USAs oljepolitikk

I andre halvdel av 1800-tallet fantes det mange små oljeselskaper i USA. Mot slutten av århundret begynte noen av disse oljeselskapene å kjøpe opp andre. På denne måten ble det skapt integrerte oljeselskaper, med Standard Oil som det største. Fremveksten av integrerte selskaper betød mindre reell konkurranse på oljemarkedet.

Parallelt med integreringen av oljeselskaper ble det bygget opp konkurranselovgivning på føderalt nivå som skulle hindre selskaper som Standard Oil i å få monopol på oljemarkedet. Standard Oil ble oppløst i mange små selskaper i 1911 av USAs Høyesterett. Resultatet ble at ett selskap kunne sitte igjen med store markeder og liten tilgang på råolje, mens for et annet selskap kunne det være motsatt.

På 1800-tallet hadde oljeselskapene selv sørget for å bli integrerte ettersom det var en tid hvor politikken og økonomien var klart adskilt. På 1940-tallet bidro den amerikanske staten amerikanske oljeselskaper med å samarbeide på en måte som gjorde at de i realiteten fungerte som integrerte selskaper. Før 1940-årene var ikke dette mulig på grunn av at konkurranselovene i høy grad hadde blitt holdt i hevd etter 1911.

I første halvdel av 1900-tallet ble mange av USAs oljeselskaper omdannet til multinasjonale selskaper. Woodrow Wilsons regjering hjalp noen av disse selskapene med å få tilgang til olje i Midtøsten. Fram til ca. 1940 opererte disse selskapene i stor grad uavhengig av den amerikanske staten. Selskapene var ikke opptatt av amerikansk utenrikspolitikk og drev eget diplomati med makthavere i Midtøsten-regionen. Dette skulle endre seg i løpet av andre verdenskrig og den tidlige etterkrigstiden. Forholdet mellom private amerikanske oljeselskaper og den amerikanske staten skulle i denne perioden utvikle seg til et tettere partnerskap.^[1]

Et partnerskap fra 1940-årene

I løpet av 1940-årene oppstod det et partnerskap som bestod av to parter. På den ene siden var den amerikanske staten, særlig ved utenriks-, krigs- og forsvarsdepartementet. Justisdepartementet var ofte mot tanken om et partnerskap ettersom departementet ved flere anledninger anså en slik virksomhet som brudd på USAs konkurranselovgivning. Konkurranselovgivningens hensikt var å hindre de private amerikanske oljeselskapene i å kontrollere den internasjonale oljebransjen ved å fungere som integrerte selskaper. På den andre siden var private amerikanske oljeselskaper den andre part i partnerskapet.

Den amerikanske oljesektoren var organisert i multinasjonale og nasjonale oljeselskaper. Det var de multinasjonale selskapene - majors i amerikansk sjargong - som var en del av partnerskapet med staten på 1940-tallet. De nasjonale amerikanske oljeselskapene - independents i amerikansk sjargong - produserte kun olje innenfor USAs grenser og for et amerikansk marked. Disse nasjonale selskapene var ikke en del av partnerskapet.

De multinasjonale selskapene skilte seg fra de nasjonale på to måter. For det første opererte de multinasjonale selskapene utenfor USA og den vestlige hemisfære og hadde dermed større markeder. For det andre hadde de større kapital.

Oljeselskapene ønsket profitt og den amerikanske staten ønsket økt nasjonal sikkerhet i andre verdenskrig. Disse ulike ambisjonene kunne realiseres ved å kontrollere oljebransjen i fellesskap. Kontroll med oljebransjen ville på den ene siden konservere olje på den vestlige hemisfære, noe som var ensbetydende med økt nasjonal sikkerhet. På den andre siden ville kontroll med oljebransjen gi et mer stabilt inntektsgrunnlag for oljeselskapene i krigstid. Kontrollen ville beskytte mot markedets svingninger i tilbud og etterspørsel. I tillegg kunne det være en fordel med en allianse med staten, ettersom oljeselskapene kunne stå sterkere rustet mot eventuelle bestrebelser hos utenlandske produksjonstater for å nasjonalisere oljeproduksjonen.^[2]

