Eurovision Song Contest 1967

For første gang sto Østerrike vertskap for konkurransen, etter at Udo Jürgens og «Merci, Chérie» hadde vunnet året før. Den østerrikske kringkasteren ORF la konkurransen til den store festsalen i Hofburg-palasset i hovedstaden Wien. Hofburg var vinterresidensen i Habsburg-dynastiet som styrte Østerrike-Ungarn.^[1] I dag brukes Hofburg som offisiell presidentresidens.^[2]

Danmark trekker seg

Danmark trakk seg fra konkurransen dette året og skulle ikke komme tilbake igjen før i 1978. Bakgrunnen var en økende dansk misnøye med konkurransens form, og Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi».^[3][4][5] Flere andre land, også Norge, hadde en deltakelse opp til vurdering, men valgte å forbli i konkurransen.^[5] Deltakerantallet gikk derfor ned fra 18 til 17 land.

Nye regler og ny juryordning

Etter økende kritikk mot konkurransen og misnøye rundt utbredt nabostemming året før, gjorde EBU dette året flere endringer i konkurransen.^[2] Blant annet gikk man tilbake til poengsystemet som ble brukt i perioden 1957–1961, der hvert land hadde ti jurymedlemmer som ga én stemme til sin favoritt. I et forsøk på å modernisere konkurransen i møte med den stadig mer fremtredende popmusikken, ble også juryenes sammensetning endret. Heretter måtte halvparten av jurymedlemmene være under 30 år.^[2]

I tillegg måtte hvert deltakerland fra nå av stille med en offisiell representant, også kalt delegasjonsleder.^[2] Delegasjonslederen skulle være til stede under prøvene og var arrangørenes kontaktperson. Hen skulle også kunne ta hasteavgjørelser på vegne av sitt lands artist. Dette ble hovedsakelig gjort for å unngå lignende scenarioer som året før, da Italias artist, Domenico Modugno, egenhendig bestemte seg for å kutte orkesteret fordi han var misfornøyd med låtarrangementet.^[2]

Sendingen ble også dette året overført til Øst-Europa gjennom Intervision. Dette var også den siste konkurransen som ble produsert i svart-hvitt; fra og med 1968 ble finalene sendt i farger. Sendingen fra Wien varte i 1 time og 47 minutter.^[6]

Finalen ble overført i svart-hvitt direkte fra Hofburg lørdag 8. april 1967 klokken 22.00–23.47 lokal og norsk tid.

Salen var pyntet med blomsteroppsatser, og scenen hadde tre svingende speil og en trapp i midten.^[7] Sendingen åpnet at kapellmester Johannes Fehring og ORFs orkester spilte «Wiener Blut» av Johann Strauss d.y., før fjorårsvinner Udo Jürgens tok over taktstokken og dirigerte orkesteret til sin egen «Merci, Chérie».

Deretter tok programleder Erika Vaal over og ønsket seerne velkommen på tysk, fransk, engelsk, italiensk, spansk og russisk.^[6] Hun avsluttet med å beklage til seere i øvrige land med å si: «Jeg skulle gjerne ha ønsket dere velkommet på morsmålet deres, men tiden var for knapp til at jeg kunne lære meg dem. Men skulle det bli en ny konkurranse i nær fremtid i Wien, skal jeg gjøre mitt beste for å lære dem».^[6] Den muligheten fikk hun ikke – det skulle gå 48 år før Østerrike arrangerte Eurovision Song Contest igjen. Vaal døde også halvannet år før Wien på ny sto vertskap i 2015.

Deretter startet presentasjonen av de 17 deltakerlåtene. Startrekkefølgen var på forhånd avgjort ved loddtrekning. Nederland startet, mens Irland avsluttet. Norge fikk startnummer 13.

Avstemningen

Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, var det en fem minutters pause før avstemningen. Pausenummeret var guttekoret Wiener Sängerknaben som sang «An der schönen blauen Donau».

Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år.^[7] Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra juryens eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.

