Karl Dönitz

Karl Dönitz ble født i bydelen Grünau i Berlin. Med sin kone Ingeborg, datter av general Paul Weber, hadde han to sønner, Klaus (1920–1944) og Paul (1922–1943), som begge døde i sjøkrigen.^[17] Datteren Ursula (f. 1917) giftet seg med ubåtkommandanten Günter Hessler.^[18] Sammen fikk paret datteren Ute og sønnene Peter og Klaus, oppkalt etter Ursulas brødre.^[19]

Dönitz døde av hjerteinfarkt julaften 1980 i Aumühle, og ble begravet 6. januar 1981. Ved den store begravelsen ble han hedret av en rekke utenlandske marineoffiserer og tidligere fiender. Han greide aldri å slippe tak i forestillingen om at han var Tysklands siste lovlige rikspresident, og ordnet det slik at forbundspresidenten etter hans død fikk oversendt et slags testamente, der der stod: «I bevissthet om mitt uavsluttede ansvar for det tyske folk, overdrar jeg mitt embetes innhold og oppgave som det tyske rikes siste statsoverhode til forbundspresidenten i forbundsrepublikken Tyskland.» ^{[20][trenger bedre kilde]}

Han gikk inn i den tyske marinen i 1910. Han deltok under første verdenskrig frem til han ble tatt som krigsfange av britene.

Han ble medlem av NSDAP i 1944.

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig var han storadmiral og sjef for det tyske ubåtvåpenet. 31. januar 1943 - like før nederlaget i Stalingrad - overtok han kommandoen over den tyske krigsmarinen etter Erich Raeder, hvoretter han fikk et SS-kompani permanent stasjonert utenfor sin Dahlem-villa, en donasjon fra Hitler på 300.000 Reichsmark, egen Mercedes stabsbil, et privatfly og et personlig togsett, Auerhahn (= orrhane), utstyrt med spise- og sovevogn. I sitt første direktiv skrev Dönitz: «Våre liv tilhører staten. Vår ære ligger i å gjøre vår plikt og være klar til handling. Ingen av oss har rett til privatliv. Spørsmålet er hvordan krigen skal vinnes. Vi må forfølge dette målet med fanatisk offervilje og den mest hensynsløse besluttsomhet.» Som en av Førerens mest ukritiske undersåtter protesterte Dönitz likevel åpent mot de av Hitlers beslutninger han var uenig i, og han tok kraftig til orde mot Hitlers ordre om å hugge opp de store krigsskipene. Tvert om hadde Dönitz planer for dem: «Det er nødvendig å sende Scharnhorst til Nord-Norge, der hun sammen med Tirpitz, Lützow og seks jagere vil danne kjernen i en sterk kampgruppe.»^[21]

Da Tysklands nederlag var et faktum våren 1945, skrev Hitler sitt politiske testamente, der han «utstøter av partiet tidligere riksmarskalk Hermann Göring og fratar ham alle rettigheter...I hans sted utnevner jeg storadmiral Dönitz til rikspresident og øverstbefalende over vernemakten.» Sviktet av politikere, hæren og SS besluttet Hitler seg for en sjømann som sin etterfølger. Sin tro på marinens lojalitet til nazismens sak understreket han videre: «I fremtiden bør det bli en æressak for tyske landoffiserer - slik som det allerede er tilfellet i vår flåte - at overgivelse...er umulig...»^[22] Etter å ha mottatt telegrammet om utnevnelsen, flyttet Dönitz 2. mai sitt hovedkvarter fra Plön til Flensburg. Albert Speer reiste sammen med ham, og samtidig sendte Dönitz det første kapitulasjonstilbudet til general Montgomery.^[23]

Kapitulasjon

Admiral Dönitz meldte 7. mai 1945 over kringkasteren i Flensburg at tyske styrker kapitulerte betingelsesløst (general Alfred Jodl natt til 7. mai signert betingelsesløs kapitulasjon). Hitler begikk selvmord 30. april og innsatte Dönitz som sin etterfølger. Dönitz' uttalte mål var å avslutte krigen og sørge for at færrest mulig tyske soldater ble tatt til fange av sovjetiske styrker. Terboven fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general Franz Böhme kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge.^{[24][25](s520-522)}

