Finnmark

Alta og Hammerfest ligger vest i fylket. tettstedene har henholdsvis 15 931 og 7 882 innbyggere. Helt nord i fylket finner vi Norges nordligste by – Honningsvåg, med 2 245 innbyggere. I øst finner man Kirkenes med 3 404, Norges østligste by Vardø samt fylkeshovedstaden Vadsø, med hendholdsvis 1 727 innbyggere og 4 654 innbyggere. Åtte promille av arealet i Finnmark, under 40 km², er areal innenfor tettsteder med innbyggertall på over 200 personer. På dette arealet er 72 prosent av fylkets befolkning bosatt. Befolkningen bor tettest i kommunene Båtsfjord og Vardø hvor 99 prosent var bosatt i tettsted i 2005. Befolkningen bor mest spredt i Deatnu-Tana, hvor 81 prosent bodde utenfor tettsted i 2005.

På Finnmarksvidda er det to kommuner, Kautokeino i vest, og Karasjok i øst med henholdsvis 2 941 og 2 785 innbyggere (pr 1. april 2010). Karasjok er sete for Sametinget og NRK Sápmi. Arealmessig er Kautokeino med sine 9 707 kvadratkilometer Norges desidert største kommune, etterfulgt av Karasjok med sine 5453 kvadratkilometer.

Andre byer og tettsteder er Lakselv med 2 146 innbyggere, Tana bru med 565 innbyggere, Båtsfjord med 2 058 innbyggere og Bjørnevatn med 2 419 innbyggere.

Finnmark har en samlet kystlinje på 6 844 km, medregnet 3 155 km kystlinje på øyer. Utstrukket utgjør dette en distanse tilsvarende 1/6 av jordas omkrets. Nær 12 300 personer eller 16,6 prosent av fylkets befolkning var i 2000 bosatt i 100-metersbeltet langs kystlinja.

Det er fem nasjonalparker: Seiland, Stabbursdalen, Varangerhalvøya, Anárjohka og Øvre Pasvik. Sammen med 66 naturreservater, 11 landskapsvernområder og to andre fredninger per 1. januar 2012,^[13] har de et areal på til sammen 5 475 km².^[13] 11 % av fylkets areal er underlagt en av disse vernekategoriene.

Høyeste fjell er isbreen Øksfjordjøkelen (1 191 moh.) i mellom Loppa og Kvænangen. Andre høye fjelltopper, Svartfjellet (1 162 moh.), Haldde (1 149 moh.) og Čohkarášša (1 139 moh., høyest i Midt-Finnmark), ligger også vest i fylket. Fylkesblomsten er Multe^[14].

Klima

Tross sin beliggenhet langt mot nord, er ikke Finnmark så kald som man skulle tro, noe som skyldes Golfstrømmen. På kysten er temperaturene moderate om vintrene, og forholdsvis lave om sommeren. Vardø, lengst i nordøst, ligger i den arktiske klimasonen, siden årets varmeste måned har en snittemperatur på under 10 ℃. Innlandet har derimot langt mer ekstreme utslag, med svært kalde vintre. Norges kulderekord er målt i Karasjok 1. januar 1886, −51,4 ℃. Derimot er somrene varmere, og spesielt i innlandet og i Øst-Finnmark går temperaturene av og til opp i over 30 ℃.

Flora

Finnmark har en rik flora. Det kommer inn et østlig floraelement fra Russland. En del av disse artene finnes et stykke sørover i Nord-Norge, som sibirturt, sibirkoll og sibirgrasløk. Samtidig finnes noen av disse artene kun i Finnmark, blant annet nyserot, finnmarkssaltgras og masimjelt. De to sistnevnte er til og med endemiske for fylket.

I Finnmark finnes også en rekke nordlig unisentriske fjellplanter, representert ved arter som kantlyng, fjellsolblom og lodnemyrklegg. Lignende krav til voksested har de arktiske artene som kommer inn nordfra, men de er mer knytta til kysten. Purpurkarse, som bare vokser i Nordkapp kommune i Norge, hører til dette elementet.

