Carlo Collodi

Bakgrunn

Foreldrene arbeidet som tjenere i huset til adelsmannen Lorenzo Ginori. De fikk 10 barn, hvorav bare tre voksne opp.^[12] Som det eldste av barna ble han sendt bort, og voksne opp hos morens foreldre. Kunstnernavnet Collodi tok han fra landsbyen Collodi i kommunen Pescia; der besteforeldre bodde og han vokste opp.^[11][12]

Lorenzini tilbrakte hele sitt voksne liv i Firenze, hvor han arbeidet som journalist og redaktør, og hadde ulike offentlige stillinger.^[13] Marki Ginori finanserte skolegangen hans; fire år på seminaret i Colle Val d’Elsa fra han var 12 til 16 år gammel, og deretter to år på en piaristskole i Firenze 1842–44, hvor han leste filosofi og retorikk.^[14]

Yrkesliv

Etter studiene arbeidet han i bokhandel og som kontorist mens han også skrev for aviser og scenen.

I 1853 grunnla han det satiriske magasinet Il Lampione («Gatelykten»), men bladet ble raskt sensurert av storhertugen, som var østerrikskvennlig.^[12]

Året etter startet Lorenzini tidsskriftet Lo Scaramuccia (Kontroversene), som utkom inntil 1958. Dette bladet la mer vekt på kunst enn på politikk.^[12]

Under kampene for Italias samling var han frivillig i storhertugdømmet Toscanas hær i den første italienske frigjøringskrig i 1848 og i den andre italienske frigjøringskrig i 1859.^[12][15] Etter den italienske seieren over Østerrike engasjerte han seg i offentlig debatt om det nye Italia. I denne forbindelse utga han pamfletten Il signor Alberi ha ragione! Dialogo apologetico (1859),^[16] som han underskrev med psvedonymet «Collodi».^[12]

Fra 1860 til 1881 arbeidet han som teatersensor i Firenze. Samtidig var han teaterleder ved Teatro della Pergola, skrev for avisene og deltok i det innledende arbeidet med en ordbok over den florentinske dialekten.^[12]

Han bodde sammen med broren, og døde brått og uventet i 1890.^[14] Bare to år etter hans død ble det første minnesmerket satt opp.^[14]

Forfatterskap

Forfatterdebuten kom i 1856, med skuespillet Gli amici di casa og den parodiske reisehåndboken Un romanzo in vapore. Da Firenze a Livorno..^[16] Sentralt i forfatterskapet for voksne står samlingene Macchiette (1879) og Occhi e nasi. Ricordi dal vero (1881), hvor han samler skisser, humoresker og noveller som tidligere var publisert i aviser og tidsskrift. Temaet er hverdagslivet i hjembyen.^[12][16]

Hans første bok for barn, I racconti delle fate (1876) var oversettelser av eventyr fra samlingene til Charles Perrault, Marie-Catherine d’Aulnoy og Jeanne-Marie Leprince de Beaumont.^[12][14] Senere fulgte en serie på åtte bøker om Giannettino («Lille Gianni», 1877–90), en slags kombinerte skolebøker og fortellinger for barn. Disse bøkene tok utgangspunkt i boka Giannetto (1837) av L.A. Parravicini,^[12][16] som Collodi bearbeidet, oppdaterte og utvidet.

Pinocchio ble først publisert i det ukentlige barnebladet Giornale per i Bambini 1881–83, og utkom i bokform i 1883.^[11] Boken er inspirert av det italienske marionetteteateret, og hovedpersonen kan beskrives som «en commedia dell'arte-figur.»^[11]

Den offisielle utgaven av Collodis samlede verker ble påbegynt i 2009, og er planlagt å omfatte 14 bind.^[17]

• (it) Offisielt nettsted
• (en) Carlo Collodi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Carlo Collodi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Carlo Collodi på Internet Movie Database
• (no) Carlo Collodi hos Nationaltheatret
• (no) Carlo Collodi hos Sceneweb
• (da) Carlo Collodi på Scope
• (fr) Carlo Collodi på Allociné
• (en) Carlo Collodi på AllMovie
• (en) Carlo Collodi hos The Movie Database
• (en) Carlo Collodi hos Internet Broadway Database
• (en) Carlo Collodi hos Internet Broadway Database