Etter Hitlers død var altså den partiløse Dönitz 30. april 1945 Tysklands president, med grev Lutz Schwerin von Krosigk som rikskansler, fra 1. mai 1945 til 23. mai 1945, da de overga seg til britiske tropper på Marineschule Mürwik i Flensburg-Mürwik. Hitler hadde utpekt Joseph Goebbels til ny rikskansler, men dagen etter Hitlers selvmord tok også Goebbels sitt eget liv. Dönitz og Schwerin von Krosigk gikk inn for å slutte fred med de allierte og prøvde å forhale overgivelsen enda noen dager, slik at Kriegsmarine skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger fra Østpreussen og Pommern («Operation Hannibal», historiens største evakuering til sjøs). Den 7. mai gav han general Alfred Jodl tillatelse til å kapitulere betingelsesløst.

De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for general Montgomery på Lüneburger Heide 4. mai.^[26] Alfred Jodl skrev under på vegne av Dönitz. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide, noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner, fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge, samtidig som sovjetiske styrker alt hadde frigjort Øst-Finnmark.^[27]

Alliert fangenskap

Regjeringen Dönitz ble tatt til fange av britene i Flensburg den 23. mai. I de siste dagene av krigen var regjeringens myndighetsområde i praksis begrenset til et lite område på 14 kvadratkilometer. Under Nürnbergprosessen ble Dönitz dømt til ti års fengsel. Han ble imidlertid ikke dømt for å ha gitt ordre til uinnskrenket ubåtkrig. Bakgrunnen var at domstolen fant det bevist at også britene og US-amerikanerne hadde ført uinnskrenket ubåtkrig: Storbritannia fra tidlig i mai 1940, og USA fra første stund i stillehavskrigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941.

I sine samtaler med fengselspsykiateren Douglas Kelley fremstod admiralen som en vennlig, noe reservert mann med en skarp sans for humor og uten tegn på depresjon. Godmodig fortalte Dönitz om de mange ulempene ved fangelivet, fra den vonde maten til den seteløse doen i cellen. Dr. Kelley beskrev admiralen som en av gruppens mest sammensatte personligheter, «en mann velsignet med kreative evner, fantasi og et sunt sjelsliv…utvilsomt en betydelig leder og en ytterst kompetent mann.» Dönitz leste dikt og var fast besluttet på å forbedre sine engelskkunnskaper under fangenskapet.^[28]

Liksom Göring sendte Dönitz en formell protest til general Eisenhower om at behandlingen han fikk som krigsfange, ikke stemte overens med Genevekonvensjonens bestemmelser for fanger av hans rang. Som svar erklærte Eisenhower i en offentlig kunngjøring sin misnøye med de nærmest luksuriøse forholdene som nazister sonet under. Oberst Andrus som stod for fengselet i Mondorf, forlangte at nazistene skulle reise seg når en representant for de allierte kom inn i samme rommet. Dönitz lot en gang være å gjøre det. «Reis deg!» ropte Andrus, og Dönitz reiste seg motvillig.^[29] Men Dönitz følte seg heller ikke vel blant flere av medfangerne sine, og anmodet oberst Andrus om at Julius Streicher ikke burde få spise ved fellesbordet.^[30]

Dönitz satt i Spandau-fengselet til 1956 og bosatte seg deretter i landsbyen Aumühle øst for Hamburg, hvor han skrev to memoarbøker. I 1958 utkom Zehn Jahre und zwanzig Tage (= Ti år og tyve dager). Dönitz var den eneste admiralen som tok strupetak på England. «Det var med nød og neppe,» skrev det britiske admiralitetets sjøkrigshistoriker kaptein Roskill, at England unngikk et nederlag våren 1943.^[31]

Dönitz var absolutt uten anger når det gjaldt sin rolle i den annen verdenskrig,^[32][33] siden han fullt og fast trodde at ingen ville respektere en som kompromisser i forhold til sin tro eller plikt mot nasjonen på noen måte, uansett om det er i liten eller stor skala. Om sin overbevisning skriver Dönitz (i en kommentar til Himmlers fredsforhandlinger):

En som forråder militære hemmeligheter er en paria, foraktet av hvert menneske og hver nasjon. Selv fienden han tjener, har ingen respekt for ham, men bare bruker ham. En nasjon som ikke er enstemmig kompromissløs i sin fordømmelse av denne type forræderi, underminerer selve grunnlaget for sin stat, uansett hva slags regjering den har.^[34]