Fylkesblomsten i Finnmark er molte. Det er frukten av molte som skal brukes i avbildinger av fylkesblomsten. Denne arten har tradisjonelt spilt en stor rolle i kostholdet til befolkninga i fylket.

Finnmark deles inn i 18 kommuner, og de seks tettstedene Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Kirkenes, Vadsø og Vardø har bystatus. Av disse er det kun Hammerfest, Vadsø og Vardø som har hatt bystatus før 1900. Vardø og Hammerfest er Nord-Norges eldste byer og fikk begge sine kjøpstadsrettigheter i 1789, mens Vadsø ble kjøpstad i 1833.

Kommuner

Finnmark er inndelt i 18 kommuner:

Nr	Kart	Navn	Adm.senter	Folketall[15]	Flatemål km²	Målform	Distrikt
5634		Vardø  Vardø	Vardø	1 972	600,47	Nøytral	Øst-Finnmark
5607		Vadsø  Vadsø	Vadsø	5 807	1 257,99	Bokmål	Øst-Finnmark
5603		Hammerfest  Hammerfest	Hammerfest	11 338	2 692,57	Bokmål	Vest-Finnmark
5612		Kautokeino  Kautokeino	Kautokeino	2 848	9 707,43	Nordsamisk / Bokmål	Vest-Finnmark
5601		Alta  Alta	Alta	21 708	3 849,42	Bokmål	Vest-Finnmark
5614		Loppa  Loppa	Øksfjord	864	687,06	Bokmål	Vest-Finnmark
5616		Hasvik  Hasvik	Breivikbotn	979	555,91	Bokmål	Vest-Finnmark
5618		Måsøy  Måsøy	Havøysund	1 113	1 134,41	Bokmål	Vest-Finnmark
5620		Nordkapp  Nordkapp	Honningsvåg	2 951	924,83	Nøytral	Vest-Finnmark
5622		Porsanger  Porsanger	Lakselv	3 889	4 872,69	Kvensk / Nordsamisk / Bokmål	Vest-Finnmark
5610		Karasjok  Karasjok	Karasjok	2 565	5 452,91	Nordsamisk / Bokmål	Vest-Finnmark
5624		Lebesby  Lebesby	Kjøllefjord	1 215	3 457,84	Bokmål	Øst-Finnmark
5626		Gamvik  Gamvik	Mehamn	1 070	1 415,27	Nøytral	Øst-Finnmark
5630		Berlevåg  Berlevåg	Berlevåg	892	1 120,46	Bokmål	Øst-Finnmark
5628		Tana  Tana	Tana bru	2 807	4 049,71	Nordsamisk / Bokmål	Øst-Finnmark
5636		Nesseby  Nesseby	Varangerbotn	859	1 436,14	Nordsamisk / Bokmål	Øst-Finnmark
5632		Båtsfjord  Båtsfjord	Båtsfjord	2 113	1 433,21	Nøytral	Øst-Finnmark
5605		Sør-Varanger  Sør-Varanger	Kirkenes	10 063	3 967,50	Bokmål	Øst-Finnmark
56		Finnmark  Finnmark	Vadsø	75 053	48 617,03	Nøytral	Nord-Norge

Politi og domstoler

I Politi- og lensmannsetaten er ett politdistrikt, hvis politimester er lokalisert i Kirkenes, administrasjon er delt mellom Hammerfest og Kirkenes. Politidistriktene ble sammenslått i 2017 og det var tidligere Østfinnmark politidistrikt som ble utgangspunkt for det nye felles politidistriktet. I rettsapparatet er fylket delt mellom førsteinstansdomstolene Vestre Finnmark tingrett og Indre og Østre Finnmark tingrett. Til 2021 var det fire tingretter: Alta tingrett i vest, Hammerfest tingrett i nord, Indre Finnmark tingrett i midten og Øst-Finnmark tingrett i øst. Videre tilhører hele fylket jurisdiksjonen til Hålogaland lagmannsrett, som har sete i Tromsø.