Samtidig er det også viktig å påpeke at oljeselskapene ikke var uforbeholdent støttende til å bli nærmere tilknyttet staten. Partnerskapet mellom den amerikanske staten og private oljeselskaper innebar en risiko for oljeselskapene. Risikoen handlet om at de kunne bli anklaget av det amerikanske justisdepartementet for brudd på konkurranselovene. Gjennom partnerskapets eksistens var oljeselskapene derfor opptatt av å oppnå garantier på at de ikke ville bli anklaget for brudd på disse lovene.

Oljereserver

USA hadde siden 1800-tallet vært verdens største oljeprodusent. I 1940 stod USA for omtrent to tredjedeler av verdens oljeproduksjon. Til sammenligning stod Iran, Irak og hele den arabiske halvøya for mindre enn 5 % av verdens oljeproduksjon i 1940.^[3][4] Tidlig i andre verdenskrig var det således få i USA som kunne se for seg at det kunne oppstå problemer med innenlandsk oljeforsyning.^[5]

Krigens økte oljeforbruk skulle endre på denne innstillingen. Allerede tidlig i andre verdenskrig kom det signaler fra utenriksdepartement som argumenterte for å konservere olje innenlands og forbruke oljeressurser fra utlandet gjennom import. En slik konserveringstanke hadde sitt grunnlag i prognoser som tilsa at både USAs produksjonskapasitet og tilgangen på råolje ville fortsette å synke også etter krigens slutt.^[6]

En slik pessimisme var ikke et ukjent fenomen i USA. Også på slutten av første verdenskrig hadde det vært bekymringer angående datidens oljereservers tilstrekkelighet. Betydelige oljefunn i mellomkrigstiden, særlig tidlig på 1930-tallet, reduserte denne pessimismen.

Fra andre halvdel av 1930-årene og i løpet av andre verdenskrig manifesterte frykten seg igjen og av to grunner. For det første ble det i denne perioden funnet få nye oljereserver i USA. For det andre krevde den allierte krigsinnsatsen en betydelig oljeforsyning fra USA. Eventuelle tomme oljereserver i USA ville innebære en sikkerhetsrisiko, ettersom et mulig framtidig krigsscenario ville vanskeliggjøre oljeimport.^[7] Også etter krigen skulle en eksplosjon i den sivile oljeetterspørselen bidra til økt frykt for at oljereservene skulle reduseres.^[8]

Olje i krigføring

Olje var en viktig råvare under andre verdenskrig for å holde militærapparatet i gang. Det var en utfordring for alle stormaktene å ha tilstrekkelig tilgang til olje gjennom krigsforløpet. Dette gjaldt særlig for de stormaktene som ikke hadde tilgang til olje innenfor sine egne territoriale grenser, som Storbritannia, Tyskland og Japan.^[a] Særlig ble det viktig for USA å forsyne det allierte Storbritannia med olje.^[10]

For å gjennomføre dette i praksis, ble det amerikanske statsapparatet tidlig i krigen utvidet med nye statlige organisasjoner for å håndtere oljespørsmål. En av disse organisasjonene, Office for Petroleum Coordination (OPC), hadde en rådgivende funksjon som innebar å koordinere olje til sivile og militære forhold. Oppfølgerorganisasjonen til OPC, Petroleum Administration for War (PAW), ble etablert desember 1942 og var en mektigere organisasjon med autoritet over alle aspekter av oljeindustrien i USA.^[11]

Våren 1941 ble en ny midlertidig krigslov ble vedtatt, kalt Lend Lease, som skulle sørge for at leveranser av ulike typer krigsmateriell under krigen til de allierte, deriblant olje. Dette lot seg gjøre da USA på dette tidspunktet hadde et oljeoverskudd på en million fat olje per dag. Overskuddet skrev seg fra et rasjoneringssystem som ble opprettet i 1930-årene.^[10] I løpet av krigen skulle USA og de allierte bruke hele 7 milliarder fat olje, hvorav 6 milliarder kom fra USA.^[12]