Dönitz Platz var det tyske navnet på en ekserserplass som ble brukt av tyske ubåtmannskaper i Laksevåg bydel i Bergen.^[35] Denne plassen som var oppkalt etter Karl Dönitz, eksisterer fremdeles som en del av et parkområde med lekeplass i Monrad Mjeldes vei på Melkeplassen.^[36]

Dönitzs forhold til jøder og nazisme

Til tross for sine påstander etter krigen ble Dönitz under krigen sett på som en tilhenger av nazismen.^[37] Flere marineoffiserer omtalte ham som «nært knyttet til Hitler og naziideologien.»^[37] Ved en anledning gikk han så langt at han skrøt av Hitlers menneskelighet.^[37] Ved en annen anledning, da han talte til Hitlerjugend-medlemmer på det som ble kalt «en upassende måte», fikk han tilnavnet «Hitlerjugend Dönitz».^[37] Han nektet å hjelpe Albert Speer med å stoppe den brente jord-politikken Hitler beordret, og er også sitert slik: «i forhold til Hitler er vi alle null. Alle som tror de kan være bedre enn Føreren, er dumme.»^[37]

Flere antisemittiske utsagn fra hans side er kjent.^[37] Da Sverige under andre verdenskrig stengte sine havområder for Tyskland, beskyldte han «internasjonal jødisk kapital» for å stå bak.^[37] I august 1944 erklærte han: «Jeg ville heller spise møkk enn å se mine barnebarn vokse opp i den skitne og giftige jødiske atmosfæren.»^[37]

På Tyske Helters dag (12. mars) 1944 sa Dönitz at uten Adolf Hitler ville Tyskland vært omgitt av «jødisk gift», og at landet ville vært ødelagt uten nasjonalsosialismen.^[38] Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at utsagnet om «jødisk gift» gjaldt folkets utholdenhet «som det var sammensatt, kunne bedre bevares enn om det fantes jødiske elementer i nasjonen». Til å begynne med slo han fast: «Jeg kunne forestille meg at det ville være svært vanskelig for befolkningen i byene å holde ut under de voldsomme bombeangrepene, hvis en slik innflytelse fikk lov til å virke.» Forfatteren Erich Zillmer hevder at ideologisk sett var Dönitz anti-marxist og antisemitt.^[39] Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at han ikke visste om holocaust, og erklærte at ingen av «hans menn» tenkte på vold mot jøder.^[38]

Dönitz fortalte Leon Goldensohn, en amerikansk psykiater i Nürnberg: «Jeg hadde aldri noen idé om hendelsene som gjaldt jøder. Hitler sa at hver mann skulle ta seg av sine egne saker, og mine saker var ubåter og marinen.»^[40] Til Goldensohn fortalte Dönitz også om sin støtte til admiral Bernhard Rogge da NSDAP startet en forfølgelse av ham fordi han var kvart jøde.

Under Nürnbergprosessene ble Dönitz anklaget og dømt etter følgende anklagepunkter:

• Forbrytelser mot freden.
• Deltakelse i sammensvergelse i den hensikt å begå forbrytelser mot freden.
• Krigsforbrytelser.

Dönitz ble idømt 10 års fengselsstraff i Spandau, og satt fri i 1956. Han hadde ikke medvirket i holocaust, men ført krig. Han hadde tilnavnet «Løven» og var en betydelig militær pådriver for tysk aggresjon. «Drep og fortsett å drepe,» rådet han sine ubåtkapteiner. «Husk, ingen overlevende. Menneskelighet er en svakhet.»^[41]

• Zehn Jahre, Zwanzig Tage (1958)
• Mein wechselvolles Leben (1968)

• (en) Karl Dönitz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Karl Dönitz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Karl Dönitz på Internet Movie Database
• (sv) Karl Dönitz i Svensk Filmdatabas
• (en) Karl Dönitz hos The Movie Database
• (de) Verk av og om Karl Dönitz i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• (de) Karl Dönitz. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
• (de) Heinrich Schwendemann: „Schickt Schiffe!“ I Die Zeit nr. 3/2005
• (de) Originaldokumenter fra Nürnbergprosessene (søk etter «Dönitz»)
• (de) NACHRUF KARL DÖNITZ †, Der Spiegel 5. januar 1981
• (de) Alexander Rost: Endlich Klarheit über Dönitz Wenig bleibt von Hitlers Admiral, Die Zeit, 5. oktober 1984

(de) Wikiquote: Karl Dönitz – Sitater