Storbritannia tok raskt ledelsen i avstemningen, og med 7 stemmer hver fra juryene i Sveits, Frankrike og Norge, sikret Storbritannia seg seieren med 47 poeng – mer enn dobbelt så mange stemmer som Irlands 22. Dette var den klareste seieren siden Italia vant med 49 poeng mot 17 tre år tidligere.

For første gang kunne også tv-seerne følge med på artistene mens poengene kom inn, for tv-produsentene viste bilder fra artistenes oppholdsrom, green room, underveis i avstemningen. Mot slutten var det flere tekniske problemer med poengtavlen. Flere land fikk feil poengsum, og Clifford Brown måtte gripe inn flere ganger for å få rettet poengsummene. Programleder Erika Vaal erklærte også vinneren for tidlig, da hun glemte å kalle opp Irland som siste jury. I green room kunne seerne se fjorårsvinner Udo Jürgens forsøke å dra Sandie Shaw opp fra en stol, hvorpå Shaw svarte med å klapse ham på hånden. Da Irland omsider fikk slippe til med sine stemmer, kvitterte den irske poengoppleseren humoristisk: «I thought we were going to be left out» (jeg trodde vi skulle bli utelatt).^[6]

Hiter og vinnere

Blant deltakerne var Vicky Leandros som fremførte «L'amour est bleu» for Luxembourg. Sangen kom på fjerdeplass, men ble likevel en stor internasjonal hit. Den franske musikeren Paul Mauriat fikk også stor suksess med en instrumentalversjon av sangen, kalt «Love Is Blue».^[8] Vicky Leandros skulle også vinne konkurransen fem år etter med «Après toi».

Stor kommersiell suksess fikk også vinnersangen «Puppet on a String» fra Storbritannia. Etter å ha blitt nummer to fem ganger tidligere, var dette britenes første seier. Sangen ble fremført av Sandie Shaw, som stilte barfotet på scenen. I avstemningen vant den en overlegen seier med 47 poeng, mer enn dobbelt så mange poeng som Irland på andreplass. Hele syv av de ti medlemmene i den norske juryen hadde sangen som sin favoritt.^[9] Shaw har senere forklart Eurovision-seieren med at hun allerede var populær på kontinentet. Sangen ble også en kjempesuksess over store deler av verden. Blant annet ble «Puppet on a String» den mestselgende singelen i Vest-Tyskland i 1967, og den toppet norsk VG-lista i seks uker.^[10][11]

Dette var åttende gang Norge deltok i Eurovision Song Contest, og for andre gang var Kirsti Sparboe Norges representant. Også Norge deltok med en sang om en dukke – «Dukkemann», komponert av Tor Hultin med tekst av Ola B. Johannessen. I den norske finalen ble vinnersangen sunget av Torill Ravnaas med lite orkester og Kirsti Sparboe med Kringkastingsorkestret.

Etter finalen var komponist-kjempen Egil Monn-Iversen klar på at Kirsti Sparboe måtte få reise til Wien. Han begrunnet det med at «Dukkemann» spenner over nesten to oktaver, og at Sparboe hadde stemmeregister nok til å beherske låten. NRK valgte da også Sparboe til å synge det norske bidraget, et oppdrag hun også hadde i 1965. Da VG spurte Monn-Iversen om Norges sjanser i Wien, svarte han: «Blant de seks beste, skulle jeg anta.»^[12] Norge ble imidlertid nummer 14 av 17, med bare to stemmer – ett fra Nederland og ett fra Sverige.

Erik Diesen kommenterte sendingen fra Wien, mens Øivind Bergh var Norges dirigent. Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.^[13]

Den norske juryen hadde ti medlemmer som hver hadde én stemme å gi til sin favoritt. Den norske juryen stemte slik:

