Eurovision Song Contest 1987

Etter seieren med Sandra Kim og «J'aime la vie» i Bergen året før, var Belgia vertskap for konkurransen for første gang.^[1] Seieren kom i en vanskelig politisk periode i Belgia, som var i overgangsfasen fra en sentral styringsmodell til en føderal styringsmodell. Bakgrunnen var økende spenninger mellom de to største språkregionene i landet: nederlandsktalende Flandern og fransktalende Vallonia.^[2] De to regionene har siden 1960 hatt egne, uavhengige allmennkringkastere – VRT (på den tiden kalt BRT) i Flandern og RTBF i Vallonia.

Det regionale skillet gjenspeiles også i Belgias deltakelse i Eurovision Song Contest. Ansvaret for å velge landets bidrag går på rundgang mellom RTBF og VRT. I 1986 var det RTBF som valgte låten, mens i 1987 var det BRT som hadde jobben med å velge vertslandets bidrag. De to kringkasterne hadde derimot avtalt å arrangere Eurovision Song Contest sammen dersom Belgia skulle vinne.^[3]

Kringkaster-strid om vertsby og arena

Tross samarbeidsplanene oppstod det raskt uenigheter mellom RTBF og BRT i kjølvannet av seieren i Bergen. Striden skyldtes i stor grad uenighet om hvor finalen skulle arrangeres. En uavhengig ekspertgruppe anbefalte byteateret i Antwerpen, i den nederlandsktalende regionen Flandern.^[3] RTBF var uenig og foreslo i stedet Palais du Centenaire i Brussel eller Patinoire de Coronmeuse i Liège – begge i den franskspråklige regionen Vallonia. Ekspertgruppen mente derimot at disse to arenaene ville kreve for mye arbeid og logistikk. BRT støttet seg til ekspertgruppens anbefaling, mens RTBF fastholdt at konkurransen skulle finne sted i hovedstaden Brussel.^[3]

I oktober 1986 kunngjorde RTBF plutselig at de hadde besluttet å legge finalen til konsert- og konferanselokalet Palais du Centenaire i Heysel-parken i Brussel. Parken ble bygget i anledning verdensutstillingen i 1935 og senere utvidet i anledning Expo 58 – verdensutstillingen i Brussel i 1958. Blant byggene i parken er Brussels signaturmonument Atomium.

I et siste forsøk på å enes, foreslo BRT å legge konkurransen til Cirque Royal, også det i Brussel.^[3] Forslaget kom imidlertid som et ultimatum: det måtte bli Cirque Royal, ellers ville BRT trekke seg fra samarbeidet. Ultimatumet til tross, 16. oktober 1986 kunngjorde RTBF at finalen skulle holdes i Palais du Centenaire.^[3] I protest trakk BRT seg fra arrangørsamarbeidet, og den franskspråklige kringkasteren ble stående alene om arrangørjobben. I et intervju like etter finalen 9. mai 1987, sa BRT-sjef Cas Goossens at de trakk seg fordi det var «vanskelig å forsvare kostnadene overfor flamske skattebetalere».^[3]

Hellas og Italia kom tilbake i konkurransen etter fraværet året før, og dermed steg deltakerantallet til rekordhøye 22 land.^[4] Det økende deltakerantallet gjorde at EBU satte en øvre grense på 22 land i årene fremover. Dette førte til utfordringer for blant annet Malta, som signaliserte et ønske om å returnere til konkurransen. Først i 1991, da Nederland sto over, fikk Malta slippe til, og året etter økte EBU deltakergrensen til 23 land, siden til 25, i 2003 til 26 før semifinaler uten begrensning av deltakerland.

Programleder var Viktor Lazlo som tross sitt maskuline fornavn, er en kvinne. Hun heter egentlig Sonia Dronier, men tok navnet fra Paul Henreids karakter Victor Laszlo i filmklassikeren Casablanca fra 1942. Lazlo er født i Lorient i Frankrike, men flyttet til Belgia for å studere. Der gjorde hun etter hvert suksess som sanger og fikk i en alder av 27 år programlederjobben for Eurovision Song Contest.

