Jean-Luc Godard
Jean-Luc Godard (1930–2022)[28][29] var en fransk-sveitsisk filmregissør, og regnes som en av de mest betydningsfulle innen Nouvelle Vague, eller «den nye franske bølge» innen film.[30]
| Jean-Luc Godard | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. des. 1930[1][2][3][4] 7. arrondissement (Frankrike, gate: rue Cognacq-Jay)[5] Paris[6] | ||
| Død | 13. sep. 2022[7][4][8][9] (91 år) Rolle (Vaud, Sveits)[10][9][11] | ||
| Beskjeftigelse | Filmregissør | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Ektefelle | Anne Wiazemsky (1967–1970)[12] Anne-Marie Miéville (1971–2022) Anna Karina (1961–1967)[12] | ||
| Far | Paul Godard[13] | ||
| Mor | Odile Monod[13] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[14][15][16] Sveits (1953–)[15][17][18] | ||
| Medlem av | Groupe Dziga Vertov | ||
| Utmerkelser | 18 oppføringer Theodor-W.-Adorno-prisen (1995) Praemium Imperiale (2002)[19] Sutherland Trophy (1965) (for: Min venn, Pierrot) Gulløven (1983) (for: Fornavn Carmen) Æres-César (1987)[20] Prix Louis-Delluc (1987) (for: Keep Your Right Up) Æres-César (1998) (sammen med: Clint Eastwood, Michael Douglas)[20] Æres-Oscar (2010)[21] Juryens pris ved Filmfestivalen i Cannes (2014) (for: Goodbye to Language, sammen med: Mamma)[22] Gullbjørnen (1965) (for: Alphaville)[23] Pardo d'onore (1995) Den europeiske filmprisen for livslang innsats (2007)[24] Sølvbjørnen for beste regi (1960) (for: Til siste åndedrag)[25] Sølvløven (1962) (for: Å leve sitt eget liv) Gulløven for livsverk (1982) (sammen med: Alessandro Blasetti, Frank Capra, George Cukor, Sergej Jutkevitsj, Alexander Kluge, Akira Kurosawa, Michael Powell, Satyajit Ray, King Vidor, Cesare Zavattini, Luis Buñuel) Gullpalmen (2018) (for: The Image Book)[26] Sølvbjørnen for fremragende kunstnerisk prestasjon (1961) (for: En kvinne er en kvinne)[27] Sølvbjørnen | ||
| Aktive år | 1954–2022 | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
Bakgrunn
Jean-Luc Godards foreldre var franske Odile (født Monod) og den sveitsiske legen Paul Godard.[31] Hans velstående foreldre kom fra protestantiske familier av fransk-sveitsisk opphav. Hans mor var datter av Julien Monod, en av grunnleggerne av Banque Paribas. Hun var oldebarn av teologen Adolphe Monod. Andre slektninger på morssiden var komponisten Jacques-Louis Monod, naturalisten[klargjør] Théodore Monod, pastoren Frédéric Monod, og Perus statsminister og senere president Pedro Pablo Kuczynski.[32][33] Da Jean-Luc var fire år gammel tok faren med seg familien til Sveits. Ved utbruddet av andre verdenskrig var Godard i Frankrike, og klarte med nød og neppe å komme seg tilbake til Sveits. Han tilbragte det meste av krigstiden i Sveits, selv omt famiilien foretok hemmelige besøk til bestefarens herrregård på fransk side av Genèvesjøen.
Jean-Luc Godard gikk på skole først i Nyon i Sveits, og senere på Lycée Rohmer. I 1949 begynte han som nittenåring å studere etnologi på Sorbonne Université i Paris. Han hoppet av dette studiet, og begynte å lage film.
Filmskaper
Han søkte om opptak på den parisiske filmskolen IDHEC, men fikk avslag. Deretter studerte han filmkunsten på egen hånd og ble en del av et filmkritisk og -teoretisk miljø. Blant dem han møtte i dette miljøet var François Truffaut.[34]
Han var del av gruppen av unge filmskapere og -teoretikere som formulerte den franske nye bølgen, som kjennetegnes ved sin kritikk av datidens konvensjonelle filmspråk samt standpunktet om at film skulle ta utgangspunkt i kunstneriske, sosialkritiske og politiske verdier. Andre sentrale regissører i det franske nybølgemiljøet var André Bazin, Jacques Rivette, Claude Chabrol, François Truffaut, Jacques Rozier og Jacques Demy.
Godard er blitt omtalt som den dristigste og mest radikale av filmskaperne i den nye bølgen. Han var en klart politisk filmskaper, og filmene hans reflekterte filmhistorien samtidig som de avspeilet eksistentiell og marxistisk filosofi.
