Fly med elektronisk styring

Denne styremetoden ble først tatt i bruk i F-16 jagerflyet som først fløy i 1974, men brukes nå også i nyere passasjerfly som Airbus A380 (2005) og Boeing 777 (1994).

Tilsvarende metode brukes i større skip, hvor ror og stabilisatorer betjenes på samme måte.

Fly-by-wire-teknologien er også tatt i bruk i konseptbiler, da med den engelske betegnelsen drive-by-wire.

Et flys styreflater (høyderor, sideror, balanseror og flaps) kan styres, enten mekanisk eller elektronisk. Den mekaniske varianten kan i sin tur deles opp i to deler, med hjelp av hydraulikk eller med wire (vaier, altså mekanisk styring med ståltau; ikke til forveksling med stømledninger som det henvises til i «fly-by-wire»).

Fly-by-wire betyr at piloten ikke har noen direkte fysisk kontakt med flyets styreflater. I stedet sender styrespaken i førerkabinen (cockpit) elektriske signaler via en datamaskin som i sin tur sender signaler til en server som enten justerer styreflatene direkte eller som styrer et hydraulikksystem som justerer disse. Det siste er det vanligste.

Fly med elektronisk styring gir en rekke muligheter for å programmere inn funksjoner som kan hjelpe piloten og øke sikkerheten.

Antisteil er et eksempel på en slik anordning, og er laget for å hindre at et fly steiler,^[2] for eksempel ved at stikken styres automatisk forover slik at flynesen peker nedover basert på et inngangssignal fra en steile-varslingssystem,^[3] eller ved hjelp av andre fly-by-wire-mekanismer. Anti-stall-systemer brukes på de fleste moderne store sivile og militære jetfly.^[3]

• Flyratt, senterstikke og sidestikke, tre alternative styreanordninger for høyde- og balanseror
• Gasspak
• Rorpedal
• Hendene på gass og stikke (HOTAS)

Bibliografi

• Cary R. Spitzer, Ed., The Avionics Handbook, CRC Press, ISBN 0-8493-8348-X

• Airbus A380 cockpit