Stemmer	Land
7	Storbritannia
2	Sverige
1	Tyskland

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.^[14] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr.	Land	Artist	Sang	Plass	Poeng
01	Nederland	Thérèse Steinmetz	«Ring-dinge-ding»	14	2
02	Luxembourg	Vicky Leandros	«L'amour est bleu»	4	17
03	Østerrike	Peter Horton	«Warum es hunderttausend Sterne gibt»	14	2
04	Frankrike	Noëlle Cordier	«Il doit faire beau là-bas»	3	20
05	Portugal	Eduardo Nascimento	«O vento mudou»	12	3
06	Sveits	Géraldine	«Quel cœur vas-tu briser?»	17	0
07	Sverige	Östen Warnerbring	«Som en dröm»	8	7
08	Finland	Fredi	«Varjoon – suojaan»	12	3
09	Tyskland	Inge Brück	«Anouschka»	8	7
10	Belgia	Louis Neefs	«Ik heb zorgen»	7	8
11	Storbritannia	Sandie Shaw	«Puppet on a String»	1	47
12	Spania	Raphael	«Hablemos del amor»	6	9
13	Norge	Kirsti Sparboe	«Dukkemann»	14	2
14	Monaco	Minouche Barelli	«Boum-Badaboum»	5	10
15	Jugoslavia	Lado Leskovar	«Vse rože sveta»	8	7
16	Italia	Claudio Villa	«Non andare più lontano»	11	4
17	Irland	Sean Dunphy	«If I Could Choose»	2	22

Tilbakevendende artister

Artist	Land	Deltok i
Claudio Villa	Italia	1962
Kirsti Sparboe	Norge	1965
Raphael	Spania	1966

Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.^[15][16]

Land	Sang	Komponist	Tekstforfatter	Språk	Norsk oversettelse
Belgia	«Ik heb zorgen»	Paul Quintens	Phil van Cauwenbergh	Nederlandsk	Jeg har bekymringer
Finland	«Varjoon – suojaan»	Lasse Mårtenson	Alvi Vuorinen	Finsk	Inn i skyggen – inn til trygghet
Frankrike	«Il doit faire beau là-bas»	Hubert Giraud	Pierre Delanoë	Fransk	Været må være bra der
Irland	«If I Could Choose»	Michael Coffey	Wesley Burrowes	Engelsk	Om jeg kunne velge
Italia	«Non andare più lontano»	Gino Mescoli	Vito Pallavicini	Italiensk	Ikke gå lenger unna
Jugoslavia	«Vse rože sveta»	Urban Koder	Milan Lindič	Slovensk	Alle verdens blomster
Luxembourg	«L'amour est bleu»	André Popp	Pierre Cour	Fransk	Kjærligheten er blå
Monaco	«Boum-Badaboum»	Serge Gainsbourg		Fransk	–
Nederland	«Ring-dinge-ding»	Johnny Holshuyzen	Gerrit den Braber	Nederlandsk	–
Norge	«Dukkemann»	Tor Hultin	Ola B. Johannessen	Norsk	–
Portugal	«O vento mudou»	Nuno Nazareth Fernandes	João Magalhães Pereira	Portugisisk	Vinden har snudd
Spania	«Hablemos del amor»	Manuel Alejandro		Spansk	La oss snakke om kjærligheten
Storbritannia	«Puppet on a String»	Bill Martin, Phil Coulter		Engelsk	Tråddukke
Sveits	«Quel cœur vas-tu briser?»	Daniel Faure	Gérard Gray	Fransk	Hvilket hjerte skal du knuse?
Sverige	«Som en dröm»	Curt Petterson, Marcus Österdahl	Patrice Hellberg	Svensk	Som en drøm
Tyskland	«Anouschka»	Hans Blum		Tysk	Annusjka (navn på en kvinne)
Østerrike	«Warum es hunderttausend Sterne gibt»	Kurt Peche	Karin Bognar	Tysk	Hvorfor er det hundre tusen stjerner?

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.^[9]

Deltakerland	Poenggivende land																	Sum	Plass
Nederland											1						1	2	14
Luxembourg	4							2		1	2	1		1	1	3	2	17	4
Østerrike					1										1			2	14
Frankrike	1	2	1			1	4		2		2			2	4		1	20	3
Portugal				1		1						1						3	12
Sveits																		0	17
Sverige					1			1					2		1		2	7	8
Finland	1				1											1		3	12
Tyskland					1		1			1	1		1			1	1	7	8
Belgia					1			3	1		1				1		1	8	7
Storbritannia	2	5	3	7	1	7	1	2	3	3			7	3		2	1	47	1
Spania	1	1	1		2					1				2	1			9	6
Norge	1						1											2	14
Monaco			2	1			1					5				1		10	5
Jugoslavia		1		1	1					1		2				1		7	8
Italia						1					1	1					1	4	11
Irland		1	3		1		2	2	4	3	2			2	1	1		22	2

Mens Johannes Fehring var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.^[17]

Land	Dirigent
Nederland	Dolf van der Linden
Luxembourg	Claude Denjean
Østerrike	Johannes Fehring
Frankrike	Franck Pourcel
Portugal	Armando Tavares Belo
Sveits	Hans Möckel
Sverige	Mats Olsson
Finland	Ossi Runne
Tyskland	Hans Blum
Belgia	Francis Bay
Storbritannia	Kenny Woodman
Spania	Manuel Alejandro
Norge	Øivind Bergh
Monaco	Aimé Barelli
Jugoslavia	Mario Rijavec
Italia	Giancarlo Chiaramello
Irland	Noel Kelehan

Poengopplesere

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

Kommentatorer og sendinger

Alle de 17 deltakerlandene overførte finalen direkte. Alle hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 1967:^[25][26]

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Belgia	BRT	BRT	Nederlandsk: Herman Verelst	[27][28]
	RTB	RTB	Fransk: Paule Herreman	[28][29]
Finland	Yle	TV-ohjelma 1	Finsk: Aarno Walli	[30][22]
		Yleisohjelma
		Ruotsinkielinen ula-ohjelma	Svensk: Ukjent
Frankrike	ORTF	Première Chaîne	Pierre Tchernia	[29][31][32][33]
		France Inter
Irland	RTÉ	RTÉ	Brendan O'Reilly	[34]
		RTÉ Radio	Kevin Roche
Italia	Rai	Secondo Programma	Renato Tagliani	[35]
Jugoslavia	JRT	TV Beograd	Serbisk: Miloje Orlović	[36]
		TV Ljublijana	Slovensk: Tomaž Terček	[37][38]
		TV Zagreb	Kroatisk: Mladen Delić	[36][39]
Luxembourg	CLT	Télé-Luxembourg	Jacques Navadic	[29]
Monaco	Télé Monte-Carlo		Brukte Frankrikes kommentator	[40]
Nederland	NTS	Nederland 1	Leo Nelissen	[28][41][42]
	NRU	Hilversum 1	Ukjent
Norge	NRK	NRK Fjernsynet	Erik Diesen	[43]
		NRK Radio	Erik Diesen, sendt i opptak fra 22.30
Portugal	RTP	RTP	Henrique Mendes	[44]
Spania	TVE	TVE 1	Federico Gallo	[45][46]
	RNE	RNE	Ukjent
Storbritannia	BBC	BBC1	Rolf Harris	[26][47]
Sveits	SRG SSR	TV DRS	Tysk: Theodor Haller	[37][48]
		TSR	Fransk: Robert Burnier	[32]
		RSR 2		[33]
		TSI	Italiensk: Giovanni Bertini	[49]
Sverige	Sveriges Radio	Sveriges Radio TV	Christina Hansegård	[30][43][50]
		SR P3
Tyskland	ARD	Deutsches Fernsehen	Hans-Joachim Rauschenbach	[29][32][48]
Østerrike	ORF	FS1	Emil Kollpacher	[51][52]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

I tillegg til de 17 deltakerlandene ble sendingen også overført til flere ikke-deltakende land, blant andre Bulgaria, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland gjennom Intervision.^[26] Under er en oversikt over bekreftede sendinger:

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Romania	TVR	TVR	Ukjent, sendt i opptak 15. april 1967	[53]
Ungarn	MTV	Magyar Televízió	Ukjent	[54]

• Offisielt nettsted
• (en) Eurovision Song Contest 1967 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons