Begrensning av klimaendringer er menneskelig inngripen for å redusere kildene til klimagasser eller øke karbonslukene.[1] Den samlede risikoen på grunn av klimaendringer kan dessuten reduseres ved å begrense deres hastighet og størrelse. Risikoen reduseres vesentlig ved et scenario med lave fremtidig utslipp av klimagassutslipp (RCP2.6), sammenlignet med scenario med store utslippsøkninger og høye fremtidige temperaturer (RCP8.5). Dette gjelder spesielt i andre halvdel av det 21. århundre (veldig høy konfidens). Eksempler på redusert risiko gjelder for negativ innvirkning på landbruksproduksjon, vannknapphet, store utfordringer i byer og for infrastruktur på grunn av havnivåstigning, ekstrem varme, tørke og flom.[2]
Klimaendringene representerer en moderat trussel mot dagens (2014) bærekraft for utvikling, men frembyr en stor trussel mot fremtidig utvikling (høy konfidens).[3]
Bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling er grunnleggende for planlegging av klimapolitikk. Det er nødvendig å begrense effektene av klimaendringer for å oppnå en slik utvikling og rettferdighet, herunder fattigdomsutryddelse. Samtidig kan noen tiltak for begrensning også undergrave tiltak for å fremme bærekraftig utvikling, og for oppnåelse av fattigdomsutryddelse og rettferd. Følgelig må en omfattende vurdering av klimapolitikken innebære mer enn fokus på reduksjon og klimapolitikk isolert, men også undersøke utviklingsbaner i en mer generell sammenheng.[4]
Klimapolitikk og internasjonale avtalerrediger kilde
Sannsynlige globale gjennomsnittstemperaturer i år 2100 avhengig av scenario for utslipp av klimagasser. Som en ser er det usikkerhet relatert til fremskrivningen slik at selv et scenario med mindre utslipp enn det som ble vedtatt under Parisavtalen i 2016 kan gi høyere temperatur enn målet om 2 °C stigning over førindustrielle verdier. Kilde: U.S. Global Change Research Program.
Effektiv begrensninger av klimagasser vil bare oppnås ved samarbeid mellom alle verdens land. Klimaendringer er et kollektivt problem, fordi de fleste klimagassene akkumuleres over tid, blandes globalt og utslipp hvor som helst påvirker alle. Internasjonalt samarbeid kan spille en viktig rolle i utvikling og kunnskapsoverføring av miljøvennlig teknologi.[4]
Klimapolitikk kan utformes for å ta hensyn til mange risikoer og usikkerheter, hvorav noen er vanskelige å måle, særlig hendelser som har liten sannsynlighet for å inntreffe, men som vil få betydelig konsekvenser hvis de oppstår. Ved vurdering av gevinsten med klimagassreduksjon må det tas hensyn til hele spekteret av mulige virkninger av klimaendringer. Dette gjelder også konsekvenser med lav sannsynlighet for å inntre, men med høye konsekvenser. Ellers kan fordelene med reduksjoner bli undervurdert. Valget av begrensende tiltak er også påvirket av usikkerhet i mange sosioøkonomiske variabler, inkludert graden av økonomisk vekst og teknologiutvikling (høy konfidens).[5]
Globalt er fortsatt økonomisk vekst og befolkningsøkning de viktigste drivkreftene for økning av CO2-utslipp fra forbrenning av fossilt brensel. Bidraget fra befolkningsveksten mellom 2000 og 2010 var omtrent like stor som de foregående tre tiårene, mens bidraget fra økonomisk vekst har hatt en kraftig økning (høy konfidens). Mellom 2000 og 2010 har begge disse driverne overgått utslippsreduksjonene på grunn av forbedringer relatert til energibruk. Økt bruk av kull i forhold til andre energikilder har reversert den langsiktige trenden med gradvis reduksjon av CO2-utslipp fra verdens energiforsyning.[6]
En langsiktig klimapolitikk som fremmer en resolutt og gradvis overgang til en økonomi uavhengig av fossile energikilder vil være forbundet med relativt lave kostnader og risiko. Det motsatte alternativet, med en sen og brå implementering av avbøtende tiltak, kan føre til høyere klimaskader, men også føre til store verditap i den tradisjonelle drivstoffindustrien og plutselig stigende energipriser. Det kan gi risiko for ustabilitet i finanssystemene og den globale økonomien gjennom sekundære og tertiære effekter, dette i henhold til rapporter utgitt av Europaparlamentet og det tyske finansdepartementet.[7][8]
Parisavtalen som ble inngått i slutten av 2015 er en avtale innenfor FNs rammekonvensjon om klimaendring for å begrense fremtidige klimaendringer. Avtalen går blant annet ut på at den globale gjennomsnittlige temperaturen skal begrenses til vel under 2 °C i forhold til førindustrielt nivå, men helst skal økningen ikke bli større enn 1,5 °C. I anledning Pariskonferansen inngikk også landene omfattende planer for klimagassreduksjon på nasjonalt nivå. Disse planene er ikke nok til å oppnå en oppvarming under 2 °C, men Parisavtalen peker uansett ut en vei mot å oppnå dette.[9]
Reduksjon av klimagassutslipp innenfor sektorer for energiproduksjonrediger kilde
Energibruk til blant annet industri, transport og boligoppvarming dekkes i stor grad av petroleumsprodukter, her fra Kapotnya oljeraffineri i Moskva.
