Cappelen. ISBN 8202133378. 

• (en) Aung San Suu Kyi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Aung San Suu Kyi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Aung San Suu Kyi på Internet Movie Database
• (en) Aung San Suu Kyi hos The Movie Database
• (en) Aung San Suu Kyi på Discogs
• (en) Aung San Suu Kyi på MusicBrainz
• Aung San Suu Kyi på Twitter
• Aung San Suu Kyi på Facebook
• Aung San Suu Kyi på Facebook
• (en) Nobels fredspris 1991 hos Nobelprize.org
• (en) Aung San Suu Kyi hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1991
• (no) Den norske Burma-komité Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
• (no) Suu Kyis nobelforedrag – Aftenposten 16. juni 2012