Melodi Grand Prix 2003

Melodi Grand Prix 2003
Dato:	1. mars 2003
Sted:	Oslo Spektrum, Oslo
Programleder:	Øystein Bache
Arrangør:	Norsk rikskringkasting
Deltakere:	12
Vinner:	«I'm Not Afraid to Move On»
Artist:	Jostein Hasselgård
Eurovision Song Contest 2003
Plass i finale:	4 av 26
Poeng i finale:	123
Melodi Grand Prix 2002 Melodi Grand Prix 2004

Melodi Grand Prix 2003 var den 41. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. Tolv finalister deltok i finalen 1. mars 2003 som ble arrangert i Oslo Spektrum i Oslo. Vinnerlåten ble «I'm Not Afraid to Move On», framført av Jostein Hasselgård. Vinnerlåten er laget av Arve Furset og VJ Strøm. Hasselgård representerte Norge i den internasjonale finalen i Riga og kom på fjerdeplass med 123 poeng. Dette var Norges beste plassering på sju år.

Sendingenrediger kilde

Året i forveien ble det ikke arrangert noen norsk finale på grunn av Norges sisteplass i 2001. NRK ønsket derfor å blåse nytt liv i konkurransen og arrangerte en åpen konkurranse for første gang siden 1997. Konkurransen var åpen for alle nasjonaliteter, og rundt 450 bidrag kom inn. Av disse gikk 16 videre til en audition, og tolv bidrag endte opp i finalen lørdag 1. mars.^[1]

Finalen gikk av stabelen i Oslo Spektrum med Øystein Bache som programleder. De fleste artistene var ukjente, men Elisabeth Andreassen var tilbake for femte gang, som en del av den norsk-svenske trioen Kikki, Bettan & Lotta. Da trioen gjorde entré, ble det piping fra deler av salen. Tv-seerne var imidlertid mer positive, og Kikki, Bettan & Lotta endte til slutt på en fjerdeplass. Alfie, kjent fra popgruppa Cape, deltok også og endte på andreplass.

Dette året droppet NRK fagjuryen, og resultatet ble for første gang avgjort fullt og helt av seernes telefon- og SMS-stemmer. Først ble de tolv finalemelodiene spilt, før publikum fikk mulighet til å stemme. Etter en halvtimes sendepause begynte del to med avstemningen for første runde. De fire best plasserte sangene gikk videre til superfinalen, og publikum fikk stemme på nytt. I den andre avstemningen telte en telefonstemme ett poeng, og NRK har holdt seg til denne ordningen siden. Til slutt vant balladen «I'm Not Afraid to Move On» med nesten 28 000 stemmer mer enn Alfie og «One».

Resultatrediger kilde

Første runderediger kilde

Superfinalerediger kilde

Avstemningrediger kilde

Første runde

I første stemmerunde ga hver landsdel 1–8, 10 og 12 poeng ut fra hvor mange telefon- og SMS-stemmer de forskjellige bidragene fikk. De fire beste bidragene gikk videre til superfinalen.

Superfinalen

De fire beste låtene fra første runde gikk videre til superfinalen. Her ble låtene framført om igjen, og tv-seerne stemte på nytt. I denne stemmerunden telte hver stemme ett poeng. Poengene under tilsvarer dermed antall mottatte telefon- og SMS-stemmer.

Hendelserrediger kilde

Kontroversielt pausenummerrediger kilde

Etter finalen var det pausenummeret som fikk mest oppmerksomhet. A cappella-gruppa Cheezy Keys stilte på scenen med et nummer der de på en humoristisk måte skulle portrettere kulturen til Latvia, vertslandet for den internasjonale finalen. Imidlertid brukte gruppa russiske kulturelementer som balalaikaer, kosakkuniformer og matrjosjkadukker i sin opptreden. Dette vekket et voldsomt raseri og sinne i Latvia og skapte nærmest diplomatiske forviklinger mellom Norge og Latvia.^[2][3][4] Rasende latviere truet med å boikotte norske varer, og den latviske ambassaden sendte umiddelbart et protestbrev til NRK.^[2] Også den norske ambassadøren i Latvia, Jan Wessel Hegg, ble rasende: «Det er så fundamentalt galt det som ble gjort, at jeg ikke finner ord. Landet var okkupert i 50 år, og er det noe de forsøker å frigjøre seg fra, er det dette.» sa Hegg til Dagbladet.^[2] NRK la seg flate og beklaget pauseinnslaget, og ambassadør Hegg beklaget personlig overfor Latvias president, Vaira Vīķe-Freiberga.^[5][6] Det latviske sinnet ga seg imidlertid raskt, og Norge fikk 7 poeng av latviske tv-seere under Eurovision-finalen i mai.

Også åpningsnummeret vekket negative reaksjoner, da programleder Øystein Bache stormet inn på scenen i en brennende dressjakke. Dette skjedde bare dager etter brannen på nattklubben The Station i Rhode Island, der hundre mennesker mistet livet. Flere omtalte jakkestuntet som smakløst og korttenkt.^[7]

Utenlandske bidragrediger kilde

For første gang åpnet NRK opp for at utenlandske låtskrivere kunne levere inn bidrag. To av finalebidragene var signert svensker: Thomas G:son og svenskfødte Elisabeth Andreassen. NRK fortalte at de hadde fått inn bidrag fra både Sverige, Storbritannia og Danmark.^[1] Flere av de refuserte bidragsyterne i den åpne konkurransen samlet seg og arrangerte en alternativ konkurranse med avstemning på internett.^[8]

Etter seieren til Jostein Hasselgård levnet ikke pressen «I'm Not Afraid to Move On» store sjanser i den internasjonale finalen i Riga.^[9][10] Det norske bidraget gjorde imidlertid spådommene til skamme. Jostein Hasselgård endte på en fjerdeplass – Norges beste plassering siden 1996. Det sikret også Norge en plass i finalen i Eurovision Song Contest året etter. Den norske låten ble senere spilt inn av artister i både Sør-Afrika, Taiwan og Tyskland.^[11]

«I'm Not Afraid to Move On» er basert på en mastertape med tittelen «I'm Not Afraid», sunget av Håvard Sylte og komponert av VJ Strøm. Sistnevnte er trolig Vibeke Strøm, daværende manager til Jostein Hasselgård og eier av Zevs Productions, som ga ut låten på singel.^[12][13][14]

Dette var også første gang NRK sendte den norske finalen direkte på internett.^[15] 1 349 000 seere så den norske finalen.^[16]

Se ogsårediger kilde

• MGPjr 2003
• Eurovision Song Contest 2003

Referanserrediger kilde