Edvard Moser

Edvard Moser er sønn av orgelbyggeren Eduard Paul Moser (1928–2013) og Ingeborg Annamarie Herholz (1931–). Begge foreldrene innvandret fra Tyskland til Norge i 1953, da de var tidlig i tyveårene. Faren, sammen med kameraten Jakob Pieroth, fikk jobb som orgelbyggere ved Vestre orgelfabrikk, og de startet senere Vestlandske Orgelverksted. Planen var opprinnelig et kortere opphold i Norge, men de to kameratene likte seg så godt at de ble værende og senere etablerte eget orgelverksted sammen.^[15] Eduard Moser var prestesønn fra Kronberg im Taunus, en småby rett utenfor Frankfurt, der Edvard Mosers farfar Eduard Moser (1900–1949) var luthersk sogneprest.^[16][17] Moren var fra Essen, der Mosers morfar var en kjent slakter med egen forretning.^[17][18][19] Foreldrene møttes i farens hjemby Kronberg som barn, dit moren var sendt av foreldrene som 11–12-åring som ledd i evakuering av barn for å unnslippe bombing av hjembyen.^[20] Moser er et tysk topografisk navn for en som bor nær en myr (tysk mose). Farfaren Eduard Moser var opprinnelig fra Nassau, den navngivende byen i den tidligere suverene staten med samme navn, hertugdømmet Nassau.^[21]

Edvard Moser har skrevet om farens beslutning om å reise til Norge:

«Begge mine foreldre ønsket å ta utdannelse, men fikk ikke muligheten. I min fars familie var eldste sønn forventet å bli prest, i tråd med tradisjonen de siste seks eller syv generasjonene. Min far likte imidlertid å spille cello og ønsket å studere musikk. Etter krigen var det ikke penger til at han kunne ta en formell utdannelse, så i stedet lærte han et håndverk i Bonn, ved Klais Orgelbau, hvor han lærte å bygge kirkeorgler. Etter noen år kom han over en stillingsannonse fra en liten orgelfabrikk på en øy i havet vest for den norske kysten. Min far søkte jobben, fikk den og flyttet til Haramsøy i 1953.»^[20]

Familien Moser bodde i Norge etter hvert i Hareid og siden i Ålesund.

Han er bror til Ingunn Moser, rektor ved VID vitenskapelige høgskole.^[22][23]

Han var gift med May-Britt Moser fra 1985 til 2016, også hun professor i nevrovitenskap.^[24]

Moser er utdannet psykolog (cand.psychol.) ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo i 1990 og har i tillegg studert matematikk og statistikk.^[25] Han ble dr.philos. innen fagområdet nevrofysiologi ved Det medisinske fakultet ved samme universitet i 1995; hans doktorgrad^[26] var veiledet av Per Andersen. I 1996 ble han førsteamanuensis i biologisk psykologi ved Institutt for psykologi ved NTNU og i 1998 professor i nevrovitenskap ved samme institutt. Han var også seksjonsleder for daværende Seksjon for biologisk psykologi ved Institutt for psykologi. Hans og ektefellen May-Britt Mosers forskergruppe ved instituttet ble gitt status som eget senter for fremragende forskning i 2002.^[27]

Han har særlig bidratt innen studiet av hippocampus, med særlig vekt på hukommelse og evne til romlig orientering. Han har vunnet en rekke internasjonale priser for forskningen. I 2005 fikk han og hans daværende ektefelle, som da jobbet på Senter for hukommelsesbiologi (CBM), et gjennombrudd i forskingen, da de påviste en hittil ukjent type nervecelle i hjernen kalt gittercelle.^[28] Denne typen celler er viktig for stedsans og evne til å orientere oss i et landskap.^[29] Denne forskningen kan bidra til å forklare hvordan hukommelse skapes i hjernen og hvorfor minner om hendelser ofte gir assosiasjoner til rom, gater eller landskap som minnet er forbundet med.^[30]

I august 2018 offentliggjorde Moser og hans kolleger ved Kavli-instituttet at de har funnet noe som kan beskrives som tidssansen, et nettverk av hjerneceller som uttrykker tidssansen gjennom opplevelser og minner.^[31] Forskningsresultatene er publisert i tidsskriftet Nature.^[32]

Subjektiv tid, eller opplevd tid, er evnen til å si hva som skjedde fra start til slutt. Nervecellene registrerer tid som har gått i form av rekkefølgen til ulike hendelser, sier Moser

Edvard Moser^[33]

Moser er to ganger blitt tildelt det prestisjetunge stipendet ERC Advanced Grant. Første gang var i 2008,^[34] andre gang i 2014.^[35]

I 2008 ble Moser, sammen med sin daværende ektefelle, tildelt Fernströms nordiske pris.^[36] og i 2013 Louisa Gross Horwitz-prisen^[37] og Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning med den tilhørende Nansenmedaljen for fremragende forskning^[38].

I 2014 ble han og May-Britt Moser tildelt Karl Spencer Lashley-prisen^[39] og Körberprisen.^[40]

Moser ble i 2014 valg inn som foreign associate i det amerikanske vitenskapsakademiet National Academy of Sciences.^[41]

I 2014 ble han også tildelt Selskabet for Trondhjems Bys Vels pris, sammen med sin ektefelle.^[42] Samme år ble han tildelt æresmedlemskap i Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA).^[43]

Han er æresprofessor ved University of Edinburgh.^[44]

I 2015 ble han og May-Britt Moser innvalgt som medlemmer i American Philosophical Society.^[45] Samme år ble de Årets Peer Gynt.^[46]

I 2017 ble han valgt inn i det svenske Kungliga Vetenskapsakademien, i «Klassen för medicinska vetenskaper».^[47][48]

I mai 2017 blir han også utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Bergen (UiB).^[49]

Moser ble i 2018 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «særlig fremragende innsats innen nevrovitenskapelig forskning».^[50]

I 2020 ble han tildelt Gunnerusmedaljen, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs høyeste hederstegn. Medaljen deles ut på DKNVS' høytidsdag 28. februar 2020.^[51]

Om Moser

• Unni Eikeseth Jakten på stedsansen Hvordan Edvard Moser og May-Britt Moser løste en av vitenskapens store gåter Vigmostad Bjørke 2018 ISBN 9788241912375

• (en) Edvard Moser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Publikasjoner av Edvard Moser i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
• (no) Publikasjoner av Edvard Moser i BIBSYS
• (en) Edvard Moser – profil hos ResearchGate
• Edvard Moser i Scholia