Kjell Magne Bondeviks andre regjering

Stortingsvalget i 2001 ga Kristelig Folkeparti en oppslutning på 12,4 prosent, Høyre 21,2 prosent og Venstre 3,9 prosent. Venstre havnet med det under sperregrensen på fire prosent og partiet fikk dermed kun to representanter på Stortinget. Samme valg hadde Arbeiderpartiet gjort sitt dårligste valg siden 1924. Ifølge Kjell Magne Bondevik inviterte Jens Stoltenberg KrF til et regjeringssamarbeid med Ap etter valget, men Bondevik avviste invitasjonen.^[2]

De tre partiene fikk 62 mandater, og var avhengig av støtte fra Fremskrittspartiets 26 mandater for å få det nødvendige flertall på 83 mandater.

De første sonderingene mellom partiene pågikk frem til 24. september 2001, da de brøt sammen. Både KrF og Venstre meldte da at de mente avstanden mellom partiene var for stor, og at Høyre burde danne regjering alene.^[3] Høyre vant 38 mandater i valget, fire færre enn sentrumspartiene hadde vunnet i 1997 (da Bondevik dannet sin første regjering). Etter at Frp-leder Carl I. Hagen ga tilbakemelding om at partiet hans ikke ville støtte en ren Høyre-regjering^[4] valgte de tre partiene å gå i nye sonderinger, og deretter forhandlinger fra 2. oktober.

16. oktober avklarte Hagen at Frp ville støtte en trepartiregjering med ett års prøvetid, og etter dette søkte Stoltenberg avskjed. Bondeviks andre regjering ble utnevnt 19. oktober 2001.

Høyre fikk 10 statsråder – deriblant utenriksministeren, Kristelig Folkeparti seks statsråder – deriblant statsministeren, mens Venstre fikk tre statsråder. Venstre fikk dermed flere statsråder enn representanter på Stortinget (tre statsråder og to stortingsrepresentanter).

Den 18. juni 2004 ble det foretatt utskiftninger av seks statsråder i seks departementer. I to av disse ble partitilhørigheten endret fra H til KrF; i to andre fra KrF til H. Styrkeforholdet mellom de tre partiene forble derfor uendret.

28. november 2001, under debatten om statsbudsjettet for 2002, stilte statsminister Bondevik kabinettsspørsmål for å få forslaget til statsbudsjett vedtatt. Statsbudsjettet ble vedtatt, og regjeringen ble dermed sittende.^[5][6][7]

Etter stortingsvalget 2005 mistet regjeringen sitt parlamentariske grunnlag. De tre regjeringspartiene fikk 44 mandater. Dersom vi legger til Fremskrittspartiets 38 mandater, hadde den støtte av 82 mandater på Stortinget. De tre opposisjonspartiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fikk samlet 87 mandater og kunne danne en ny flertallsregjering.

Kjell Magne Bondeviks andre regjering ble innvilget avskjed den 14. oktober 2005.^[8][9] Den fortsatte som forretningsministerium frem til 17. oktober 2005, da Jens Stoltenbergs andre regjering overtok.^[10]

• (no) Offisielt nettsted