Léopold Sédar Senghor
Léopold Sédar Senghor (født 9. oktober 1906 i Joal sør for Dakar i senegalsk del av Fransk Vest-Afrika, død 20. desember 2001 i Verson i Calvados i Frankrike) var en senegalesisk politiker og forfatter. Han var Senegals første president, og var president i 20 år fra 1960 til 1980. Han var grunnleggeren av partiet Senegals demokratiske blokk. Blant senegaleserne blir han sett på som «nasjonens far».
| Léopold Sédar Senghor | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. okt. 1906[1][2][3][4] Joal-Fadiouth (French Senegal)[5][6] | ||
| Død | 20. des. 2001[7][1][2][4] (95 år) Verson (Calvados, Frankrike)[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, lyriker, skribent, fransk motstandskjemper, filosof | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Agrégation de grammaire (1935)[8][9] | ||
| Utdannet ved | Faculté des lettres de Paris École normale supérieure Lycée Louis-le-Grand[9] | ||
| Ektefelle | Colette Hubert (1957–2001)[9] Ginette Éboué (1946–1956)[9] | ||
| Parti | Section française de l'Internationale ouvrière Senegals sosialistparti | ||
| Nasjonalitet | Frankrike Senegal[1][8][5][10] | ||
| Gravlagt | Bel-Air Cemetery | ||
| Medlem av | 7 oppføringer Académie française (1983–)[8] Academia Latinitati Fovendae (1973–) (æresmedlem) Europarådets parlamentarikerforsamling[11] Bayerische Akademie der Schönen Künste (1961)[8] Academy of the Kingdom of Morocco for Royaume (assosiert medlem)[12] Académie des sciences d'outre-mer Académie des sciences, belles-lettres et arts de Rouen | ||
| Utmerkelser | 25 oppføringer Storkors av Æreslegionen (1961)[13] Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres Kommandør av Ordre des Palmes académiques Jawaharlal Nehrus pris (1982)[14] Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1978)[15] Prix mondial Cino Del Duca (1978)[16] Prix Littéraire Prince Pierre (1977)[17] De tyske bokhandlernes fredspris (1968)[18][19] Roger Nimier-prisen Grand prix littéraire en poésie d'Afrique noire (1996)[20] Dr. Leopold Lucas-prisen (1983)[21] Storkors av Løveordenen[8] Storkjede av Santiago av sverdets orden (1975)[22][23] Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet Æresdoktor ved université Laval (1966)[24] Premio Nonino (1985)[25] Æresdoktor ved universitetet i Salzburg[8] Æresdoktor ved Universitetet i Wien[8] Æresdoktor ved Universitetet i Padova Piusordenens kjede (1962)[26] Distinguished Africanist Award (1994)[27] Golden Wreath (1975) Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1973)[28] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke
Bakgrunn
Léopold Sédar Senghor var sønn av en velstående kjøpmann og grundeier av sererfolket. Hans katolske mor, som var fulani, sendte ham til en katolsk misjonsskole drevet av misjonskongregasjonen spiritanerne, og så til katolsk presteseminar, der han ble forberedt til å bli katolsk prest.[29] I en alder av 20 år avbrøt han denne utdannelsesveien og tok sin avslutningseksamen på en ikkekonfesjonell skole i Dakar.
I 1928 fortsatte han sein utdannelse i Paris. Han befattet seg inngående med europeisk litteratur og ble i 1935 dem første afrikaner som oppnådde agrégation for klassisk filologi. Da var han imens blitt fransk statsborger. Han ble deretter, fra 1935, professor ved universitetene i Tours og Paris.[30]
Politikk
Etter andre verdenskrig der han kjempet i de franske kolonialstyrker og havnet i krigsfangeleir i Poitiers, var han 1946–1959 medlem av den franske nasjonalforsamling og innehadde flere offentlige embeder. I 1948 opprettet han et parti som i 1958 ble Union progressiste sénégalaise (UPS) og senere Partie Socialiste som ble Senegals ledende og lenge eneste tillatte parti.
Senghor var det selvstendige Senegals dominerende politiker til han trakk seg tilbake i 1980. Han bevarte de gode relasjonene med Frankrike og var det franskspråklige Afrikas tydeligste talsmann. Som politisk ideolog la han vekt på Afrikas egenart og forsøkte å kombinere sosialismen med négritudebevegelsen.
Politisk tenkning
Skjønt han var sosialist, holdt Senghor avstand til marxistiske og anti-vestlige ideologier som var blitt populære i det postkoloniale Afrika, og ville heller holde ved lag nære og sterke bånd med Frankrike og den vestlige verden. Om han holder fast på visse element i Marx' tanker, ser Senghor det slik at marxismen i sin helhet er lite tilpasset afrikanske realiteter: han tilbakeviser særlig begrepene ateisme og klassekamp — sistnevnte ses på som det motsatte av afrikansk tradisjon om full enighet og forsoning — og tilegnet seg en spiritualistisk framgangsmåte inspirert av pater Pierre Teilhard de Chardin.
Senghor teoretiserte over en «afrikansk vei i sosialismen» som ville sikre afrikanerne overflod samtidig som den ville utvikle produktivkreftene. Slik sosialismen ble sett av Senghor, som uttrykkelig ikke var kommunistisk, forenes den med begrepet «négritude» og en fundering over essensen ved særtrekkene i afrikansk kultur.
På det økonomiske plan var nøkkelelementet i sosialismen slik Senghor hadde teoretisert landsbykooperativene, som forener afrikanske tradisjoner og demokratiske verdier: på det internasjonale plan skulle målet for den afrikanske sosialismen være, etter å ha lyktes med avkolonisering uten vold, å oppnå en «kulturell og økonomisk avkolonisering» ved å sette seg imot det imperialistiske systemet som ligger over produksjonslandene.
Fransk politiker
Året 1945 markerte starten på hans politiske karriere. Han blir valgt som deputert fra Senegal og ble etter det stadig gjenvalgt (1946, 1951, 1956). Som medlem av den rådgivende forsamling i Europarådet, ble han dessuten flere ganger delegert fra Frankrike til UNESCO-konferanser og til generalforsamlingen i FN.
Han ble statssekretær for formannskapet i Rådet (regjeringen Edgar Faure: 23. februar 1955 - 24. januar 1956), og bla borgermester i Thiès i Senegal i november 1956.
President i Senegal
Som minister-rådgiver for regjeringen i den franske republikk i juli 1959 ble han valgt som første president for republikken Senegal den 5. september 1960. Hans kulturelle engasjement var konstant: I 1966 holdes i Dakar den første verdensfestivalen for de svartes kunstarter. Han ble gjenvalgt til president for republikken i 1963, 1968, 1973 og 1978, og fratrådte stillingen sin 31. desember 1980.[31] Hans etterfølger som Senegals president ble Abdou Diouf.
Forfatter
Han var også en kjent forfatter og mottok Prix mondial Cino Del Duca i 1978 for sitt forfatterskap. I sin poesi forente han sin nedarvede afrikanske kulturarv med impulser fra sin lange tid i Frankrike. To gjennomgående tema i hans diktning er forsoning mellom folkene og et fritt Afrika. I 1983 ble han som første afrikaner medlem av Académie française.[32] Hans dikt er gjendiktet til norsk av Kolbein Falkeid.
Utvalgt bibliografi
- Diktsamlinger
- Prière aux masques (1935)
- Chants d'ombre (1945)
- Hosties noires (1948)
- Éthiopiques (1956)
- Nocturnes (1961)
- Lettres d'hivernage (1973)
- Élégies majeures (1979)
- Annet
- Anthologie de la nouvelle poésie nègre et malgache (1948)
- Nation et voie africaine du socialisme (1961)
- Pierre Teilhard de Chardin et la politique africaine (1962)
- La poésie de l'action : conversation avec Mohamed Aziza (1980)
- Ce que je crois (1988)
Senghor skrev også teksten til Senegals nasjonalsang: Pincez Tous vos Koras, Frappez les Balafons.
Referanser
Eksterne lenker
- (en) Léopold Sédar Senghor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Léopold Sédar Senghor på Discogs
- (en) Léopold Sédar Senghor på MusicBrainz
- (en) Léopold Sédar Senghor hos Europarådets parlamentarikerforsamling