Filmstil
Som en del av den franske nybølgen formulerte Godard – sammen med gode venner, blant dem François Truffaut – den såkalte auteur-politikken, som senere fremstår som en auteurteori. I filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma argumenterte de for et fornyet fokus på regissørens rolle i filmskapelsesprosssen. Regissøren skulle være filmens kunstneriske opphavsmann og ha posisjon i forhold til kunstverket som en forfatter har i forhold til sin litteratur. Filmregissører bør derfor utikle sitt eget, individuelle filmspråk.[35]
Godard hadde møtt Truffaut og Jacques Rivette i en filmklubb der de typisk så tre–fire filmer om dagen.[36] Auteur-politikken hadde utspring i de unge filmkritikernes fascination for eldre amerikanske filmer, deriblant filmene til Orson Welles, Alfred Hitchcock, Fritz Lang og John Ford, som alle hadde sitt unike filmspråk.[35] Godard publiserte flere artikler der han kritiserte det moderne Hollywood for å stagnere og for å produsere film uten samfunnsmessig, politisk og filosofisk betydning. Den franske nybølgen utsprang av denne typen kritikk.[37]
Godards film bar tydelig preg av en særegen filmstil i tråd med auteurteorien. Filmene var tydelig politiske og kritiske overfor institusjoner.[38] Det kom allerede til uttrykk i hans første spillefilm, Til siste åndedrag, hvor filmens hovedperson er en biltyv og morder på flukt fra politiet. Denne filmen brøt med alle konvensjoner for hvordan hovedpersoner på film skulle skildres, ikke minst når det gjaldt kriminaldramaer.[39] Dessuten lekte Godard ofte med ny filmteknikk, for eksempel de nye, mindre kameraene som kom på markedet i 1960-årene, og senere med digitale filmkameraer.[40] Godards filmer utviklet en særegen stil når det gjaldt både klipping, lyddesign, fargetoner og lysdesign, og dette gjør at filmene hans på én og samme tid fremstår både som realistiske med den utpregede bruken av for eksempel håndholdt kamera,[34] og som urealistiske som følge av bruken av verfremdungseffekter inspirert av den tyske scenekunstner Bertolt Brecht.[41]
I 1995 mottok Jean-Luc Godard Adorno-prisen.
Jean-Luc Godard var fortsatt produktiv frem til 2020. I alderdommen var han bosatt i Rolle i Sveits.
Godard var gift med den danskfødte skuespilleren Anna Karina fra 1961 til 1967. Hun spilte i syv av hans filmer. Han giftet seg siden med skuspilleren og forfatteren Anne Wiazemsky, et ekteskap som varte fra 1967 til 1979.
Godard døde i 2022 i Sveits ved assistert selvmord.[42]
Filmografi
- Spillefilmer
- 1960 Til siste åndedrag
- 1960 Den lille soldat
- 1961 En kvinne er en kvinne
- 1962 Å leve sitt eget liv
- 1963 Karabinierne
- 1963 Skapt for kjærlighet
- 1964 Outsiderbanden
- 1964 Den gifte kvinnen
- 1964 Alphaville
- 1965 Min venn, Pierrot
- 1966 Masculin Féminin
- 1966 Made in U.S.A.
- 1967 To eller tre ting jeg vet om henne
- 1967 Kineserinnen
- 1967 Weekend
- 1968 Le Gai savoir
- 1968 Un Film comme les autres
- 1968 Sympathy for the Devil - Rolling Stones
- 1969 British Sounds
- 1969 Vind fra øst
- 1969 Lotte in Italia
- 1971 Vladimir et Rosa
- 1972 Tout va bien
- 1974 Ici et ailleurs
- 1975 Numéro deux
- 1976 Comment ça va?
- 1980 Sauve qui peut (la vie)
- 1982 Passion
- 1983 Fornavn Carmen
- 1985 Je vous salue
- 1985 Détective
- 1987 King Lear
- 1987 Soigne ta droite
- 1990 Nouvelle Vague
- 1991 Tyskland ni null
- 1993 Les Enfants jouent à la Russie
- 1993 Hélas pour moi
- 1994 JLG
- 1996 For Ever Mozart
- 2001 Eloge de l'Amour
- 2004 Notre musique
- 2010 Film Socialisme
- 2014 Farvel til språket
Referanser
Eksterne lenker
- (en) Jean-Luc Godard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jean-Luc Godard på Internet Movie Database
- (sv) Jean-Luc Godard i Svensk Filmdatabas
- (da) Jean-Luc Godard på Filmdatabasen
- (da) Jean-Luc Godard på Scope
- (fr) Jean-Luc Godard på Allociné
- (en) Jean-Luc Godard på AllMovie
- (en) Jean-Luc Godard hos Turner Classic Movies
- (en) Jean-Luc Godard hos Rotten Tomatoes
- (en) Jean-Luc Godard hos The Movie Database