Foto: A. Savin
I basisscenariene som ble vurdert i klimapanelets femte hovedrapport forventes direkte CO2-utslipp fra energiforsyningssektoren å nesten dobles eller til og med tredobles innen år 2050 sammenlignet med nivået på 14,4 gigatonn CO2 per år i 2010. Utslippene vil kunne reduseres om betydelige forbedringer av energiintensiteten, utover den historiske utviklingen så langt, gjøres (middels belegg, medium konfidens). I de siste tiårene har de viktigste bidragsyterne til utslippsveksten vært økende energibehov og en økning av andelen kull i den globale energimiksen.[10] Tilgjengeligheten av fossile energikilder er stor, og basisscenariene indikerer at redusert tilgang på brensler alene ikke er tilstrekkelig til å begrense CO2-konsentrasjon til nivåer som 450 ppm, 550 ppm eller 650 ppm innen år 2100.[11] Mulige veier til redusert klimagassutslipp er i henhold til klimapanelet:
Fossile energikilder – reduksjon av disse drivstoffene i elektrisitetsproduksjon er en viktig kostnadseffektiv strategi for å oppnå lave stabiliseringsnivåer for klimagasser (430–530 ppm CO2-ekvivalenter). Utfasing av fossile energikilder forventes å skje raskere i kraftproduksjon enn i annen industri, bygninger og transportsektoren (middels belegg, høy enighet). I de fleste scenarier med stabilisering på lave nivåer av klimagasser vil andelen av elektrisitetsproduksjon med liten bruk av fossile brensler (fornybare energikilder, kjernekraft og karbonfangst) øke. Det er da snakk om en betydelig økning fra nåværende andel på rundt 30 % til mer enn 80 % innen år 2050, i tillegg til at fossile energikilder for kraftproduksjon uten karbonfangst er nesten faset helt ut innen år 2100.[10]
Fornybare energikilder – Mange teknologier har vist betydelige forbedringer av ytelse og kostnadsreduksjoner, og et økende antall teknologier har oppnådd et modenhetsnivå som kan muliggjøre distribusjon i betydelig skala (robuste belegg, høy enighet). Imidlertid trenger mange fornybare teknologier fortsatt (2014) direkte og/eller indirekte økonomisk støtte for at markedsandelen skal kunne økes betydelig. Utfordringer ved å integrere fornybare energisystemer og tilhørende kostnader varierer med type teknologi, regionale forhold og egenskapene til eksisterende kraftsystemer (medium belegg, medium enighet).[10]
Kjerneenergi – er en moden teknologi med lave utslipp, men dens andel av den globale kraftproduksjonen har gått ned siden 1993. Kjerneenergi kan gi et økende bidrag til energiproduksjon med små klimagassutslipp, men det finnes en rekke barrierer og farer (robuste belegg, høy enighet). Nyutvikling av drivstoffsykluser og reaktorteknologi kan avhjelpe noen av disse problemene, noe det også blir forsket på. Fremskritt innen forskning og utvikling har blitt gjort med hensyn til sikkerhet og avfallshåndtering.[12]
Forbedring av varmekraftverk – klimagassutslippene fra energiforsyning kan reduseres vesentlig ved å erstatte dagens kullfyrte kraftverk med moderne høyeffektive kraftvarmeverk (både elektrisitetsproduksjon og fjernvarme) som bruker naturgass som energikilde. I scenarier for reduksjon av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren til rundt 450 ppm i år 2100 fungerer energiintensiv bruk av naturgass uten karbonfangst som en såkalt overgangsteknologi. Det vil si at bruken av slike kraftverk øker før den når en topp og faller til under nåværende nivå innen år 2050. Deretter avtar bruken ytterligere i andre halvdel av århundre (robuste belegg, stor enighet).[13]
CO2-fangst og lagringsteknologi – kan redusere klimagassutslippene fra fossile kraftverk (medium belegg, medium enighet). Slike kraftverk har enda (2014) ikke blitt satt i drift i stor skala. De kan imidlertid få sin berettigelse om tilleggsinvestering og driftskostnader blir kompensert av tilstrekkelig høye CO2-avgifter (eller direkte økonomisk støtte). Ved bruk av denne teknologien er en bekymret for driftsikkerhet og trygg langtidslagring av CO2.[13]
Reduksjon av klimagassutslipp innenfor sektorer for energibrukrediger kilde