Finalen varte i litt over tre timer, og sendingen hadde et potensielt publikum på rundt 500 millioner seere. I salen var det 1300 publikummere, blant dem Belgias prins Albert og prinsesse Paola. Sendingen startet med en kortfilm med bilder fra ulike steder i Belgia og hovedstaden Brussel. Deretter ble seerne tatt med inn i konsertarenaen, hvor programleder Viktor Lazlo kom ut på den spesialbygde scenen og fremførte sangen «Breathless».^[5]

Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning høsten i forveien, og Norge åpnet konkurransen, mens Sveits avsluttet. Deltakersangene ble akkompagnert av RTBFs stororkester, der Jo Carlier var sjefsdirigent. I tillegg hadde de fleste deltakerland, også vertsnasjonen Belgia, en egen dirigent som dirigerte orkesteret under sitt respektive lands fremføring.

Flere kjente artister deltok dette året, blant annet Plastic Bertrand for Luxembourg og duoen Umberto Tozzi og Raf for Italia. Den tyske gruppen Wind var tilbake i konkurransen etter å ha blitt nummer to bak Bobbysocks og «La det swinge» to år tidligere. Også dette året endte gruppen på andreplass, men fikk en viss kommersiell suksess etter konkurransen – særlig i Danmark.^[5]

Seieren gikk til en annen tilbakevendende artist, Johnny Logan fra Irland. Han hadde vunnet konkurransen i 1980 med «What's Another Year», men hadde ikke lyktes i å lansere en internasjonal karriere i kjølvannet av seieren. Dette året var han tilbake med låten «Hold Me Now» som endte opp med en klar seier med 172 poeng og åtte toppoeng.^[6] Som i 1980 ble Logan overveldet av følelser etter å ha vunnet, og han slet med å treffe de høye tonene under vinnerreprisen. Mot slutten av fremføringen ropte han: «Jeg elsker dere fremdeles, Irland» og siktet til da han sa «Jeg elsker dere, Irland» under vinnerreprisen i 1980.^[6] Dobbeltseieren gjorde Logan til Eurovisions kanskje mest kjente deltaker, noe som har gitt ham tilnavnet Mr. Eurovision. «Hold Me Now» gikk inn på hitlister over hele Europa, blant annet i Storbritannia og Norge. På den norske singellisten nådde «Hold Me Now» en andreplass.^[7] Dette var den høyeste listeplasseringen i Norge for en Eurovision-vinner i perioden 1982–2010 – om en ser bort fra de norske vinnerlåtene «La det swinge» og «Fairytale». Fremdeles huskes vinnerlåten av mange i Norge, og Johnny Logan opptrer på norsk fjernsyn med jevne mellomrom. Blant annet fremførte han vinnerlåten under Melodi Grand Prix 2017,^[8] og i TV 2s Allsang på Grensen i 2022 – 35 år etter seieren.^[9]

Også tredjeplassen, Italias «Gente di mare», ble en stor hit etter konkurransen. Sangerne Umberto Tozzi og Raf hadde store karrierer hjemme i Italia og var store favoritter før finalen. Sangen kom imidlertid på tredjeplass, uten poeng fra den norske juryen. Sangen gikk likevel inn på hitlister over hele Europa etter konkurransen.^[5][10] Storbritannia ble nummer 13, noe som var landets dårligste plassering i konkurransen til da.

Norges bidrag

Norge deltok for 27. gang, og det norske bidraget var det første ut på scenen i den internasjonale finalen. Per 2024 er dette første og eneste gang Norge har hatt startnummer én i konkurransen. Norges deltaker var Kate Gulbrandsen som fremførte «Mitt liv», skrevet av Rolf Løvland og Hanne Krogh. Sangen vant en knapp seier i den norske finalen i februar, men sangen har siden blitt en Grand Prix-klassiker i Norge – godt hjulpet av Kate Gulbrandsens iøynefallende høye hårsveis.^[11] Hun opptrådte blant annet med sangen under pausen i Melodi Grand Prix 2016.^[12]

I Brussel dirigerte Terje Fjærn det norske bidraget, og Kate Gulbrandsen fremførte «Mitt liv». Med seg på scenen hadde hun koristene Kari Iveland, Trygve Rasmussen og Amund Enger.^[13]

I avstemningen fikk Norge til sammen 65 poeng, noe som holdt til en niendeplass. Norge fikk 10 poeng fra Sverige som høyeste poengscore. John Andreassen kommenterte sendingen for både NRK Fjernsynet og NRK P2.^[14] Sverre Christophersen leste den norske juryens poeng fra Oslo.

Avstemningen

Pausenummeret var en markering av 30-årsjubileet for opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap, passende nok siden finalen gikk av stabelen i EU-hovedstaden Brussel og på europadagen 9. mai. I nummeret dukket den belgiske fløytespilleren Marc Grauwels opp og spilte utdrag fra europahymnen. Etter pausenummeret startet avstemningen.

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

For å spare tid på grunn av det høye deltakerantallet, gjorde EBU dette året om på prosedyren dersom to eller flere land skulle ende på førsteplass med like mange poeng.^[15] Tidligere var det slik at alle juryene skulle kalles opp igjen for å stemme på et av førsteplass-landene. Som en prøveordning i 1987 besluttet EBU at vinneren skulle bli det landet med flest 12-poengere. Dersom landene hadde fått like mange tolvere, talte man i stedet tierne, og eventuelt åtterne og så videre ned til man kunne skille landene fra hverandre.^[15] Ordningen ble gjort permanent fra 1989, etter den tette avstemningen i 1988.

Norge åpnet avstemningen og ga 8 poeng til vinnerlåten Irland, 10 poeng til Finland og 12 poeng Jugoslavia. Sistnevnte land tok en tidlig ledelse i konkurranse med Tyskland og Irland. Etter hvert tok imidlertid Irland en klar ledelse og beholdt den resten av avstemningen. Irland fikk åtte tolvere og til sammen 172 poeng – den nest høyeste poengsummen i konkurransen til da. Dette var Irlands tredje seier i konkurransen til da.

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.^[16] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr.	Land	Artist	Sang	Språk	Norsk oversettelse	Plass	Poeng
01	Norge	Kate Gulbrandsen	«Mitt liv»	Norsk	–	9	65
02	Israel	Lazy Bums	«Shir habatlanim» (שיר הבטלנים)	Hebraisk	Latsabbenes sang	8	73
03	Østerrike	Gary Lux	«Nur noch Gefühl»	Tysk	Bare følelser	20	8
04	Island	Halla Margrét	«Hægt og hljótt»	Islandsk	Sakte og rolig	16	28
05	Belgia	Liliane Saint-Pierre	«Soldiers of Love»	Nederlandsk	Kjærlighetens soldater	11	56
06	Sverige	Lotta Engberg	«Boogaloo»	Svensk	–	12	50
07	Italia	Umberto Tozzi og Raf	«Gente di mare»	Italiensk	Havets folk	3	103
08	Portugal	Nevada	«Neste barco à vela»	Portugisisk	I denne seilbåten	18	15
09	Spania	Patricia Kraus	«No estás solo»	Spansk	Du er ikke alene	19	10
10	Tyrkia	Seyyal Taner og Lokomotif	«Şarkım Sevgi Üstüne»	Tyrkisk	Min sang om kjærlighet	22	0
11	Hellas	Bang	«Stop» (Στοπ)	Gresk	Stopp	10	64
12	Nederland	Marcha	«Rechtop in de wind»	Nederlandsk	Rak i vinden	5	83
13	Luxembourg	Plastic Bertrand	«Amour, Amour»	Fransk	Kjærlighet, kjærlighet	21	4
14	Storbritannia	Rikki	«Only the Light»	Engelsk	Bare lyset	13	47
15	Frankrike	Christine Minier	«Les mots d'amour n'ont pas de dimanche»	Fransk	Kjærlighetens ord har ingen søndag	14	44
16	Tyskland	Wind	«Laß die Sonne in dein Herz»	Tysk	Slipp solen inn i hjertet ditt	2	141
17	Kypros	Alexia	«Áspro-mavro» (Άσπρο-μαύρο)	Gresk	Hvitt-svart	7	80
18	Finland	Vicky Rosti og Boulevard	«Sata salamaa»	Finsk	Hundre lyn	15	32
19	Danmark	Anne Cathrine Herdorf og Bandjo	«En lille melodi»	Dansk	En liten melodi	5	83
20	Irland	Johnny Logan	«Hold Me Now»	Engelsk	Hold meg nå	1	172
21	Jugoslavia	Novi fosili	«Ja sam za ples»	Kroatisk	Jeg er klar for en dans	4	92
22	Sveits	Carol Rich	«Moitié, moitié»	Fransk	Halvt om halvt	17	26

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.^[17]

