Kulturarv

Kulturarv er betegnelsen på i videste forstand levninger av menneskelig virksomhet fra de eldste tider og fram til i dag.^[1] Det er den kulturelle arven til materielle og immaterielle verdier fra en gruppe eller et samfunn som er arvet fra tidligere generasjoner. Ikke alle arv fra tidligere generasjoner er «arv»; snarere er arv et produkt av utvalg fra samfunnet.^[2] Den norske Kulturminneloven som ble etablert i 1978 gir vern til kulturminner og kulturmiljøer.^[3] Den omfatter alle verdifulle spor etter menneskelig viksomhet i det fysiske miljøet, som steder som det knyttes historiske, religiøse eller annet av verdi for ettertiden.

Kulturarv omfatter materiell kultur (som bygninger, monumenter, landskap, arkivmaterialer, bøker, kunstverk og gjenstander) immateriell kultur (som folkeminne, tradisjoner, språk og kunnskap) og naturarv (herunder også kulturelt viktige landskap , og biologisk mangfold).^[4] Begrepet kulturarv er ofte aktuelt i forbindelse beskyttelse av urfolks immaterielle rettigheter.^[5] Loven beskriver hva som er automatisk fredet og hva som kan fredes ved enkeltvedtak. Det meste av kulturminner fra oldtid og middelalder (inntil år 1537) er automatisk fredet.^[3] UNESCO har siden 1972 utpekt noen kulturminner som de anser på som svært viktige for den menneskelige historie og verneverdige kulturarvssteder til å være en del av Verdensarven.^[6][7] Verdensarvlisten blir stadig oppdatert med nye steder.

Rettslig beskyttelse av kultureiendommer omfatter en rekke internasjonale avtaler og nasjonale lover. FN, UNESCO og Blue Shield International tar for seg beskyttelse av kulturarv. Dette gjelder også for integreringen av FNs fredsbevaring.^{[8][9][10][11][12][13]}