Turisme utgjør en stor internasjonal industri og gir mange arbeidsplasser, men står også for store klimagassutslipp. En artikkel i Nature publisert i mai 2018 oppga at turisme utgjør så mye som 8 % av verdens totale klimagassutslipp.[14]
Atferd, livsstil og kultur har stor betydning for energibruk og tilhørende utslipp. Det er stort potensial for utslippsbegrensninger i enkelte sektorer, særlig når det suppleres med teknologiske og strukturelle endringer (middels belegg, medium konfidens). Utslippene kan reduseres vesentlig gjennom endringer i forbruksmønstre, for eksempel behov for mobilitet og valg av transportmidler, bruk av energi i husholdninger, valg av produkter med lang levetid, kostholdsendring og reduksjon av matavfall. Atferdsendringer kan påvirkes av økonomiske og ikke-økonomiske intensiver eller informasjon.[15] Noen tiltak som klimapanelet har utpekt å være spesielt viktige for klimagassreduksjon er:
Transportsektoren – utgjorde 27 % av sluttforbruket av energi, og stod for direkte utslipp av 6,7 Gt CO2 i 2010, med basisscenarier for CO2-utslipp prognostisert til omtrent det dobbelte i år 2050 (medium belegg, middels enighet). Denne veksten i CO2-utslipp fra økende global passasjer- og godstrafikk kan delvis motvirke fremtidige begrensende tiltak, slik som forbedringer av energiintensitet og bedre utnyttelse av kull, infrastrukturutvikling, atferdsendring og omfattende politiske målsetninger (høy konfidens). Samlet sett kan de totale CO2-utslippene fra transport reduseres med 15–40 % innen år 2050 (medium belegg, medium enighet).[13]
Kjøretøysteknologi – forventet energieffektivitet og forbedringer av kjøretøyers ytelse varierer fra 30 til 50 % i år 2030 i forhold til 2010, avhengig av transportmodus og kjøretøytype (medium belegg, middels enighet).[16]
Samferdsels og byplanlegging – integrert byplanlegging, bedre overgangsløsninger og mer kompakt byplanlegging som legger til rette for sykling og gåing, kan føre til et skifte som på lang sikt endrer byer. Investeringer i ny infrastruktur som høyhastighetsbaner vil også redusere energibruken for transport. Dette vil reduserer etterspørselen etter flytransport på kortere distanser (medium belegg, medium enighet). Slike tiltak er utfordrende og har usikre utfall, men kan redusere utslippene av klimagasser med 20–50 % innen år 2050 (begrenset belegg, lav enighet).[16]
Byggbransjen – utgjorde i 2010 rundt 32 % av sluttbruket av energi og stod for 8,8 Gt av CO2-utslippene, inkludert direkte og indirekte utslipp. Det er forventet at energibehovet omtrent vil dobles og at CO2-utslippene vil øke 50–150 % i midten av det 21. århundre (medium belegg, medium enighet). Dette energibehovet skyldes velstandsøkning, livsstilsendring, tilgang til moderne tjenester, forbedret boliger og urbanisering (robuste belegg, høy enighet).[17]
Industrisektoren – utgjorde i 2010 rundt 28 % av sluttforbruket av energi og stod for 13 Gt CO2-utslipp, inkludert direkte og indirekte utslipp, samt prosessutslipp. Utslippene fra sektoren forventes å øke med 50–150 % innen år 2050, med mindre forbedringer innenfor energieffektivitet akselereres vesentlig (medium belegg, medium enighet). Utslipp fra industrien utgjorde i overkant av 30 % av verdens klimagassutslipp i 2010, og er for tiden (2014) større enn utslippene fra sluttforbruk fra bygninger og transportbruk. Energieffektiviteten i industrisektoren kan reduseres direkte med om lag 25 % sammenlignet med dagens nivå gjennom oppgraderingen, utskiftning og spredning av de beste tilgjengelige teknologier, særlig i land der disse ikke er i bruk og i næringer som ikke er energiintensive (robuste belegg, stor enighet).[18]
Avfallsforbrenningsanlegg i Industriepark Höchst i Tyskland. Dette avfallshåndterings- verket produserer elektrisitet fra søppel (Waste-to-energy plant), med en kapasitet på cirka 675 000 tonn per år. Varmeenergi fra slike anlegg kan også brukes til oppvarming i nærliggende industri eller boområder.