Deltakerland	Poenggivende land																						Sum	Plass
Norge			4		7	10	7		3			4			4	7	3	5	3	2		6	65	9
Israel	2		1	5	6	4		10				3		4	10	8		7		5		8	73	8
Østerrike							1				7												8	20
Island	4				4				4		6					10							28	16
Belgia	5	2	3				6		7	4			5	8		4	5	3			4		56	11
Sverige		12		8	1		3	7		2					3		7		7				50	12
Italia		3	6	3	5	1		12	12	8			4	1		12	1	4		12	12	7	103	3
Portugal									8		5					2							15	18
Spania											10												10	19
Tyrkia																							0	22
Hellas				1	2	6	8					5	7	5	7		12		6		5		64	10
Nederland		5	2				10		5	7	3		8	3	12			2	2	6	8	10	83	5
Luxembourg								2						2									4	21
Storbritannia		10	5		3	5		3		3			1				2	1	4	3	2	5	47	13
Frankrike	1			4			5				4	1	12			5				10		2	44	14
Tyskland	3	8	10	12	10	7	4	5	1	6		10	6	10	6		6	10	12	7	7	1	141	2
Kypros	6			6		2					12	2		6	5	3		6	10	8	10	4	80	7
Finland	10					3		4	2		1	8	2			1					1		32	15
Danmark	7	6	7	7		8	2	1		1	8	6		7	8			8		4		3	83	5
Irland	8	4	12		12	12	12	8	10	10		12	10	12	1	6	8	12	5		6	12	172	1
Jugoslavia	12	7	8	10	8			6	6	12	2				2		10		8	1			92	4
Sveits		1		2						5		7	3				4		1		3		26	17

12 poeng

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall	Mottakerland	12 poeng fra
8	Irland	Belgia, Finland, Italia, Nederland, Storbritannia, Sveits, Sverige, Østerrike
5	Italia	Irland, Jugoslavia, Portugal, Spania, Tyskland
2	Tyskland	Danmark, Island
	Jugoslavia	Norge, Tyrkia
1	Kypros	Hellas
	Frankrike	Luxembourg
	Hellas	Kypros
	Nederland	Frankrike
	Sverige	Israel

Norsk kritikk mot arrangementet

I dagene før finalen kritiserte norsk presse RTBF for en kaotisk oppladning til finalen. NTB mente den belgiske kringkasteren burde ha sendt en delegasjon til Bergen for å lære hvordan en lager liv omkring et arrangement som Eurovision Song Contest. «Rot, forsinkelser, forvirring og krisemøter hørte til dagens orden uka før sendingen», skrev NTB etter finalen. Den irske underholdningssjefen sa også at de ville reise til Bergen, og ikke Brussel, for å hente inspirasjon til finalen i Dublin året etter.^[18]

Torsdagen før finalen inviterte imidlertid RTBF til gallamiddag for alle delegasjonene. Samtlige land møtte opp, med unntak av den norske delegasjonen. Ved Norges 20-mannsbord ble dermed vertinnen Sandra Kim sittende alene med fire representanter fra fjorårets arrangørby, Bergen. En av dem var turistsjef Ola Hiis Berg som kalte det hele en «svært pinlig opplevelse». NTB spekulerte på om det norske fraværet kunne skyldes at de tidligere mottakelsene ikke «hadde vært særlig vellykkede».^[19]

Israels bidrag skapte sinne

Størst oppmerksomhet før konkurransen fikk Israel som ble presentert av komikerduoen Lazy Bums og låten «Shir habatlanim». Da sangen vant den israelske finalen, truet Israels kulturminister med å trekke seg dersom sangen skulle representere landet i Brussel.^[20] Statsråden gjorde imidlertid ikke alvor av truslene, og Lazy Bums sørget for en minneverdig opptreden i Eurovision Song Contest. Låten ble senere kanskje best husket for refrenglinjen «hoppa-hulle-hulle» og Lazy Bums' energiske koreografi og Blues Brothers-inspirerte antrekk med tilhørende solbriller.

