Islandsk

Island ble befolket av utvandrede nordmenn i perioden 874–930, som tok med seg det norrøne språket.^[6]:162 De fleste kom fra sydvestre Norge, fra Sogn og sørover til Agder, og dialektene derfra ble dominerende.^[6]:162 Islendingene tok også opp enkelte ord fra irsk gælisk,^[6] både fra irske treller som utgjorde en stor samfunnsgruppe,^[7] og gjennom kontakt med irske klostre på Island.

I nordeuropeisk sammenheng var Island tidlig ute med en litterær kultur, og allerede på 1100-tallet ble språket skriftnormert. Flere håndskrifter fra denne perioden er bevart, disse er blant de viktigste kildene til både islandsk og norsk tidlig historie.

Fra 1200-tallet begynte norrønt i Skandinavia å endre seg, både fonetisk og grammatisk, mot det som skulle bli moderne norsk, svensk og dansk. På Island gikk den tilsvarende utviklingen betydelig saktere: På 1400-tallet fant en rekke lydoverganger sted, som skilte islandsk fonetikk markant fra det opprinnelige norrønt. Grammatikken forble i hovedsak uendret.

Fra midten av 1500-tallet kan man snakke om nyislandsk eller moderne islandsk (nútimaíslenska).^[6] Rettskrivingsnormen ble modernisert i siste halvdel av 1800-tallet, og offisielt vedtatt i 1918.^[6] Senere har det vært få reformer: Diftongen je ble skrevet é fra 1929, z erstattet med s i 1974.^[8] Det er visse forskjeller mellom norrønt og moderne islandsk, spesielt når det gjelder ordforråd, men i grove trekk vil en islending kunne lese norrønt.

Island er kjent for sin konservative språkpolitikk. Dette er en gammel tradisjon, i middelalderhåndskriftene er latinske begreper ofte oversatt med islandske nyord.^[6] I løpet av 1600- og 1700-tallet tok islandsk opp mange elementer fra spesielt dansk, men som et ledd i 1800-tallets nasjonsbygging og uavhengighetskamp oppsto en folkelig bevegelse for språkrensing. I denne perioden ble de fleste danske lånordene renset ut. Men den islandske purismen var rettet mot alle fremmedord, og det norske ordet «slalåm» ble byttet ut med nyordet svig. Fagord ble også endret, slik at «psykiatri» ble hetende geðlæknisfræði.^[9]

Bevegelsen hadde mye til felles med Ivar Aasens samtidige prosjekt, men i motsetning til i Norge var bevegelsen på Island lenge et folkelig initiativ uten en bestemt foregangsmann eller et vedtatt, politisk program. Først i 1919 ble nyorddannelsen formalisert, og da av praktisk nødvendighet gjennom Ingeniørforeningens nemnd for fagterminologi. Senere kom flere slike nemnder for forskjellige fagområder.^[6]

I 1951 ble nyord første gang samlet og utgitt, av Islands Universitet med støtte fra Alltinget.^[6] Det islandske språkrådet, Íslensk málnefnd, ble grunnlagt i 1964.^[8] I dag er språkvernet offisiell politikk, og nyorddannelse regnes som en del av forskningsplikten ved universitetet. Siden 2006 er Íslensk málnefnd underlagt Árni Magnússon-instituttet for islandske studier.^[10]

Selv om språkvernet i dag er offisiell politikk, oppstår fremdeles mange nyord spontant. Dette gjelder spesielt ord for nye fenomener som faller utenfor fagterminologien. Ett eksempel er hyrna (melkekartong), som ble foreslått av en publikummer på produktlanseringen i 1959. Ordet har vært brukt siden. Et annet eksempel er smellur (musikalsk hit), som ble foreslått av en innringer til et radioprogram på 1980-tallet.^[11] Under arbeid med nyord legges det stor vekt på at ordene skal passe i det islandske bøyningsmønsteret, og i størst mulig grad være selvforklarende. Noen eksempler er:

Norsk	Islandsk	Direkte oversettelse
Kontor	Skrifstofa	«Skrivestue»
Teater	Leikhús	«Skuespill-hus»
Psykolog	Sálfræðingur	«Sjele-ekspert»
TV	Sjónvarp	«Syne-utkast»
Film	Kvikmynd	«Rask-bilde»

Samtidig er nyordene helt avhengige av aksept i folket, og det finnes flere eksempler på ord som ikke slår an. I en del tilfeller brukes nyordet på trykk, men lånordet i dagligtalen.^[6] Denne todelte ordbruken er den største forskjellen mellom skriftlig og muntlig islandsk. Noen eksempler:

Norsk	Skriftlig islandsk	I dagligtale
Sigarett	Vindlingur («Rullings»)	Sigarettur
Mikrofon	Hjlóðnemi («Lydopptaker»)	Mikrofónn
Kiosk	Söluturn («Salgstårn»)	Sjoppa (fra engelsk shop)
Traktor	Dráttarvél («Dra-maskin»)	Traktor
Fotball	Knattspyrna («Ballsparking»)	Fótbolti

En del lånord brukes også i skrift, for eksempel bió («kino»), hótel («hotell»), nælon («nylon»), jeppi («Jeep»), jógurt («yoghurt»), og så videre.^[6] Flere av disse ordene kom inn i språket da Island var okkupert av USA 1941–1946.

Det islandske alfabetet har tre diftonger: Á/á, É/é, Ó/ó; og fire særegne bokstaver: Ð/ð (edd), Þ/þ (thorn), Æ/æ og Ö/ö.

Islandsk har beholdt flere grammatiske trekk som nå er borte fra skreven norsk (bokmål og nynorsk) og borte fra de fleste dialekter, deriblant kasusbøyning, bøyning av tallord og omfattende konjunktiv- og samsvarsbøyning av verb. Enkelte norske dialekter har fortsatt bøyninger i tre eller fire kasus og tallordsbøyning.^{[trenger referanse]}

Substantiver bøyes etter kjønn, tall og kasus. Kasusbøyningen følger det samme mønsteret som i tysk, med den forskjell at bøyningen påvirker endelsen av ordet. (Islandsk har ikke foranstående artikkel). Hvert kjønn har flere bøyningsklasser. Eksempelet viser regelmessig bøyning av hankjønnsordet hestur («hest»):

Verb bøyes i tid, person, tall, modus og form. Eksempel: Det regelmessige, svake verbet heyra («høre»):

Adjektiver kan ha både sterk og svak bøyning, det vil si at bøyningsmønsteret avhenger av hvordan adjektivet brukes i setningen. I predikativ stilling brukes bare sterk bøyning, i attributiv stilling brukes sterk bøyning om substantivet er ubestemt, ellers svak bøyning.

Sterk bøyning av stór («stor»):

Svak bøyning av stor:

Setningsbygning

På grunn av de mangefasetterte bøyningsmønstrene har islandsk i teorien mulighet for en svært fri ordstilling. I dagligtalen brukes likevel subjekt-verbal-objekt, som i norsk. Unntaket er enkelte faste uttrykk, eller mer kompliserte eller kunstneriske tekster, for eksempel juss eller poesi.

Noen eksempler på hvordan bøyningene indikerer meningsinnholdet i en setning:

• Ég heyri stóran hest. («Jeg hører en stor hest»)
• Ég heyri stóra hestinn. («Jeg hører den store hesten»)
• Við heyrum stóru hestana. («Vi hører de store hestene»)
• Hesturinn heyrir í okkur. («Hesten hører oss»)
• Hestarnir heyrðu í mér. («Hestene hørte meg»)

Islandsk har svært små dialektvariasjoner, antagelig grunnet at skriftkulturen har stått så sterkt.^[12] Enkelte lokale uttalevarianter finnes likevel.

• Høgislandsk
• Språk på Island
• Islandske dialekter

• (en) Icelandic language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (is) Arni Magnusson-instituttet.
• (is) Timarit.is Det islandske nasjonalbibliotekets database med digitaliserte tidsskrifter fra 1814 til i dag.
• (is) Handrit.is Nasjonalbiblioteket og Árni Magnusson-instituttets nettsider med digitaliserte middelalder-håndskrifter.