Tettsteder

Det er 30 tettsteder i Finnmark. Rangert etter innbyggertall 1. januar 2017, kommune i parentes:^[16]

Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Kirkenes, Vadsø og Vardø har bystatus. Se også: Tettsteder i Finnmark

Demografi

Siden 1975 er folketallet i fylket redusert med omtrent 8 %, og er fortsatt synkende. Antallet unge voksne i aldersgruppen 25-34 år er redusert med omkring en tredjedel på ti år. De mest folkerike kommunene har likevel en viss økning, da særlig Alta.

Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viste at 39 % av den voksne befolkningen i Finnmark i 2008 kun hadde gått grunnskole, noe som var det laveste utdanningsnivået i landet.^[17]

Utdanning

Fylkeskommunen har ansvaret for åtte videregående skoler. De største er Alta og Kirkenes, med hhv. 1 000 og 600 elever. Det er også per 2015 en ordning for lokal videregående opplæring som kalles LOSA. Det er to statlige videregående skoler, de samiske videregående skolene i Guovdageaidnu/Kautokeino og Kárášjohka/Karasjok.

Av høyere læresteder finnes Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og avdelinger av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.Sámi allaskuvla i Guovdageaidnu/Kautokeino ble opprettet i 1989 og har utdanning for førskole- og grunnskolelærere og journalister, reindrift og duodji, samisk språk på alle nivå og diverse kortere kurs knytta til pedagogikk og samisk kultur.

Finnmarksfakultetet ble etablert 1. august 2013 da Høgskolen i Finnmark ble slått sammen med universitetet. Fakultetet har studiesteder i Alta, Hammerfest og Kirkenes. Finnmarksfakultetet har ca. 2 000 studenter.^[18]

Det finnes to folkehøyskoler i fylket, den kristne Øytun og den frilynte Pasvik, hvor den sistnevnte er drevet av fylkeskommunen.

Språk

Finnmark har i århundrer vært et flerspråklig område. I tillegg til norsk tales det også nordsamisk og kvensk. Fem av de tolv kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk ligger i Finnmark (Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby). Kvensk, et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli og finsk, tales i Porsanger (Børselv og Lakselv), Nord-Varanger (Nesseby og Vadsø), Sør-Varanger (Bugøynes og Neiden) og enkelte andre steder.

I 1885 skriver avisa Fedraheimen følgende om utbredelsen av det kvenske språket i Finnmark^[19]: Fraa Finnmarki klagar dei seg yver, at det Kvænske Maalet vinn Yvertak yver Dansk-Norsken [...] Kvænsken hev vokse seg so sterk, at det kann vera Faare for, at store Delar av Finnmarki snart vert reint avnorska. Det er Tid til, at det maa aalvorleg Yvertenkjing yver kva der skal gjerast der uppe, fyrr det vert for seint […]

Mange stedsnavn på nordsamisk, kvensk og det i Norge nå utdødde østsamisk (også kalt skoltesamisk) er likestilt med de norske stedsnavn (og offisielt anerkjent av myndighetene).

Politikk

Administrasjonssenteret i fylket er Vadsø. Her har fylkestinget sine møter. Liste over fylkestingsrepresentanter i Finnmark

Fylkestinget 2015-2019

Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 35 medlemmer.
Ragnhild Vassvik (Ap) er fylkesordfører og Tarjei Jensen Bech (Ap) er fylkesvarardfører.^[20]

Stortingsrepresentanter

Finnmark har fem stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:

Historisk representasjon på Stortinget fra Finnmark siden 1973:

Framtid for Finnmark stilte kun liste til stortingsvalget i 1989, de øvrige partiene har stilt lister ved alle valgene.

Partioppslutning

Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Finnmark siden 1973:^[22][23]

Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.

I 1989 fikk Framtid for Finnmark 21,5 % av stemmene i fylket og 1 mandat på Stortinget (Anders Aune).