Midtøstens oljereserver

Saudi-Arabias oljeproduksjon var i rask vekst på 1940-tallet. I 1939 hadde det blitt produsert 500,000 fat olje per dag, og ett år senere hadde denne andelen steget til 5 millioner fat per dag. Dette gjorde Midtøsten til en attraktiv oljekilde for USA.^[4][13]

USA hadde også andre oljekilder utenfor USAs egne grenser, som ble ansett som sikrere enn Midtøstens oljereserver . Disse var lokalisert på den vestlige hemisfære, først og fremst oljerike områder i Mexico og Venezuela. Etter nasjonaliseringen av Mexicos oljeindustri i 1938, stod USA igjen med Venezuela som en strategisk alliert på den vestlige hemisfære.

Midtøsten ble viktig for USA for å kunne spare oljereserver på den vestlige hemisfære. Dette var et sikkerhetspolitisk argument ettersom det lettere ville kunne transporteres olje innad i Vesten enn fra den østlige hemisfære i en eventuell framtidig krigssituasjon.^[14] I løpet av andre verdenskrig ble det et uttalt politisk mål å spare oljereserver på den vestlige hemisfære og forbruke importert olje fra Midtøsten.

Denne politikken ble viktigere etter at USA tok ansvaret for å gjenoppbygge Europa økonomisk etter krigen. Etter krigen solgte amerikanske oljeselskaper olje fra Midtøsten direkte til Europa. For at Europa skulle kunne kjøpe denne oljen fikk Europa økonomisk støtte som en del av Marshallplanen. Dette var i tråd med konserveringstanken i og med at Europa ikke kjøpte olje fra den vestlige hemisfære.^[15]

Nasjonal sikkerhet

Stabil tilgang på oljereserver ble ansett av amerikanske politikere som viktig for nasjonal sikkerhet. Ved å ha tilgang på og forbruke olje i utlandet kunne USA konservere olje innenfor egne grenser ved å bygge oljereserver som kunne settes i produksjon hvis det brøt ut krig. Det var sterke krefter i den amerikanske staten, både i og etter andre verdenskrig, for å øke amerikansk oljeproduksjon i Midtøsten. Amerikanske politikere var imidlertid bevisst på hvilken fare dette utgjorde. Faren knyttet seg for det første til at Midtøsten var en region med politisk ustabilitet. For det andre ville utbruddet av en krigssituasjon vanskeliggjøre oljeimport fra Midtøsten.

Et annet aspekt av USAs sikkerhetspolitikk skrev seg fra den endrede maktbalansen i verden etter andre verdenskrig. USA måtte etter krigen forholde seg til et svekket Storbritannia som ikke lenger hadde økonomi og militærmakt til å holde fred i Midtøsten på samme måte som tidligere. I denne forbindelse oppstod det et maktvakum som USA mente Sovjetunionen ville prøve å fylle. Av denne grunn ønsket politikere i USA å gradvis overta den tidligere rollen som Storbritannia hadde spilt i regionen. USA ønsket bidra aktivt til å bevare Midtøsten i Vestens innflytelsessfære ikke bare for å bevare oljefeltene, men også for å forhindre at Midtøsten ble en region Sovjetunionen kunne ekspandere videre fra både østover til Asia og vestover til Europa.^[16][17]

• Painter, David S.: Oil and the American Century; The Johns Hopkins University Press 1986
• Little, Douglas: Orientalism, The United States and the Middle East since 1945, Third Edition; The University of North Carolina Press 2008
• Yergin, Daniel: The Prize: The Epic Quest for Oil, money, and power; Simon & Schuster; Touchstone Edition 1993
• Painter, David S.: Oil and the American Century; ThJournal of American History, Volume 99, Issue 1, S. 24-39, 2012
• Painter, David S.: The Marshall Plan and Oil; Cold War History, Volume 9, No. 2, May 2009, s.159-175, 2009