| De arkeologiske funnene i Olympia | |||
|---|---|---|---|
 UNESCOs verdensarv  | |||
 En illustrasjon fra 1908 av tempelet slik som det kan ha sett ut på 400-tallet f.Kr. | |||
| Land |  Hellas | ||
| Innskrevet | 1989 | ||
| Se også | Verdensarvsteder i Europa | ||
| Referanse | UNESCO nr. 517 | ||
  Zevstempelet i Olympia (Hellas) | |||
Zevstempelet er et antikt gresk tempel i Olympia, Hellas, dedikert til den øverste gud i gresk mytologi, Zevs. Det ble bygget i årene 470-456 f.Kr. og var selve modellen for fullstendig utviklet klassisk gresk tempel i dorisk orden.[1]
Restene av tempelet ble i 1989 oppført på UNESCOs verdensarv-liste, sammen med de øvrige arkeologiske funnstedene i Olympia.
Tempelet sto i den mest berømte helligdommen i Hellas som var dedikert lokale og panhellenistiske guddommer, og hadde sannsynligvis blitt etablert i løpet av slutten av den mykenske perioden. Altis, inngjerding med dens hellige lund, utendørsaltere og Pelops' gravhaug, ble først etablert i løpet av 900-tallet og 800-tallet f.Kr.[2], da kulten rundt Zevs ble sammenslått med den allerede etablerte kulten rundt gudinnen Hera.[3]
Den store Zevsstatuen i Olympia sto i dette tempelet. Den var så berømt at den ble nevnt som et av verdens syv underverker. Kryselefantinstatuen var omtrentlig 13 meter høy og var blitt gjort av skulptøren Feidias i hans verksted i Olympia.
Tempelet var blitt konstruert av arkitekten Libon med utskårete metoper og triglyffriser, og toppet av pedimenter fylt med skulpturer i tidlig klassisk stil, i dag tilskrevet den ellers anonyme kunstneren «Olympiamesteren» og hans verksted.
Bygningens hovedstruktur besto av lokal kalkstein som var lite attraktiv og av dårlig kvalitet, og den ble derfor dekket med et tynt lag av stukkatur for å gi den inntrykk av marmor. All skulpturell dekorasjon på tempelet ble gjort med marmor fraktet fra øya Paros, og takflisene ble gjort med den samme marmoren fra fjellet Pentélikon som ble brukt på Parthenon i Athen.
Fellestemaet for templets ikonografi var dike, den rettferdighet basert på sed og skikk som var representert av Zevs, dens forsvarer.[4]
Det østlige pediment[5] har feilaktig blitt tilskrevet skulptøren Paeonius av geografen Pausanias som ga en detaljert redegjørelse av dens skulpturer på slutten av andre århundre e.Kr., skildret myten om hestekappløpet mellom Pelops og Oinomaos[6] med Zevs stående i midten, flankert av par av heroer og heroinner, og to grupper med hestevogner og med liggende figurer i hjørnene. Hippodameia og hennes pike sto ved Zevs’ venstre side (nord) og Pelops til Zevs høyre side. En stor del av alle de femten figurene har blitt restituert i omsorgsfullt dokumenterte utgravninger; forskerne diskuterer fortsatt plasseringen og tilhørigheten til seks sittende eller knelende figurer i komposisjonen og deres spesifikke identifikasjoner.
Den vestlige pediment avbilder ved bryllupet til Peirithoos kampen mellom kentaurene og lapithere. I henhold til myten hadde kentaurene forbrutt seg mot xenia (gjestevennskap: de hellige reglene om gjestfrihet som støttet de sosiale normene). Apollon[7] sto i midten, flankert av Peirithoos og Thesevs.[8] Lapitherne har blitt forstått som å representere den siviliserte olympiske orden til grekerne selv mens kentaurene representerte den primitive naturen til khtoniske vesener; frisen var også et minnesmerke over grekernes seier over perserne, en utenlandsk trussel mot den greske orden.
Tempelportalen (portiko) ved inngangen ble balansert av en falsk portiko på baksiden, og pronaos og opisthodomos, ble konstruert med støttesøyler med seks metoper i hver side, og utskåret med Herakles' tolv storverk hvor Herakles seierrikt beseirer en rekke vesener og monstre som truer den riktige orden.[9]
Den romerske generalen Lucius Mummius dedikerte 21 forgylte skjold etter at han herjet Korint i år 146 f.Kr., og de ble hengt opp på søylene. I år 426 ga den østromerske keiseren Theodosius II ordre om at helligdommen skulle ødelegges, og jordskjelv i 522 og 551 knuste ruinene og etterlot Zevstempelet delvis brent.[10]
Denne helligdommen i antikken, lenge glemt under jordskred og oversvømmelser, ble identifisert i 1766. I 1829 utgravde et fransk lag delvis Zevstempelet, og tok med seg flere fragmenter fra pedimentene til Louvre i Paris hvor de fortsatt er. Systematisk utgravninger begynte først i 1875 under ledelse av Det tyske arkeologiske institutt og har fortsatt, med noen avbrudd, fram til i dag.
 | Akropolis i Athen (1987) · Apollon Epikourios-templet i Bassae (1986) · Athos (1988) · Delfi (1987) · Dilos (1990) · Epidauros (1988) · Klostrene Dafni, Osios Loukas og Nea Moni på Khios (1990) · Korfus gamleby (2007) · Meteora (1988) · Mykene og Tiryns (1999) · Mystras (1989) · Olympia (1988) · Patmos: Khora med kloster og grotte (1999) · Rhodos' middelalderby (1988) · Samos: Pythagoreion og Heraion (1992) · Thessaloniki: oldkristne og byzantinske monumenter (1988) · Vergina (1996) |  | |
Årstallene angir når stedet ble tatt opp på verdensarvlisten | |||