Svensk sangtittel-bytte

Det svenske bidraget ble tvunget til å endre tittel før den internasjonale finalen. Årsaken var at den originale tittelen «Fyra Bugg & en Coca Cola» ble ansett for å bryte EBU-reglementet som forbød tekster med merkevarenavn og kommersielt innhold. Den svenske låten ble derfor omdøpt til «Boogaloo».^[21]

Mens Jo Carlier var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Sveits brukte ikke dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.^[22]

Land	Dirigent
Norge	Terje Fjærn
Israel	Kobi Oshrat
Østerrike	Richard Österreicher
Island	Hjálmar H. Ragnarsson
Belgia	Freddy Sunder
Sverige	Curt-Eric Holmquist
Italia	Gianfranco Lombardi
Portugal	Jaime Oliveira
Spania	Eduardo Leyva
Tyrkia	Garo Mafyan
Hellas	Jorgos Niarkhos
Nederland	Rogier van Otterloo
Luxembourg	Alec Mansion
Storbritannia	Ronnie Hazlehurst
Frankrike	Jean-Claude Petit
Tyskland	Laszlo Bencker
Kypros	Jo Carlier
Finland	Ossi Runne
Danmark	Henrik Krogsgaard
Irland	Noel Kelehan
Jugoslavia	Nikica Kalogjera
Sveits	Ingen dirigent

Poengopplesere

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.^[23] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

Kommentatorer og sendinger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1987:^[33]

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator
Belgia	BRTN	BRT TV1	Luc Appermont[34]
		BRT Radio 2	Rita Jaenen
	RTBF	RTBF1	Claude Delacroix[35]
		RTBF La Première	Patrick Duhamel og Stéphane Dupont
Danmark	Danmarks Radio	DR TV	Jørgen de Mylius[36]
Finland	Yle	Yle TV1, Yle TV2	Erkki Toivanen[37][38]
Frankrike	France Télévision	Antenne 2	Patrick Simpson-Jones[35]
	Radio France	France Inter	Julien Lepers
Hellas	ERT	ET1	Dafni Bokota[39][40]
		Proto Programma	Dimitris Konstantaras
Irland	RTÉ	RTÉ 1	Marty Whelan[41][42]
		RTÉ FM3	Larry Gogan[43][44]
Island	RÚV	Sjónvarpið	Kolbrún Halldórsdóttir[45][46]
		Rás 1
Israel	IBA	Israelsk fjernsyn	Ingen kommentator
		Reshet Gimel	Yigal Ravid
Italia	Rai	Rai Due	Rosanna Vaudetti[47]
		Rai Radio 2	Antonio De Robertis
Jugoslavia	JRT	TVB1	Serbokroatisk: Ksenija Urličić
		TVZ 1
		TVLJ1	Slovensk: Miša Molk
		Radio Val 202	Slovensk: Marjeta Keršič Svetel
		TVSa 1	Bosnisk: Ukjent
Kypros	RIK	RIK TV	Fryni Papadopoulou (RIK)[48]
		RIK Deftero	Pavlos Pavlou
Luxembourg	CLT	RTL Télévision	Fransk: Valérie Sarn[35]
		RTL plus	Tysk: Ukjent
		RTL	Fransk: André Torrent
Nederland	NOS	Nederland 1	Willem van Beusekom[49]
		Radio 2	Rudi Carrell
Norge	NRK	NRK Fjernsynet	John Andreassen[14]
		NRK P2
Portugal	RTP	RTP1	Maria Margarida Gaspar[50]
Spania	TVE	TVE 2	Beatriz Pécker[51][52]
Storbritannia	BBC	BBC1	Terry Wogan[53]
		BBC Radio 2	Ray Moore[54][55]
Sveits	SRG SSR	SRG Sportkette	Tysk: Bernard Thurnheer[56][57]
		SSR Chaine Sportive	Fransk: Serge Moisson[56]
		SSR Canale Sportivo	Italiensk: Ezio Guidi
Sverige	SVT	TV1	Fredrik Belfrage[38][58][26]
	SR	SR P3	Jacob Dahlin[26]
Tyrkia	TRT	TV1	Gülgün Baysal[59]
Tyskland	ARD	Erstes Deutsches Fernsehen	Lotti Ohnesorge og Christoph Deumling[60]
		Deutschlandfunk	Peter Urban
Østerrike	ORF	FS1	Ernst Grissemann[61][62]
		Hitradio Ö3	Hans Leitinger

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator
Australia	SBS	SBS TV	Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak mandagen etter[63]
Polen	TVP	TP1	Bogusław Brelik
Ungarn	MTV	MTV2	István Vágó[64]

• Eurovision Song Contest 1987 – eurovision.tv