Motpave

Den første motpave, Hippolyt, ble valgt av en skismatisk gruppe i Roma i 217, i opposisjon til Callistus I. Enkelte av motpavene ble forsont med kirken, og Hippolyt er en av dem. Ettersom han døde i eksil på Sardinia, der han var satt til tvangsarbeid i gruvene av romerske myndigheter, blir han regnet som martyr og er derfor helgenkåret. En av de han var sammen med på Sardinia, som også døde der i 235, var pave Pontian.

Perioden hvor antipaver var mest tallrike var i under striden mellom paver og keisere fra det tysk-romerske rike på 1000- og 1100-tallet. De tysk-romerske keisere ble kronet av paven og fikk således autoritet fra Gud (via paven). Tittelen keiser (Imperator) innebar følgelig at man hadde en viktig rolle som beskytter av den katolske kirke. Keiserne fremmet jevnlig sine egne kandidater til Den hellige stol, for å sikre seg at paven fungerte i henhold til deres egen politikk. Pavene på sin side ga jevnlig støtte til en rivaliserende fordringshaver til den tysk-romerske tronen («anti-konge»; tysk: Gegenkönig) i Tyskland, for å bekjempe en særskilt keiser.

Det vestlige skismaet (splittelsen) begynte i 1378, da de franske kardinalene hevdet at valget av pave Urban VI ikke var gyldig. De valgte derfor i stedet Klements VII som pave. Det førte til at to, og til sist tre, rivaliserende linjer med fordringshavere til den hellige stol: Roma, Avignon (Klements VII hadde sete i franske Avignon) og Pisa. Pavesetet i Pisa ble dannet etter at kirkerådet i Pisa hadde valgt Alexander V som tredje fordringshaver og motpave. For å få en avslutning på skismaet avsatte konsilet i Konstanz i mai 1415 motpave Johannes XXIII fra Pisa. Pave Gregor XII i Roma gikk av i juli 1415. I 1417 avsatte rådet også formelt Benedictus XIII av Avignon, men han nektet å trekke seg. Pave Martin V ble valgt og ble akseptert overalt, unntatt i et lite og raskt minskende område som forble trofaste mot Benedictus XIII. Skandalen forbundet med det vestlige skismaet skapte en motstand og negative følelser mot pavedømmet som til sist bidro til den protestantiske reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet.

Den siste egentlige motpaven ble valgt i 1439. Senere har det dog vært andre som har tatt pavetittel, flere ganger etter å ha blitt valgt av skismatiske grupper. Dette er de såkalte sedevakantistene, også kalt konklavister, som mener at pavestolen står tom og at de dermed må velge en av sine egne til å fylle den. Vatikanet inkluderer i sine offisielle lister over paver også motpavene fram til Felix (V), som døde i 1449, men tar ikke med sedevakantistene. Årsaken til dette er at motpavene som er oppført på Vatikanets lister ble valgt av personer som befant seg innenfor den katolske kirke, mens sedevakantistenes paver er valgt av personer som befinner seg utenfor og har dannet egne kirkesamfunn. De anses derfor av Vatikanet som ledere av konkurrerende katolske eller katolskinspirerte grupper.

I katolsk kirkerett er det å la seg velge til motpave en skismatisk handling, som automatisk fører til ekskommunikasjon.

Se Liste over paver, der motpaver er satt i kursiv.

De konklavistiske motpavene viser særlig til at pavene i Roma har forlatt den tridentinske (etter Konsilet i Trent) messe på latin til fordel for Novus Ordo-messen på folkespråkene.

Blant de meste fremtredende av dem er:

• Kelly, J.N.D. (1986): The Oxford Dictionary of Popes, Oxford University Press, USA, ISBN 0-19-213964-9.
• Raspail, Jean (1994): 'L'Anneau du pêcheur, Paris: Albin Michel, ISBN 2-226-07590-9.
• Bavoux, Gérard (1996): Le Porteur de lumière, Paris: Pygmalion, ISBN 2-85704-488-7.

• «Antipope», Catholic Encyclopedia
• «Antipope», The Pope Encyclopaedia: