Operasjon Mincemeat

Etter at Nord-Afrika var vunnet av de allierte, var et naturlig steg i fortsettelse av krigen å bruke de store styrkene og deres materiell i Tunisia til å angripe andre steder i Middelhavet. Det ville være å foretrekke fremfor å overføre styrkene til Storbritannia forut for en invasjon av Nordvest-Europa. Selv med denne overføringen krevde det ytterligere oppbygging av styrkene og mer materiell i England før de var klare for en invasjon, blant annet trengte man en god del flere landgangsbåter. Amerikansk krigsproduksjon var nå så stor at en stadig strøm av nytt materiell overført med atlanterhavskonvoiene til England var å foretrekke fremfor å risikere skip, menn og materiell på en farefull ferd gjennom Middelhavet og opp gjennom Atlanteren, forbi jaktende tyske ubåter fra franske havner. Amerikanerne ønsket ikke at et videre felttog i Middelhavet skulle gå på bekostning av en invasjon i Frankrike, men innså at uansett måtte Sicilia sikres for å trygge skipsledene i Middelhavet mot fly- og flåteangrep, og en invasjon av Sicilia var slik ikke til å unngå. Da det var antatt at aksemaktene forventet en slik invasjon, med en påfølgende invasjon av Italia, trengte man å prøve å forvirre dem ved å gi inntrykk at man ville gå til angrep andre steder i Middelhavet, enten ved at Sardinia ville bli brukt som utgangspunkt for en landgang i Italia, eller endog Korsika, eller at angrepet ville skje mot Hellas, med en mulig invasjon av Kreta som første steg. «Operasjon Mincemeat» ble dermed hoveddelen i planen om å villede aksemaktene, hvor også økt radiotrafikk i Egypt, en økning av flåte- og flyoperasjoner i det østlige Middelhav og fiktiv radiotrafikk med hint om troppebevegelser og mulige landgangssteder inngikk.

• Montague, Ewen: The Man Who Never Was (1953), norsk oversettelse (Død mann i hemmelig oppdrag) ved Victor Prestholm, Stabenfeldt forlag, Stavanger, 1953.