Se også

• Stortingsvalget 2013 i Finnmark
• Stortingsvalget 2017 i Finnmark

Fylket har fem europaveier, og disse er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele fylket, fra Langfjordbotn i vest til Kirkenes i øst, der veien har sitt endepunkt. Europavei 45 går fra Alta til Finland, via Kautokeino. Europavei 69 går fra Nordkapp til Olderfjord i Porsanger kommune. Europavei 75 går fra Vardø til Finland, via Tana bru og Samelandsbrua. Europavei 105 går fra Kirkenes til Storskog, og videre inn i Russland. Riksvei 94, starter i Hammerfest og går videre til Skaidi. Den lengste veitunnelen i fylket er Nordkapptunnelen på Europavei 69. Vardøtunnelen var Norges første undersjøiske veitunnel, da den ble bygget i 1983. Se også Veier i Finnmark.

Ved utgangen av 2007 var 80.961 kjøretøy registrert i Finnmark, hvorav 14.215 var snøscootere/beltemotorsykler. Dette betyr at ca. 25 % av alle snøscootere/beltemotorsykler i landet er registrert i Finnmark.^[24]

Fylkeskommunen har ansvaret for 1 500 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010.^[25] Det finnes også fem fergesamband.

Fylket har ingen jernbanestrekninger med persontransport, men den 9 km lange Kirkenes–Bjørnevatnbanen, frakter malm fra Sydvaranger gruver, til Kirkenes havn. Banen var verdens nordligste jernbane, til Obskaja–Bovanenkovobanen ble åpnet i 2010. Det har helt siden Sovjetunionens fall vært planer om å bygge jenbanelinje videre fra Kirkenes til Russland.^[26][27] Det er også snakk om mulig bygging av jernbane fra Kirkenes til det finske nettet ved Rovaniemi.^[28]

Fylkeskommunen har ansvar for lokal og regional kollektivtrafikk, både på vei og vann, som siden 2016 markedsføres gjennom Snelandia. Det er kontrakt med Boreal Sjø om det meste av hurtigbåter og ferger, og med Boreal Buss om busser.

Flytrafikk

Finnmark har totalt 11 flyplasser – tre stamflyplasser (Alta, Lakselv og Kirkenes) og åtte regionale kortbaneflyplasser (Berlevåg, Båtsfjord, Hammerfest, Hasvik, Honningsvåg, Mehamn, Vadsø og Vardø).

De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008), var Alta lufthavn (353 176), Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen (265 414) og Hammerfest lufthavn (149 310).^[29] Fly er viktig også for reiser i Finnmark, fordi veiene går omveier. Alta-Kirkenes er 560 km langs E6 (460 km den korteste veien over Finland) men 260 km med fly.

Hurtigbåt- og fergeruter

Hurtigruten anløper 11 steder i fylket, fra Øksfjord i vest, helt til den snur i Kirkenes.

Hurtigbåter

Ferjer

Bussruter

Langruter

Det er lenge siden reindrift var fylkets fremste næring. Fisket er fremdeles meget viktig, men ved utbyggingen av Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest vil oljevirksomhet i fremtiden spille en viktigere rolle. Man forventer store funn i Barentshavet, dersom det blir gitt tillatelse til boring. Likevel er den tjenesteytende sektor i Finnmark som i alle andre fylker, den viktigste.

De største virksomhetene i fylket regnet i omsetning for 2013:

Smøreksport til Danmark

I 1784 skrev amtmann C. Heiberg overraskende at det var en kjent sak «at herfra i fordums tid, ikke rett mange år tilbage, blev udskibet til Danmark en temmelig stor del fedevarer av smør og talg. Nu kan landet derimod ikke forsyne sig selv med disse ting, men de herboende familier udenfor bondestanden må bestille sig samme, dels fra Nordlands amt, dels fra Vesterbotn i Sverige, dels fra Arkhangelsk».^[30]

De første menneskene nådde Finnmark for kanskje 10 000–12 000 år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fra Kolahalvøya. Komsa-kulturen er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene ved Komsafjellet i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen.

Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt med norrøne bosettere langs kysten av Nordland og Troms. Ottar fra Hålogaland beretter at han pålegger samene å betale skatt. I Egils saga berettes det om Torolv Kveldulvsson, som var høvding i Hålogaland på Harald Hårfagres tid, og krevde inn sameskatt. Torolv møtte kvener på sin ferd østover, og Finnmark beskrives slik: «Finnmarken er enormt stor. Vestenfor ligger havet, og derfra skjærer digre fjorder seg inn, likeså nordenfor og hele veien østover. Lenger sør ligger Norge. Finnmarken favner om nesten hele det øvre landet, like langt sørover som Hålogaland langs kysten. Øst for Namdalen ligger Jämtland, så Hälsingland og så Kvenland, så Karelen. Finnmarken ligger ovenfor alle disse land, og det er store fjellbygder der oppe, noe i daler og noe ved vann.» Finnmark ble altså ifølge denne beskrivelsen oppfattet som hele Skandinavia nord for Trøndelag og Jämtland, med unntak av de delene av vestkysten som falt under betegnelsen Hålogaland.

Det eldste vitnesbyrd om norske kongers interesse for Finnmark skriver seg fra Gulatingsloven, der det ca. år 1200 fastslås at håløygene skal stille og utruste 13 tyveseters skip og ett trettiseters, «thi de har vakthold øster».^[31] Dette må tolkes som vakthold mot bjarmer eller kareler.

Det er lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav i Finnmark fra før 12–1400-tallet. De få sporene som finnes forteller om ferdsel til havs eller enslige kolonister. En tolkning av tufter (merker og voller i jorden etter boplasser) som er funnet, er at det kan være snakk om handelsstasjoner kun til bruk om sommeren. Fjordnavn i Finnmark som ender på «-anger» har blitt tatt som tegn på at norrøne folk hadde slått seg ned allerede mens språket var i sin urnordiske form. Historikeren Waldemar Christofer Brøgger (1851–1940) har imidlertid argumenter for at disse kun var navn gitt under sjøferder. Historikere tror allikevel at det kan ha vært norrøn bosetning, muligens helårs, på Loppa, Sørøya og Stappen på Magerøya. Imidlertid mener de at denne norrøne bosetningen forsvinner rundt år 1100.^[32]

Det var liten norsk bosetting i Finnmark før begynnelsen av 1300-tallet, da Håkon V lot bygge Vardøhus festning, samtidig som kirken i Vardø ble innviet av biskop Jørund i 1307. Novgorod-traktaten, sluttet den 3. juni 1326 i Novgorod, markerte avslutningen på årtiers norsk-novgoriske tvister om grensen i Finnmark. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. Av danskekongene viste bare Christian IV virkelig interesse for denne del av riket – i 1599 seilte han med en flåte på åtte skip til Vardøhus og Murmansk, og han forsøkte i resten av sin regjeringstid å få etablert sikre grenser i øst mot Russland og Sverige.

Etter reformasjonen

Etter forslag fra lensherre Preben von Ahnen ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca. 1.500 km hver vei – og det var bare når været var så rolig at båtene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. Fra Bodø skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold – slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader – i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis – at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet.^[33]

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året^[34], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings­politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings­element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skatt­legge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsame­bygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1751, da Kautokeino og Karasjok ble norsk, og mot Russland i 1826, da Sør-Varanger ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikk Hammerfest og Vardø kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I 1902 ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst.

På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.^[35]

Fornorsking av samer og kvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.

Andre verdenskrig

Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt da Kirkenes og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøt Den røde armé gjennom de tyske stillingene i Litsadalen omtrent halvveis mellom Kirkenes og Murmansk og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht som innebar tilbake­trekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkalte brente jords taktikk. Dette førte til at mesteparten av bygningsmassen og infra­strukturen ble brent og ødelagt så langt vest som til Lyngen i Troms. På Sørøya var norske styrker i kamp med tyske styrker vinteren 1945. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945.

