Bountyøyene
Bountyøyene (engelsk: Bounty Islands) er ei øygruppe som hører til New Zealands subantarktiske øyer i det sørlige Stillehavet.
| Bountyøyene | |||
|---|---|---|---|
| Bounty Islands | |||
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Sørlige Stillehav | ||
| Antall øyer | 22[1] | ||
| Større øyer | Depot Island, Funnel Island, Molly Cap, Prion Island, Spider Island, Proclamation Island, Ruatara Island, Penguin Island, Lion Island | ||
| Areal | 1.35[2] km² | ||
| Høyeste punkt | 73 moh. | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  New Zealand | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | ubebodd | ||
| Posisjon | |||
 Bountyøyene 47°45′22″S 179°02′49″Ø | |||
Geografi
Bountyøyene ligger ca. 680 km sørøst for Sørøya. Øygruppa er av vulkansk opprinnelse og har et samlet landareal på om lag 1,35 km², og hele øygruppa er bare en utstrekning på fem kilometer. Øyene fordeler seg i tre grupper:
- Hovedgruppen i nordvest, største øy Depot Island (øygruppas største)
- Midtre gruppe, største øy Funnel Island
- Østre gruppe, største øy Molly Cap
Øygruppa er ubebodd, og høyeste punkt ligger på Funnel Island (73 moh.).
Bountyøyene er ved siden av Antipodeøyene hornpingvinens (Eudyptes sclateri) eneste hekkeplass. I tillegg er området hekkeplass for en rekke sjøfugler, blant annet svartflekkalbatross (Thalassarche cauta).
Historie
Området ble oppdaget 9. september 1788 av den britiske kapteinen William Bligh og ble navngitt etter hans fartøy, HMAV «Bounty», bare noen måneder før det berømte mytteriet. I 1870 tok den britiske kapteinen George Palmer øyene i britisk besittelse. På begynnelsen av 1800-tallet var området en jaktmark for selfangere.
Området ble i 1998 oppført på Unescos verdensarvliste.