Dvergdykker

Dvergdykker blir omkring 25–29 cm lang og veier 130–236 g.^[5] Vingespennet er cirka 40–45 cm. Arten har forholdsvis kort hals og tykt rett nebb, men i motsetning til mange av de andre lappedykkere mangler dvergdykkeren hodepryd. Iris er mørk rødbrun og beina grønngrå til mørkt blygrå. Både hannen og hunnen er likt utseende. Sommerdrakten er mørk med sort isse og kastanjebrune kinn, hals og strupe. Den har en karakteristisk svovelgul flekk i nebbrota (munnviken), som står i sterk kontrast til det mørke hodet. Vinterdrakten er betraktelig lysere. Den kastanjebrune fargen på kinn og hals erstattes med en gulaktig brun tone. Buken er hvit.

Arten har et variert krav til habitatet, men trives gjerne på små og grunne våtmarksområder, som små innsjøer, tjern, dammer, kanaler, i små beskyttede viker og andre naturlige vannreservoarer. Langs kysten opptrer arten gjerne på steder som er godt beskyttet mot bølger. I Sørvest-Kina er det kjent at arten opptrer i høyder opp mot 4 000 moh.^[5]

I Norge foretrekker dvergdykkeren små, vegetasjonsrike dammer og tjern med rik undervannsflora og liten vannstandsvariasjon i hekketiden. I Norge forekommer nominatformen i tre atskilte områder; fra Oslofjordområdet og til Mjøstraktene, i lavlandsområdene i Rogaland og muligens sørover til Vest-Agder, samt på strandflateområdene i Møre og Romsdal.^[4] Nominatformen er registrert så lang nord som i Nord-Norge, så langt sør som til Azorene, Madeira og Kanariøyene, og så langt øst som til Bajkalregionen i Sibir og Mongolia.^[5]

Dvergdykkeren kan være både standfugl og trekkfugl. I Skandinavia og andre tempererte soner er den en trekkfugl, men trekkene er ikke kartlagt. Til Norge kommer gjerne de første fuglene når isen forsvinner om våren, som regel i mars–april. Den første tiden preges gjerne av krangling om territorier der det er flere par. Arten bygger flytereir som forankres i sivbeltet.^[4]

Hunnen legger 2–10 egg (i Norge som regel i siste halvdel av april), vanligvis 3–5 (større ansamlinger kan være et resultat av to hunner).^[5] Inkubasjonstiden er 20–25 dager. Kyllingene har mørk dun med bleke striper og lysere underside. Ungene blir flyvedyktige etter cirka 8 uker. Et andre kull kommer normalt i juni, og i spesielt gunstige år et tredje kull i juli–august.^[4]

Den globale bestanden har en negativ tendens^[3] og teller trolig et sted mellom 610 000 og 3 500 000 individer,^[5] men man vet lite om bestandstallene for de enkelte underartene rundt om i verden. Man antar at økningen i den skandinaviske bestanden skyldes klimaendringene.^[5]

Arten er utsatt for fugleinfluensa, så bestanden kan trues av nye utbrudd.^[3]

Utbredelse og økologi: Dvergdykker hekker i Norge spredt og fåtallig på Østlandet, og langs kysten fra Agder til Møre og Romsdal. Norge utgjør den nordlige ytterkanten av artens utbredelsesområde. Som hekkelokalitet foretrekker dvergdykkeren små, vegetasjonsrike tjern med rik undervannsfauna. Føden består av invertebrater, småfisk og amfibier. Dvergdykkeren overvintrer i grunne og beskyttede poller og viker i brakkvann eller i sjøen, ofte trolig i kort avstand fra hekkelokalitetene.

Bestand og bestandsutvikling: Den norske hekkebestanden ble i 2001 estimert til 46-74 individer,^[6] og en vurdering fra 2015 anslo at bestanden var på 48-84 individer og økende.^[7] Bestandsestimatet tilsier både rødlistekategori sterkt truet EN og kritisk truet CR, men med mest sannsynlig estimat i kategorien sterkt truet EN (50-250 reproduserende individer).