Gjenoppbygging

Kort etter krigen igangsatte Stortinget et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark. I 1951 vedtok imidlertid regjeringen og forsvaret å bruke «masseødeleggelse – bruk av den brente jords taktikk, slik tyskerne hadde gjort under sin tilbaketrekning i 1944» i tilfelle krig med Sovjetunionen. Denne planen var strengt gradert og ble først offentlig kjent i 2004.^[36] Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet.

Etter nedgangen i folketallet og fiskeriene har olje, turisme og kultur blitt nye satsingsområder. Kulturelt preges Finnmark i dag sterkt av det samiske, påskefestivalene (musikk- og filmfestival) i Kautokeino og Karasjok er blant de store trekkplastrene til Finnmark som turistfylke. Vardø kommune kan fremvise flere kulturskatter i fugleværet på Hornøya og «Lille-Moskva» (Kiberg).

Nordkapp er likevel målet for de fleste turistene som besøker Finnmark. Nordkapp har blitt enklere å besøke etter åpning av ny tunnel til Honningsvåg.

• Ole Nilsen Ravna (1842–1906), oppdager
• Ole Olsen (1850–1927), komponist og dirigent
• Henrik Lindstrøm (1866–1939), kokk og polfarer
• Paal Olav Berg (1873–1968), høyesterettsjustitiarius
• Cornelius Moe (1874–1940), forfatter
• Charles Robertson (1875–1958) kjøpmann, politiker (H)
• Isak Saba (1875–1921) lærer og politiker (Ap)
• Håkon Kyllingmark (1915–2003), politiker (H)
• Annemarie Lorentzen (1921–2008) politiker (Ap)
• Knut Hoem (1924–1987) jurist, politiker (Ap)
• Gunnar Broks ( 1930- 2007). Sport. Turner
• Gunnar Stålsett (1935–), teolog og politiker (Sp)
• Yngve Hågensen (1938–), fagforeningsmann
• Per Egil Hegge (1940–), journalist
• Bjørn Wirkola (1943–), skihopper og fotballspiller
• Ailo Gaup (1944–2014), fotfatter og noaidi
• Ole Henrik Magga (1947–), språkforsker og politike
• Bjørn Sundquist (1948), skuespiller
• Bodil Niska (1954–), jazzmusiker
• Nils Gaup (1955–), regissør og skuespiller
• Olav Gunnar Ballo (1956–), lege og tidligere politiker (Sv)
• Mari Boine (1956–), musiker
• Steinar Albrigtsen (1957–), countrysanger og gitarist
• Petter Løvberg (1959–), landslagstrener i svømming
• Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (1959–), politiker (Ap)
• Vegard Ulvang (1963–), langrennsløper
• Stig Henrik Hoff (1965–), skuespiller
• Mikkel Gaup (1968–), skuespiller
• Thomas Leikvoll (1970–), komiker
• Gørild Mauseth (f. 1972) – skuespiller
• Sigurd Rushfeldt (1972–), fotballspiller
• Helga Pedersen (1973–), politiker (Ap)
• Trine Lise Olsen (1975–), komiker
• Ailo Mikkelsen Gaup (1979–), motocrosskjører
• Håvard Klemetsen (1979–), kombinertløper
• Tommy Wirkola (1979–), filmskaper og regissør
• Morten Gamst Pedersen (1981–), fotballspiller
• Kristin Størmer Steira (1981–), langrennsløper
• Geir Håkonsund (1983–), redaktør/journalist
• Stefan Johansen (1991–), fotballspiller
• Agnete Saba (1994–), musiker
• Ella Marie Hætta Isaksen (1998–), musiker
• Marcus Holmgren Pedersen (2000–), fotballspiller

• Mark
• Finmarkens amt
• Liste over fylkesmenn i Finnmark
• Murmanskfronten
• Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

• Turforslag til Finnmarkskysten på DNT og NRKs nettsted ut.no