Førerbunkeren

Til tross for at Hitler tilbrakte lite tid i Berlin under andre verdenskrig, ble tilfluktsrommet i Rikskanselliets hage anlagt som et midlertidig tilfluktsrom for ham og hans stab ved bombeangrep mot byen. Den allierte bombingen av byen ble opptrappet i 1943, etter en periode med bombing høsten 1940.

Tilfluktsrommet var et av flere tilfluktsrom i regjeringskvartalet rundt Wilhelmstrasse,^[1] og anlegget hadde ikke den størrelse og kapasitet som forventes av et offentlig tilfluktsrom.^[1] I ettertid synes anlegget ofte å ha blitt overvurdert.^[1]

Bygging

Da mottakelsesrommet for utenlandske diplomater I den gamle rikskansellibygningen ble ombygget i 1936/37, ble det første tilfluktsrommet bygget av firmaet Hochtief AG. Dette tilfluktsrommet hadde 1,60 meter tykt tak og 1,20 meter tykke vegger, til en kostnad av 250 000 reichsmark.[1] Dette tilfluktsrommet ble brukt av Hitler under det allierte bombingen høsten 1940. Da Tyskland utover i 1942 tapte kontrollen i luften, fikk Albert Speer ansvaret for å bygge et kraftigere anlegg, med 3,50 meter tykke vegger og tak, men med den samme innvendige størrelsen som tidligere. Arkitekt Karl Piepenburg fikk ansvaret for utbedringen, som ble gjennomført av Hochtief AG[2] ved å bygge en 10 meter dyp fundamenteringsgrøft i Rikskansellihagen foran mottakelsessalen.[1] Konstruksjon Bunkerkomplekset gikk over to nivåer, die Vorbunker («for-bunkeren») var den opprinnelige fra 1936, og den nye bunkeren die Führerbunker («førerbunkeren») ligger et nivå nedenfor,[3] rundt 2,50 meter dypere og med en beliggenhet mer vest-sørvestlig.[4] Disse var forbundet med en trapp, og de to delene kunne stenges av fra hverandre ved et skott og ståldør.[5] Den nedre delen lå 8,50 meter under bakkenivå i hagen til den gamle Rikskansellibygningen i Wilhelmstraße 77, rundt 120 meter nord for den nye Rikskansellibygningen i Voßstraße 6, men disse bygningene var forbundet med hverandre. Anlegget skulle være i stand til å motstå de kraftigste allierte bombene, og byggekostnadene var 1,35 millioner Reichsmark.[1] Begge bunkerne var rundt 15 meter brede og 20 meter lange, og rundt tre meter takhøyde.[1] Anlegget hadde en egen dieselgenerator som forsynte anlegget med elektrisk strøm og frisk luft. Generatoren medførte imidlertid en del støy for anleggets beboere.[6] Friskluftsinntaket var forsynt med filter mot giftgass. Innredning Anlegget var stort, med soverom, oppholds- og spiserom og kontorer for store deler av partieliten og andre nøkkelpersoner. Inngangen var gjennom die Vorbunker og bevoktet av vakter fra SS. Alle besøkende måtte avlevere alle våpen til SS-vaktene i resepsjonen. Hitlers kvarter var i den nye, nedre bunkeren. Dette besto av 17 små rom, og i tillegg til Hitler oppholdt også blant andre Eva Braun, Joseph Goebbels med familie og Ludwig Stumpfegger seg der. I februar 1945 ble Hitlers kvarter innredet med eksklusive møbler fra Rikskanselliet, sammen med en rekke oljemalerier. I Hitler arbeidsrom hang et stort portrettmaleri av en av hans store helter,[7] Fredrik den store.[8] Det var adgang til bunkeren både fra det nye kansellibygget og fra kansellihagen.

Livet i bunkeren

Hitler flyttet fast inn i bunkeren 16. januar 1945, og ble umiddelbart fulgt av sin personlige sekretær og partisekretær i NSDAP, Martin Bormann. Noe senere flyttet også Eva Braun inn, samt Joseph Goebbels med ektefellen Magda Goebbels og deres seks barn, som ble installert i die Vorbunker.^[9]

Også en rekke støttepersonell, som medisinsk og administrativ stab ble også innlosjert, blant dem Hitlers sekretærer (herunder Traudl Junge), sykepleieren Erna Flegel og sentralbordoperatøren Rochus Misch.

Hitler spaserte ofte i Rikskanselliets hage sammen med hunden Blondi^[10] fram til dette ble vanskelig i april 1945 på grunn av beskytningen av sovjetisk artilleri.