Foto: Norbert Nagel
Landbruk, skogbruk og andre sektorer relatert til arealbruk – står for om lag 25 % av netto menneskeskapte klimagassutslipp, hovedsakelig fra avskoging, landbruksutslipp fra jord- og behandling av fôr og husdyr (medium belegg, høy enighet). De siste (2014) estimatene indikerer en nedgang i utslipp fra disse sektorene, hovedsakelig på grunn av redusert avskoging og økt beplantning. I fremtiden forventes de netto årlige CO2-utslippene fra disse sektorene å reduseres, med mulighet for netto utslipp mindre enn halvparten av 2010-nivået innen år 2050. Det er også mulighet for at disse sektorene vil representere et netto CO2-sluk før slutten av det 21. århundre (medium belegg, høy enighet).[19] Landbruk og skogbruk spiller en sentral rolle for mattrygghet og bærekraftig utvikling. De mest kostnadseffektive reduksjonstiltakene i skogbruk er skogplanting, bærekraftig skogsforvaltning og redusert avskoging. I landbruket er det mest kostnadseffektive alternativet forbedret forvaltning av landbruksareal og beiteland, samt restaurering av jordsmonn (medium belegg, høy enighet). På etterspørselssiden vil tiltak for utslippsbegrensning blant annet være endringer i kosthold og reduksjon av matsvinn. Her er det et betydelig, men usikkert potensial for å redusere klimagassutslippene (medium belegg, middels enighet).[20]
Bioenergi – kan spille en vital rolle for å begrense klimagassutslipp. Problemer relatert til storstilt distribusjon av bioenergi er bekymring for drivhusgassutslipp fra land, ivaretagelse av matsikkerhet, bruk av vannressurser, bevaring av biodiversitet og levebrød for lokalbefolkningen. Den vitenskapelige debatten om den generelle klimapåvirkningen knyttet til konkurranseeffekter for landbruket er fortsatt uløst (robust belegg, høy enighet). Bioenergiteknologier er varierte og spenner over et bredt spekter av alternativer og teknologibaner. Alternativer med lave livssyklusutslipp som for eksempel sukkerrør, hurtigvoksende treslag og rester av biomasse kan redusere drivhusgassutslippene. Resultatene er stedsavhengige og fordrer bærekraftig forvaltning og styring av arealbruk (medium belegg, middels enighet).[21]
Politikk og avtaler – vesentlige utslippsreduksjoner vil kreve store endringer i investeringsmønstre. Scenarier for reduksjon der en greier å stabiliserer atmosfæriske konsentrasjoner i området fra 430 til 530 ppm CO2-ekvivalenter innen år 2100, vil måtte fører til betydelige endringer i de årlige investeringene i perioden 2010–2029 sammenlignet med basisscenariene. I løpet av de neste to tiårene (2010–2029) forventes årlig investering i konvensjonelle fossile brenselsteknologier knyttet til elektrisitetssektoren å synke med rundt 30 (2–166) milliarder USD (median: -20 % i forhold til år 2010) mens årlige investeringer i infrastruktur for kraftforsyning med lavt kullforbruk, det vil si fornybar energi, kjerneenergi- og elektrisitetsproduksjon med karbonfangst, forventes å stige med rundt 147 (31–360) milliarder USD (median: +100 % i forhold til år 2010) (begrenset belegg, middels enighet). Til sammenligning er de global totale årlige investering i energisystemet for tiden (2014) rundt 1200 milliarder USD.[22]
Geoengineering er metoder for å redusere global oppvarming ved hjelp av forskjellige metoder som griper inn i det globale klimasystemet, for eksempel å styre og begrense solstrålingene mot jorden. Dette for å stabilisere eller redusere den globale temperaturøkningen. Vurdering av tekniske muligheter, kostnader, risikoer, bivirkninger og utfordringer for myndigheter må undersøkes før slike tiltak kan vurderes. For tiden (2017) eksisterer det ikke noen slike systemer for uttesting.[23]
Dette er en Wikipedia-brukerside / This is a Wikipedia user page
Hvis du finner denne siden noe annet sted enn Wikipedia, så er det et speilsted. Vær oppmerksom på at siden kan være utdatert og at brukeren som eier siden ikke nødvendigvis har noen personlig tilknytning til andre steder enn Wikipedia selv. Originalsiden finnes på http://no.wikipedia.org/wiki/Bruker:Frankemann/Begrensning_av_klimaendringer
If you find this page on any site other than Wikipedia, you are viewing a mirror site. Be aware that the page may be outdated, and that the user this page belongs to may have no personal affiliation with any site other than Wikipedia itself. The original page is located at http://no.wikipedia.org/wiki/Bruker:Frankemann/Begrensning_av_klimaendringer
.jpg)