Dvergdykkeren er en relativt ny hekkefugl i Norge med første hekking dokumentert i 1973. Vurderingsperioden for dvergdykker er 15 år (grunnet artens generasjonslengde på 5 år.^[8] Vi har ingen kvantitativ informasjon om bestandsendringer for arten. Bestanden i Sverige er på ca. 600 individer, og det er indikasjoner på nedgang.^[9] I Finland er det en svært liten bestand som i 2011 ble estimert til 0-50 individer.^[10] I Danmark ble bestanden estimert til 3400 individer i 2011,^[11] og den er tilsynelatende stabil.^[12] I Europa generelt (EBCC 2017) har bestanden vært stabil både på lang (1990-2017) og kort sikt (2008-2017).

Påvirkninger: Strenge vintre antas å være den viktigste faktoren som påvirker bestanden i Norge,^[13] slik som i Sverige.^[14] Det påpekes også at økt bestand av fisk i småvann kan virke negativt inn på arten gjennom konkurranse om føde. I tillegg kan fjerning eller fullstendig gjengroing av smådammer, drenering og vannstandsendringer være negativt for arten.^[15]

Konklusjon: Dvergdykker vurderes til rødlistekategori sterkt truet EN, på bakgrunn av bestandsestimater og basert på kriteriet D1 (50-250 reproduserende individer). Arten ble ved rødlistevurderingen i 2015 nedgradert til kategori sårbar VU° på grunn av antatt god rekoloniseringsevne, men vi anser nå at det er lite grunnlag for en slik antagelse siden det har vært relativt få hekkefunn de siste årene.^[16] Dessuten er bestandene i både Sverige og Finland relativt små.^[2]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).^[17] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).^[18][19][20] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser.

• Mirandornithes
  • Podicipediformes, lappedykkere
    • Podicipedidae, dykkerfamilien
      • Rollandia
      • Tachybaptus, (dvergdykkere)
        • †T. rufolavatus, alaotradykker (Madagaskar, erklært utryddet i 2010)
        • T. ruficollis, dvergdykker (Eurasia og Afrika)
          • T. r. ruficollis (nominatformen), utbredt i Europa og Nordvest-Afrika øst til Uralfjellene
          • T. r. capensis, utbredt i Afrika sør for Sahara, Madagaskar og Komorene
          • T. r. iraquensis, utbredt i Irak og Sørvest-Iran
          • T. r. albescens, utbredt fra Kaukasus øst til Balkhash og Tien Shan og sørøstover til India, Sri Lanka og Myanmar
          • T. r. poggei, utbredt i Nordøst- og Sørøst-Asia, inkludert Kurilene, Japan, Ryukyuøyene, Taiwan og Hainan
          • T. r. philippensis, utbredt i de nordlige Filippinene
          • T. r. cotabato, utbredt på Mindanao i de sørøstre Filippinene
          • T. r. tricolor, utbredt på Sulawesi og Molukkene, Java, De små Sundaøyer og det nordlige Ny-Guinea
          • T. r. collaris, utbredt fra det nordøstre Ny-Guinea til Bougainvilleøya (ved Salomonøyene)
        • T. novaehollandiae, australdvergdykker (Australasia)
        • T. pelzelnii, madagaskardykker (Madagaskar)
        • T. dominicus, pygmédykker (Amerika)
      • Podilymbus
      • Poliocephalus
      • Podiceps
      • Aechmophorus

• (en) dvergdykker – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) dvergdykker i Encyclopedia of Life
• (en) dvergdykker i Global Biodiversity Information Facility
• (no) dvergdykker hos Artsdatabanken
• (sv) dvergdykker hos Dyntaxa
• (en) dvergdykker hos Fauna Europaea
• (en) dvergdykker hos Fossilworks
• (en) dvergdykker hos ITIS
• (en) dvergdykker hos NCBI
• (en) Kategori:Tachybaptus ruficollis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Tachybaptus ruficollis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons