Vincenzo Bellini

Vincenzo Bellini var eldste sønn av Rosario Bellini og Agata Ferlito. Bestefaren Vincenzo Tobia Bellini, som stammet fra Abruzzo og som var kapellmester ved katedralen i Catania, gav barnebarnet den første musikkutdannelsen.

Legenden skal ha det til at Vincenzo Bellini var et vidunderbarn som allerede atten måneder gammel kunne synge en Valentino Fioravanti-melodi. Videre skal han ha begynt å studere musikkteori i toårsalderen, piano som treåring, og da han var fem skal han ha spilt godt. De samme kildene oppgir at han skrev sine fem første komposisjoner i en alder av seks år. Uansett opplysningenes sannhetsgehalt er det sikkert at Bellini vokste opp i en musikalsk familie og at karrieren som musiker ble staket ut tidlig i livet.

Vincenzos første kjente komposisjoner kan ikke dateres nøyaktig, men de stammer fra årene 1813 – 1818. Ved siden av tonesetting av geistlige tekster dreier det seg framfor alt om små instrumentalstykker og sanger med klaverakkompagnement beregnet på Catanias finere salonger, som Bellini tidlig fikk innpass i. Hertugen og hertuginnen av Sammartino hjalp ham til et studium ved «Reale Collegio di Musica di San Sebastiano» i Napoli, hvor han studerte fra 1819 til 1825. De viktigste lærerne hans var først Giovanni Furno (harmonilære), Giacomo Tritto (kontrapunkt) og Carlo Conti (cembalo); senere fikk han undervisning av Nicolò Zingarelli, direktør ved konservatoriet og selv en populær operakomponist. Her studerte han mestrene innen den napolitanske skolen, og Haydn og Mozarts orkesterverk.

12. mars 1825 oppførte Bellini sitt svennestykke, operaen Adelson e Salvini ved konservatoriets teater. Suksessen gjorde impresarioen ved Teatro San Carlo, Domenico Barbaja, oppmerksom på Bellini. Barbaja var kjent for å oppdage lovende talenter, han hadde for eksempel hjulpet fram Gioacchino Rossini, og han bestilte en opera av Bellini. Resultatet ble Bianca e Fernando, som ble uroppført 30. mai 1826.

Teatro alla Scala i Milano var også interessert i et samarbeid med Bellini, og i Milano ble han kjent med librettisten Felice Romani, som skrev teksten til Il Pirata og alle Bellinis senere operaer, unntatt I Puritani. Premieren på Il Pirata 27. oktober 1827 var Bellinis store gjennombrudd, og var samtidig den første italienske romantiske opera. La Straniera (14. februar 1829, Teatro alla Scala) understreket Bellinis stilling som sin tids førende italienske operakomponist; selv ikke en fiasko med Zaira (16. mai 1829 i Teatro Ducale in Parma) rokket ved denne posisjonen.

Fra operaen La Fenice i Venezia fikk Bellini et tilbud om å tonesette Romanis libretto I Capuleti e i Montecchi (en versjon av Romeo og Julie uavhengig av William Shakespeares versjon) etter at Giovanni Pacini på kort varsel hadde sagt fra seg oppdraget. For å rekke deadline brukte Bellini større deler av floppen Zaira i omarbeidet form. Uroppføringen 11. mars 1830 ble vellykket, særlig fordi publikum var takknemlig for at Bellini «reddet» sesongen som ellers ville gått uten at en ny opera var blitt oppført.

Sommeren 1830 arbeidet Bellini og Romani på den nye operaen Ernani etter skuespillet Hernani av Victor Hugo som var blitt uroppført i Paris samme år, men avbrøt arbeidet da sensuren utstedte et «forkjøps»-forbud på materialet. I den etterfølgende karnevalstiden kunne Bellinis venn og mest suksessrike konkurrent Gaetano Donizetti feire en oppsiktsvekkende triumf med Anna Bolena (uroppført 26. desember i Milanos Teatro Carcano). For å unngå en direkte konkurranse valgte Bellini neste gang en landlig idyll med lykkelig utgang, La Sonnambula, uroppført 6. mars 1831 på samme scene. Etter en beretning av den russiske komponisten Mikhail Glinka skal såvel sangerne som publikum ha blitt rørt til tårer av Bellinis musikk.

Den neste operaen var Norma, og for denne bearbeidet Romani en tragedie av Alexandre Soumet, som Giovanni Pacini allerede hadde brukt som grunnlag for operaen La Sacerdotessa d'Irminsul. Premieren 26. desember 1831 ble en fiasko, hovedsakelig fordi Pacinis tilhengere hadde betalt en del av publikum for å pipe under framføringen – en ikke helt uvanlig praksis på den tiden. Men fra andre forestilling av slo Norma gjennom, og ble snart hyllet som et mesterverk.

I 1832 reiste Bellini til hjemstedet Sicilia hvor han fikk en storslått mottakelse. Deretter takket han ja til en invitasjon om å innstudere flere av sine verk i London. Det neste samarbeidet med Felice Romani skulle bli det siste. Etter at operaen Beatrice di Tenda gikk på en skrell i Teatro La Fenice 16. mars 1833, la Bellini skylden på Romanis libretto, mens Romani på sin side anklaget Bellini for å neglisjere musikken til fordel for sine kjærlighetsaffærer. Stridighetene mellom dem og tilhengerne raste i pressen i ukevis, og førte til et fullstendig brudd mellom dikter og komponist.

Bellini skrev sin siste opera I Puritani for Théatre Italien i Paris. Kort tid etter uroppførelsen 25. januar 1835 trakk han seg tilbake til landstedet i Puteaux fordi hans mangeårig kroniske lever- og tarmlidelse forverret seg. På utenforstående kom Bellinis død fullstendig overraskende, og førte til spekulasjoner om en mulig forgiftning. Begravelsen i Invalidedomen var en statsmann verdig; ved siden av solister fra Théatre Italien medvirket 350 korsangere. Bellini ble bisatt på Père-Lachaise-kirkegården, men i 1876 ble det balsamerte liket ført til Catania.

Museo Belliniano i Catania Gravina Cruyllas palass, oppbevarer minnegjenstander og partiturer. En del av den parisiske bydelen Puteaux kalles i dag «Quartier Bellini».

Vincenzo Bellini regnes som skaperen av den romantiske italienske opera, «melodramma tragico», med librettisten Felice Romani som en betydelig medspiller. I Norma, som regnes som deres hovedverk, lyktes det dem å skape en forening av tidens tåredryppende romantikk og den klassiske tragedies dramaturgi. Richard Wagner nevnte Norma som en inspirasjonskilde for sine musikalske tragedier. Teknisk var Romanis kultiverte språk basert på forbildene til 1700-talls librettisten Pietro Metastasio, og Romani skapte et nytt uttrykk for de intense emosjonene som karakterene i dramaene styres av.

For å yte Romanis tekster rettferdighet skapte Bellini et nytt musikalsk språk som framfor alt kjennetegnes av at det avviker fra tidens Gioacchino Rossini-dominerte stil med rikt forsirte sanglinjer. Bellini brukte i stedet en overveiende syllabisk melodikk tett knyttet til teksten. Dette prinsippet «en note for hver stavelse» gjennomførte han sjelden så konsekvent som i duetten «Quest'ultimo addio» fra La Straniera. Bellini valgte en mindre radikal tilnærming i de senere operaene: La Sonnambula, som ved siden av Norma er hans mest spilte opera, preges framfor alt av en gjenoppliving av den smidige, folketoneaktige melodikken som var så typisk for den napolitanske skolen sent på 1700-tallet, beriket av en ny romantisk emosjonalitet. Denne «canto popolaresco» ble senere tatt opp av Gaetano Donizetti og Giuseppe Verdi, i det hele var begge i stor grad påvirket av Bellini. Dessuten utviklet Bellini en helt egen type lange lyriske sangbare partier (kantilene) helt uten gjentakelse av enkeltpassasjer hvor han klarte å gi uttrykk for en til da ukjent elegisk stemingsintensitet. Paradeeksempler på disse «melodie lunghe, lunghe, lunghe», som Verdi kalte dem, er den første delen av «Ah non credea mirarti» fra La Sonnambula og «Casta Diva», den berømte bønnen til månegudinnen fra Norma.

Bellini forenklet og reduserte bevisste Rossinis overdådige orkesterbehandling, og selv i sine mest berømte stykker innskrenket han seg ofte til enkle ledsagende figurer. Tidligere mente man det skyldtes mangel på kompositoriske ferdigheter, men det skyldes heller en estetikk der sangen hadde forrang. Han skrev i et udatert brev (sannsynligvis fra våren 1834) til I Puritanis librettist Conte Carlo Pepoli at «Operaen må lokke fram tårer, gi menneskene gåsehud, la dem dø til sang». Bellini beskyldes derfor ofte for å ha en ensidig melankolsk natur, men det finnes moteksempler, som krigerkoret «Guerra, guerra!» i annen akt av Norma eller den ildfulle bassduetten «Suoni la tromba» fra I Puritani som ble svært populær under risorgimento.

Andre viktige komponister av bel canto-operaer:

• Gioacchino Rossini
• Gaetano Donizetti
• Saverio Mercadante

• (en) Vincenzo Bellini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vincenzo Bellini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vincenzo Bellini på Internet Movie Database
• (no) Vincenzo Bellini hos Sceneweb
• (en) Vincenzo Bellini hos The Movie Database
• (en) Vincenzo Bellini hos Internet Broadway Database
• (en) Vincenzo Bellini på Discogs
• (en) Vincenzo Bellini på MusicBrainz
• (en) Vincenzo Bellini på Spotify
• (en) Vincenzo Bellini på AllMusic
• (en) Fritt tilgjengelige noter av Vincenzo Bellini i International Music Score Library Project
• (en) Fritt tilgjengelige noter av Vincenzo Bellini i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
• Teatro Massimo Bellini, Catania
• (no) Liste over aktuelle oppsetninger av verk komponert av Vincenzo Bellini på Operabase (produksjoner, besetning, kalender)