Elektropop
Elektropop eller elektronisk popmusikk er en undersjanger av popmusikk som kombinerer elementer fra elektronisk musikk og pop. Elektropop-sjangeren beskrives gjerne som en variant av synthpop, med et tungt elektronisk lydbilde og utstrakt bruk av elektroniske instrumenter som synthesizere, trommemaskiner og sampling.[1] Sjangeren oppstod i begynnelsen av 1980-årene og har økt kraftig i popularitet blant publikum og musikere etter 2000.[2]
| Elektropop | |||
|---|---|---|---|
| Opprinnelse: | Pop, elektronisk musikk, synthpop | ||
| Sted og tid: | 1980-årene i Europa | ||
| Vanlige instrumenter: | Vokal, keyboard, synthesizer, trommemaskin, sampler | ||
| Popularitet: | 2000– | ||
| Sjangerslektninger | |||
| Elektronisk musikk, synthpop | |||
| Undersjangere | |||
| Voksen samtidsmusikk - Akustisk pop - Alternativ pop - Arabisk pop - Art pop - Tyggegummipop - C-pop - Dansepop - Elektropop - Eurobeat - Europop - Filmipop - Indisk pop - J-pop - K-pop - Kristenpop - Latin pop - Nederpop - Orkesterpop - Psykedelisk pop - Sophisti-pop - Space age pop - Sunshine pop - Synthpop - Teenpop - Tropipop - Voksenorientert popmusikk - V-pop - Yé-yé | |||
| Krysningsjangere | |||
| Ambientpop - Barokkpop - Bubblegum dance - Countrypop - Disco - Easy listening - Flamencopop - Folk-pop - Glam-pop - Indiepop - Industriell pop - Jangle-pop - Jazzpop - Kontemporær R&B - New Wave - Operapop - Pop-dangdut - Pop metal - Pop-punk - Pop rap - Poprock - Pop-soul - Post-disco - Power pop - Progressiv pop - Smooth jazz - Soft rock - Støypop - Surfepop - Swamp pop - Urbanpop - Wonky-pop | |||
Bakgrunn
Utdypende artikler: Synthpop og Electro (musikk)
1980-årene
I begynnelsen av 1980-årene drev flere britiske artister frem en ny synthpop-stil med tunge innslag av elektronisk musikk og utstrakt bruk av synthesizere. Gary Numan, the Human League, Soft Cell, John Foxx og Visage var blant pionerene innen sjangeren.[3] Også sveitsiske Yello regnes som en av grunnleggerne for den nye musikkretningen.[4] Electro-sjangeren var på sin side utviklet av Afrika Bambaataa, som igjen var tungt påvirket av band som Yellow Magic Orchestra og Kraftwerk. Disse sjangrene fikk stor påvirkning på popmusikken i 1980-årene, blant annet representert av musikken til Madonna.[5]
En ny type fascinerende musikk begynte å dukke opp med tidevannet; den ble kalt elektropop, fordi elektronisk instrumentasjon – hovedsakelig synthesizere og syndrums — ble brukt for å lage popsanger. «Pop Muzik» av M var blant de første. Det var en gradvis opphopning av verdige elektropop-plater, selv om de fremdeles stort sett bare ble spilt på rockediskoteker. Men i 1981 åpnet slusene seg, og «ny musikk» fikk endelig strømme fritt. Gjennombruddslåten var «Don't You Want Me» av Human League.
Anglomania: The Second British Invasion, av Parke Puterbaugh for Rolling Stone, november 1983.[6]
2000–
I 2009 dukket det opp en rekke nyhetsartikler som erklærte en ny epoke med ulike elektropopstjerner, og dette sammenfalt med en kraftig økning i populariteten til flere elektropopmusikere. I en BBC-undersøkelse blant 130 musikkeksperter, var ti av de femten beste artistene innen elektropopsjangeren.[7] Lady Gaga hadde hatt stor kommersiell suksess i 2008 med sitt debutalbum The Fame. Musikkskribent Simon Reynolds bemerket at «alt rundt Gaga kom fra electroclash, unntatt musikken, som ikke var særlig 1980-talls».[8] Samtidig var den koreanske popmusikk-scenen kraftig dominert og påvirket av elektropop, frontet av band som Super Junior, SHINee, f(x) og Girls' Generation.[9]
Sjangeren har også vunnet popularitet i den skandinaviske musikkscenen, frontet av artister som Karin Park, Margaret Berger og The Knife.[10][11]
Se også
Referanser
Litteratur