Eva Cassidy
Eva Marie Cassidy (født 2. februar 1963, død 2. november 1996) var en amerikansk sanger og gitarist. Mens hun levde var hun stort sett ukjent, og hun ga ut bare ett soloalbum, som hun produserte for egen regning noen måneder før hun døde. Etterlatt materiale ble utgitt på flere album, som solgte flere millioner eksemplarer og ble besteselgere i flere land. Hun slo gjennom i Europa flere år etter at hun døde og ble deretter allment kjent i USA. Cassidy fremførte egne versjoner av kjente sanger og skrev lite eller ingenting selv.[3][4][5]
| Eva Cassidy | |||
|---|---|---|---|
| Født | Eva Marie Cassidy 2. feb. 1963[1][2]  Washington Hospital Center | ||
| Død | 2. nov. 1996[1][2] (33 år) Bowie | ||
| Beskjeftigelse | Sanger, jazzmusiker, gitarist | ||
| Utdannet ved | Bowie High School Prince George's Community College | ||
| Far | Hugh Cassidy | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Cassidy hadde både lavmælte ballader og kraftfull blues-gospel på repertoiret og ga ofte disse sitt personlige preg. Hun hadde ikke sangutdanning, og stemmen hadde en naturlig, ren og uskyldig klang.[6] Hun ble beskrevet som en av sin generasjons største stemmer av den britiske avisen The Guardian.[7] I New York Times beskrives stemmen som silkemyk sopran med stort, uanstrengt register og med elegant frasering. Cassidy var sjenert og vegret seg for å opptre foran publikum.[5] Cassidy er Katie Meluas forbilde, og Meluas karriere begynte med Cassidy: Produsenten og låtskriveren Mike Batt var på utkikk etter noen som kunne synge som Eva Cassidy. Batt ble overbevist av Meluas «Faraway Voice» hyllest til Cassidy.[8]
Bakgrunn
Foreldrene var Barbara og Hugh Cassidy. Faren spilte bass og cello. Hugh Cassidy ble amerikansk mester og verdensmester i styrkeløft i supertungtvektsklassen. Moren Barbara var født tysk og emigrerte til USA etter å ha møtt Hugh, som hadde militærtjeneste i Vest-Tyskland. Eva Cassidy vokste opp i Maryland like utenfor Washington, D.C. Hun begynte å spille gitar da hun var ni år gammel og faren fungerte som musikklærer.[9][10][11][12]
Hun var relativt ukjent utenfor hjembyen Washington D.C. da hun døde av kreft i 1996. Hun livnærte seg ved å arbeide i et gartneri og som maler (hun laget blant annet veggmalerier for skoler i området) og hadde lite inntekt av musikken.[13] Sommeren 1996 ble det konstatert at hun hadde langt fremskreden kreft.[14]
Karriere
På 1980-tallet arbeidet hun i et gartneri og medvirket som backingvokalist for lokale band. Innehaver av platestudioet, Chris Biondi, ble så imponert at han inviterte Cassidy til soloinnspilling. Biondi matchet henne med soul-sangeren Chuck Brown. Samarbeidet med Brown, som fremførte jazz og blues, ga henne mer selvtillit til å opptre for publikum. Hun var sjenert og selvkritisk og hadde liten tro på egne sangferdigheter og måtte overtales. Hun var ikke interessert i kravene og forventningene som fulgte med å være stjerne. Cassidy hadde et sammensatt repertoar av jazz, blues, folkrock, gospel og pop og valgte bare musikk som hun følte for. Mangel på klar sjangertilhørighet hemmet hennes karriere på den tiden fordi plateselskapene ikke visste hvordan hun skulle markedsføres.[15][9][10][16][17][12] Mick Fleetwood ble kjent med henne da hun sang i restauranten hans i Alexandria (Virginia) og ble en fan og støtte.[18] Ifølge Biondi var Cassidy en perfeksjonist, og studioinnspillinger var tidkrevende og omstendelige. Det var vanskelig å få fullført et album, og Biondi foreslo et hurtig innspilt og utgitt live-album, som ville gi anmelderne noe å skrive om og noe Cassidy kunne selge. Dette var bakgrunnen for innspillingen i Blues Alley tidlig i 1996.[5][18]
Tidlig i januar 1996 fikk hun plass på Blues Alley, Washingtons beste jazzklubb. Dette var tirsdag og onsdag rett over nyttår og de minst attraktive dagene for klubbkonsert. Hun leide for egne oppsparte midler en lastebil med mobilt opptaksutstyr som ble parkert utenfor, og alt ble gjort så billig som mulig. Dette resulterte i albumet Live at Blues Alley utgitt i mai 1996. Dette var hennes siste albumopptak før hun døde samme år og det eneste soloalbum hun ga ut i live. Cassidy og Biondi etablerte et eget «label» for å gi ut innspillingen. Cassidy brukte en pengegave fra en slektning til å produsere CD-er og var bekymret for at de 1000 første CD-ene fra fabrikken aldri ville bli solgt. (Flere millioner kopier ble solgt senere). Bill Straw i Blix Street Records fikk en kopi, og da selskapet ville inngå kontrakt med Cassidy var hun døende. Albumet Nightbird inneholder 31 sanger fra konserten på Blues Alley.[18][19][20][21] Da hun i september 1996 holdt avskjedskonsert i Georgetown måtte hun bæres opp på scenen der hun fremførte «Wonderful World».[5]
Ettermæle
Cassidys innspillinger toppet platelisten i Storbritannia fem år etter at hun døde.[22] Cassidy er Katie Meluas forbilde.[23][24] Melua har spilt inn «What a Wonderful World» sammen med et opptak av Cassidys fremføring av samme over ti år etter at Cassidy døde. Singelen ble utgitt til inntekt for Røde Kors og gikk til topps på hitlistene.[25][26][27]
Sting ble rørt av Cassidys fremføring av hans ballade «Fields of Gold», en «ren og vakker» fremføring ifølge Sting, bedre enn hans egen. Cassidy endret litt på Stings original med enklere instrumentbruk og litt endring av teksten og ga den et mer personlig, intimt og melankolsk preg. Da Bill Straw i Blix Street Records satte sammen albumet Songbird lot han «Fields of Gold» være første spor og «Over the Rainbow» være siste. Katie Meluas versjon er inspirert av Cassidys.[28][29][6][30] Michelle Kwan danset til Cassidys versjon av «Fields of Gold» blant annet under Vinter-OL 2002 mens Cassidy fortsatt var relativt ukjent i USA.[9][5]
Cassidy ble kjent i Storbritannia da hennes versjon av «Over the Rainbow» og av «Fields of Gold» i 1999 ble spilt på BBC2 og slo gjennom der mens hun var ukjent i USA. Interessen for Cassidy i Storbritannia ble særlig stor etter at BBC viste et kornete videoopptak med fremføring av «Over the Rainbow» på Blues Alley. I 2001 nådde hennes album toppen av platelistene i Storbritannia.[3][10][18]
Innen 2002 hadde hun solgt 4 millioner album. Albumet Imagine er sammensatt av konsertopptak og demotaper som et plateselskap sporet opp, og skjemmes av varierende teknisk kvalitet.[5] Til 2015 hadde hennes album solgt til sammen 12 millioner kopier.[18]
Albumet Songbird ble gitt ut to år etter at hun døde og var det første av Cassidys album som fikk bred distribusjon i USA. Songbird var utgitt av Bix, som var et lite og ukjent plateselskap, og albumet fikk lite oppmerksomhet i USA. Songbird ble i Storbritannia utgitt av selskapet Hot Records og ble der kjent gjennom BBC2. Salget økte i Storbritannia, og albumet ble kjent i Tyskland, Skandinavia og andre europeiske land i 2000. Sent i 2000 økte salget av albumet også i USA. I slutten av 2000 hadde NPR innslag om Cassidy og i 2001 ABC. Tidsskriftene Rolling Stone, Billboard, Entertainment Weekly og People trykket artikler om Cassidy. Den gikk til topp på platelisten i 2001.[5][9] I Norge lå albumet Songbird over et år på VG-lista.[14]
Diskografi
- 2011 Simply Eva
- 2004 Wonderful World
- 2003 American Tune
- 2002 Method Actor
- 2002 Imagine[5]
- 2000 Time After Time
- 2000 No Boundaries
- 1998 Songbird – en samling av sanger fra de tre første albumene
- 1997 Eva by Heart – Cassidys eneste studioalbum
- 1997 Live at Blues Alley
- 1994 Live At Pearls – (bootleg)
- 1992 The Other Side – med Chuck Brown[31]
- 2008 Somewhere
Referanser
Eksterne lenker
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Eva Cassidy på Internet Movie Database
- (en) Eva Cassidy hos The Movie Database
- (en) Eva Cassidy på Apple Music
- (en) Eva Cassidy på Discogs
- (en) Eva Cassidy på MusicBrainz
- (en) Eva Cassidy på Spotify
- (en) Eva Cassidy på Last.fm
- (en) Eva Cassidy på AllMusic
- (en) Eva Cassidy på YouTube