Dyphavsgruvedrift
Dyphavsgruvedrift er utvinning av mineraler på havbunnen på dyp fra 200 meter[1][2] til 6500 meter.[3][4][5] Gruver på havet settes typisk opp omkring områder med store mengder polymetalliske noduler eller undervannsventiler (skorsteiner) ved 1400-3700 meter under havets overflate.[6] Undervannsventilene skaper massive sulfidavleiringer, som inneholder verdifulle metaller som sølv, gull, kobber, mangan, kobolt og sink.[7][8] Avleiringene hentes opp enten ved hjelp av hydrauliske pumper eller spandsystemer, som tar malmen opp til overflaten og forarbeider den der.
Miljøvern
Naturbeskyttelsesgrupper som Greenpeace og World Wide Fund for Nature har argumentert for et forbud mot gruvedrift på havbunnen av størstedelen av jordens hav på grunn av risikoen for å skade økosystemene i dyphavene, og forurensing med tungmetaller.[7][9]
Her er et unikt økosystem med et spesielt dyrelivet som består av tanglopper, reker, snegler, børstemark, slangestjerne og anemoner ved de aktive varme kildene. Dyrelivet i områder hvor undervannsventilene ikke lenger er aktive er dårlig kjent og hvordan det påvirker fisk og annet liv i havet er usikkert.[10][11]
Havbunnen vil bli knust opp og hvor store utslipp av lagret karbon og CO2 som vil slippe ut er usikkert. Støy, vibrasjoner og lys fra utvinningen kan også påvirke livet og forurensing ved utslipp av kjemikalier, avfallsprodukter og partikler fra gruvedriften kan forurense havmiljøet, også langt unna selve inngrepene.[10][11]
Et alternativ til dyphavsgruvedrift kan være urban mining, altså bedre resirkulering av metaller som allerede er utvunnet.[12]
Norske forhold
I en rapport fra Oljedirektoratet som ble lagt frem i januar 2023 er det store mineralressurser på norsk sokkel, blant annet millioner av tonn med kobber, sink og kobolt.[13] I desember 2023 ble det kunngjort at det var flertall på Stortinget for trinnvis åpning for gruvedrift på norsk kontinentalsokkel.[14] I januar 2024 ble dette vedtatt i Stortinget.[15]
I regjeringens forslag står det at det ikke skal drives utvinning på aktive varme kilder, isteden skal man utforske inaktive felt.[10]
Det første aktuelle området er 281 000 kvadratkilometer stort og ligger i Norskehavet og mellom Svalbard og Jan Mayen.[16]
Forskere ved Havforskningsinstituttet har uttalt at det er stor kunnskapsmangel om økosystemene i de aktuelle havområdene, samt om utvinningsteknologi og hva som vil bli sluppet ut i utvinningsprosessen.[17]