Den daglige situasjonen i bunkeren var ofte overfylt og trykkende, og utsatt for daglige bombeangrep.^[11] Hitler opphold seg hovedsakelig i den nedre Führerbunker, hvor det var mer stille, og lettere kunne sove.^[12] Mye av natten gikk med til møtevirksomhet,^[11] ofte helt fram til 05:00 om morgenen.^[13]

Den røde armé innledet slaget om Berlin 16. april ved å angripe de tyske stillingene langs elvene Oder og Neisse. 19. april lyktes det de sovjetiske styrkene å slå seg gjennom de tyske linjene, og de tyske styrkene trakk seg tilbake. Den røde armé innledet omringningen av Berlin.^[14]

På Hitlers 56-årsdag 20. april, var han på sitt siste besøk i friluft da han delte ut jernkorset til barnesoldater fra Hitlerjugend i den ødelagte hagen til Rikskanselliet.^[15] Samme ettermiddag kom Berlin for første gang innenfor rekkevidde av sovjetisk artilleri.^[16] Dagen etter, om kvelden 21. april, nådde sovjetiske stridsvogner utkanten av Berlin.^[17]

Det var også her Hitler fikk sitt berømte raserianfall om ettermiddagen 22. april da han måtte erkjenne at hans plan om å angripe de russiske stillingene nord og sør for byen for å forhindre en sovjetisk knipetangsmanøver rundt byen, ikke ble gjennomført.^[18][19] Felix Steiners styrke skulle rykke inn nord for byen, men hadde blitt stående i sine posisjoner. Steiner hadde informert Gotthard Heinrici om at Hitler ordrer var meningsløse og lot seg ikke gjennomføre på grunn av mannskapsmangel og mangel på offensive våpen.^[18][19] Heinrici informert videre til Hans Krebs. Under Hitlers raseriutbrudd erklærte han at krigen var tapt, at dette var generalenes skyld, og erklærte at han ville bli i Berlin fram til slutten, og så begå selvmord.^[20]

Til tross for alle ordrene som ble utstedt fra Førerbunkeren, hadde de sovjetiske styrkene 25. april befestet seg slik i byen at styrkene under tysk kommando ikke hadde noen muligheter til å forsvare byen, bare forsinke den sovjetiske erobringen.^[21]

De siste forsvarerne av Førerbunkeren var franske frivillige i Waffen-SS, tilhørende 33. Waffen-grenaderdivisjon av SS «Charlemagne», som ble stående rundt bunkeren fram til tidlig om morgenen 2. mai for å forhindre at de sovjetiske styrkene skulle erobre den 1. mai, Arbeidernes internasjonale kampdag.^[22] Da de sovjetiske styrkene kom til bunkeren umiddelbart etter våpenhvilen og den tyske overgivelsen kl 06.00, var bunkeren fortsatt bemannet med mekanikeren og teknikeren Johannes Hentschel som kjørte aggregatet (som også forsynte sykestuen i Rikskansellibygningen med strøm), sykepleieren Erna Flegel, samt veterinæren og hundepasseren Fritz Tornow og legen Werner Haase, mens alt militært personale hadde flyktet, med Rochus Misch som sistemann. De sovjetiske etterretningsstyrkene som umiddelbart gjennomsøkte bunkeren fant likene av Goebbelsbarna, og en håndfull tyske offiserer som hadde begått selvmord, blant dem Wilhelm Burgdorf og Hans Krebs.

Til stede i bunkeren

Viktige besøkende

Ruinene av både det gamle og nye Rikskanselliet ble ryddet av de sovjetiske okkupasjonsmyndighetene i årene mellom 1949, bunkeren var hovedsakelig intakt, selv om noen områder ble fylt av vann. I desember 1947 forsøkte de sovjetiske myndighetene å sprenge bunkeren, men bare noen innvendige vegger ble ødelagt.

Området ble liggende i sikkerhetssonen rett bak Berlinmuren på østtysk side og i 1959 begynte de østtyske myndighetene en rekke sprengninger av restene etter Rikskanselliet og også av bunkeren.^[23] Nærheten til Berlinmuren gjorde at området ble liggende brakk fram til 1970-årene da bunkeren ble avfotografert innvendig av Stasi før ytterligere deler av anlegget ble sprengt i forbindelse med oppføringen av dagens bebyggelse.

Fortsatt er deler av anlegget intakt under bakken og er forsøkt glemt i alle årene etter krigen for å hindre at det skulle bli et valfartssted for nynazister. Strategien har hovedsakelig vært å holde området mest mulig anonymt og lite oppsiktsvekkende. Først i juni 2006, i forbindelse med fotball-VM i Tyskland satte tyske myndigheter, etter en årelang debatt, opp et skilt på stedet som viser hvor bunkeren lå og hvordan den så ut.

Anlegget er ikke tilgjengelig for publikum.

• 
  Ruiner av bunkeren etter bombingen i 1947
• 
  Führerbunker og en informajonstavle om Gertrud-Kolmar-Straße i april 2007
• 
  Området for førerbunkeren fotografert i 2005. Bunkeren lå under dagens parkeringsplass
• 
  Området fotografert i 2007

• Pietro Guido Führerbunker-Discovered its Mysteries ISEM-Milano, femte utgave 2012, ISBN 88-87077-03-7
• Antony Beevor, Berlin: Nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4
• Joachim C. Fest, Der Untergang, (2002) ISBN 3-8286-0172-3
• James P. O'Donnell, The Bunker, ISBN 0-553-13248-2
• Hugh Trevor-Roper: The Last Days of Hitler, (norsk tittel: Hitlers siste dager), University of Chicago Press, åttende utgave 1987, ISBN 0-226-81224-3 (paperback)

• (en) Führerbunker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons