Melodi Grand Prix

I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.^[1]

I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det:

Hvem lager den beste norske slageren?
NRK innbyr til konkurranse.
Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960.

Annonse i Dagbladet 10. desember 1959^[2]

Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere.^[3][4] Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix.

Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.^[5][6]

Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi-voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen.^[7]

Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.^[8][9]

Finalen ble frem til 2020-årene holdt i Osloområdet – med to unntak: i 1986 og 1989, da finalene gikk fra Stavanger Forum. I 2020 flyttet NRK finalen til Trondheim Spektrum.^[10][11][12] Med unntak av to pandemi-finaler i Oslo i 2021 og 2022, har finalen blitt arrangert i Trondheim siden. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019).

Sistesjansen

I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen.

Vinnere av sistesjansen

«Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten.

To versjoner

Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger.^[13][14] I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene.^[15][16] I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene.

I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester.

I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter.^[14] Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer.^[17] Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio.^[18]

Fra show til seriøsitet

Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt.^[19][20] Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn».^[21]

Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene.^[22][23]

Showet gjør retur

Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge».

I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest.^[24][25][26] Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet.^[27][28]

Avlysninger og endringer

Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969.^[29][30] I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de 140 innsendte bidragene.^[31] I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991.^[32] I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.^[33]

To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronapandemien.^[34] Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses.^[34] Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern.^[35] Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.^[36]

I 2024 går den 62. utgaven av Melodi Grand Prix av stabelen, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 62. gang.

De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle.^[37] Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann.^[38]

De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta.^[39] Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.^[40][41]

Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk.^[42] NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988.

Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst.^[42] Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen.

Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018.^[43][44][45] Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen.

Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse.^[37][46] I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart.^[14] Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene.

Innsendte bidrag

En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall. Etter 2022 har ikke NRK oppgitt tall for mottatte bidrag.

En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.^[7]

Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket.^[47]

Postkort og eksperter

I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien.^[48] Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969.^[49]

I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm.^[50] I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.^[51]

De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982.^[52][53] I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte.^[54] Et lignende konsept ble brukt i 1989.^[55]

Lotto og telefon

Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen.^[56] I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon,^[57] men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.^[58]

I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom.^[59] Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer.^[60] Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet,^[61] og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren igjen ene og alene kåret av seerne. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen.^[62] I 2023 gjeninnførte NRK de internasjonale fagjuryene.

Internasjonale juryer

I 2017–2019 og fra 2023 av har ti internasjonale jurygrupper vært med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet er at de internasjonale juryene skal hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.^[63]

Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge.^[64][65] I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv.

Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen.^[14][66][67] Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak.

I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok.^[68]

Kjente navn

Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen.

Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter.

Flest, eldst, yngst

En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.

Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler.

Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver.

Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012.^[69] Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971.^[70] Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971.^[71] Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren.^[41]

Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden.^[72] Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske».^[14][67] Tross kritikken valgte NRK likevel å delta.

Juryene møter kritikk

Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten.^[73] Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.»^[74]

Bråket i 1969

I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten.^[75] Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur.^[76][77][78] Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.»^[79] Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen.

1970-årenes kulturkritikk

Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix.^[72] Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973.

De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».^[80]

Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»^[80]

Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv».^[81] Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen.^[81] Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»^[82]

Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.^[83][84]

Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal.^[85] Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984.^[86] Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.^[87]

Vendepunktet og seieren

I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan.^[88] Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie.

Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen.^[89][90]

Svingende interesse

Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige.^[93] Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996.

Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009.

Stemmekollapsen i 2020

At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen.^[94] I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media.^[95] I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere.^[96][97] NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne.^[98][99] Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter.^{[100][101][102][103][104]} Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020.^[105][106]

Seertall

Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen:

Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.
Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.
Og det gjør jeg.

Universitetslektor Erling Nielsen i tv-debatt våren 1969^[107]

Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner.^[108] I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere.^[109] Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen.^[91][92]

Fra 1960 og til og med 2024 har 727 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 728 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi-voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge.

Vinnerne som ble hiter

Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass.

Ikke-vinnende hiter

Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016.^[110]

I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker.^[131][132]

Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester.

I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.^[133] I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret.^[134]

All hovedvokal må fremføres live, men fra 2023 åpnet NRK for bruk av autotune.^[135] Støttevokal og annen bakgrunnsvokal kan være forhåndsinnspilt, slik det også er i Eurovision Song Contest.

TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert i flere priskategorier, de fleste av dem under Gullrutens fagpris.

• Norge i Eurovision Song Contest
• Melodi Grand Prix junior
• Dansk Melodi Grand Prix

• Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935. 
• Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. 

• Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. 

• Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. 

• Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309. 

• (no) Melodi Grand Prix på NRK TV
• Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
• Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
• Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV