Skjellgribb

art av haukefugler

Skjellgribb (Gyps rueppelli) er en stor åtselgribb i haukefamilien med utbredelse i det sentrale Afrika, inklusive Etiopia, Sudan, Tanzania og Guinea. Utbredelsen omhandler blant annet et belte på tvers av Afrika gjennom det sørligste Sahara og Sahel. Arten består i kraft av to anerkjente underarter. Arten inngår i slekten Gyps, som består av åtte arter.

Skjellgribb
Nomenklatur
Gyps rueppelli[1]
A. Brehm, 1852
Populærnavn
skjellgribb
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenHaukefugler
FamilieHaukefamilien
SlektGyps
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
CR - Kritisk truetUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
CR - Kritisk truet

CR — Kritisk truet

Økologi
Habitat:tørre fjellområder og halvørkener
Utbredelse:Afrika

Taksonomi

Arten har fått sitt vitenskapelige navn etter den tyske forskeren Eduard Rüppell. Den opprinnelig beskrivelsen av skjellgribben inneholdt imidlertid to skrivemåter av det vitenskapelige navnet; rueppelli og rueppellii. Førstnevnte navn (rueppelli) ble valgt av First Reviser.[1]

Beskrivelse

Gyps rueppelli
Gyps rueppelli

Voksne individer av skjellgribb blir cirka 101 cm i lengde og har et vingespenn på cirka 230–250 cm.[3] Arten veier typisk 6 800–9 000 g (i snitt 7 570 g).[3] Ssp. erlangeri er noe mindre enn nominatformen.[3]

Kjønnene har like fjærdrakt; oversiden er spraglet brun eller svart med blekbrun underside. Tynn, skitten lys lo dekker hode og nakke. Lengst ned på halsen finnes en hvit krage, øyet er gult eller oransje, og det har en mørk sjokoladebrun strupeflekk. I regelen er de lydløse, men de kan høres under hekking, og når de eter på åtsel skriker de mye.

Inndeling

Inndelingen av haukefamilien følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017),[4] med unntak av underfamilien Aquilinae. Den følger den nye revisjonen til Lerner et al. (2017).[5] HBW Alive bruker tribuset Gypini som synonym for Gypinae.[6] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[7] Eventuelle navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Økologi

Skjellgribber er særs sosiale fugler, de hviler, hekker og eter i store flokker. De kan flytte seg raskt når det trengs, de svever med en fart opptil 35 km/t, og kan gjerne fly så langt som 150 km fra reirplassen for å finne mat. De kan gå opp i store høyder, 6 000 moh er ikke uvanlig, og i en veldig spesiell hendelse hendte det en gang at et fly over Elfenbenskysten kolliderte med en skjellgribb 11 300 moh. Dette er den høyeste kjente fugleobservasjonen i verden.[8] Skjellgribber har en spesialisert variant av hemoglobin alphaD typen; dette proteinet i blodet gjør at fuglene effektivt kan ta opp oksygen til tross for det lave partielle trykket i den øvre troposfæren.[9]

Dette er en art som er tilpasset steppeland i tørre områder og fjellområder i Afrika, særlig halvørkener og randsonen av ørkener. Hvileplasser ligger på utilgjengelige fjellhyller og i trær, vanligvis akasie.

Når termikken setter inn omtrent to timer etter soloppgang, tar skjellgribbene av fra hvileplassen, starter patruljering av territoriet og søker etter åtsel eller matrester etter at rovdyr har tatt bytte. Om nødvendig kan de vente i mange dager til kjøtteterne forlater åtselet. Det er kjent at de kan ta levende bytter selv, men det hender sjeldent.

Skjellgribber har et spesielt kraftig nebb. De tar først for seg av de mest attraktive myke delene av åtselet, så holder de frem med de harde delene, til og med beinstrukturer. Riller på tunga hjelper til med å skrape av kjøtt fra beina. De stapper i seg så mye at de knapt kan fly.

Status

Skjellgribb skiftet kategori fra livskraftig til nær truetIUCNs rødliste fra 2006 til 2007.[10] Den er i sterk tilbakegang, og i 2012 fikk den status sterkt truet. Fra og med 1990-tallet har arten begynt å vise seg i Spania og Portugal. Den følger med gåsegribb som trekker nordover, men har ennå ikke begynt å hekke her.[2]

Referanser

Kilder

Eksterne lenker