Nihilisme
Nihilisme (fra latin nihil, «intet») er et filosofisk standpunkt som fremmer negasjonen av ett eller flere antatte meningsfulle aspekter av livet. Mest vanlig blir nihilisme presentert som en form for eksistensiell nihilisme som argumenterer at livet er uten objektiv mening, hensikt eller vesentlig verdi.[1] Moralsk nihilisme forkaster at moral og etikk skal være objektiv. Nihilismen kan også anta epistemologiske, metafysiske og ontologiske former.[trenger referanse]
Begrepet nihilisme er tidvis benyttet[av hvem?] i assosiasjon med anomi, det vil si mangel på sosiale og moralske normer, for å forklare en generell fortvilet holdning som oppfatter tilværelsen som meningsløs, noe man kan utvikle ved å innse at det ikke nødvendigvis finnes normer, regler eller lover.[2] Bevegelser som futurisme og dekonstruksjonisme,[3] blant andre, har blitt identifisert av kommentatorer som «nihilistisk» ved ulike tider og i ulike sammenhenger.
Nihilisme er også blitt tilskrevet bestemte tidsepoker. Eksempelvis har Jean Baudrillard og andre kalt den postmoderne tid for «en nihilistisk epoke»,[4] og en del kristne teologer og geistlige har hevdet at moderniteten[5] representerer en avvisning av teisme, og at en slik avvisning innebærer en form for nihilisme.
Trekk ved nihilisme som filosofisk retning
I filosofien er nihilisme en oppfatning som mener moral og normer er kunstig skapt og dermed ikke er en satt verdi hos mennesket. Tilværelsen skal ikke være målrettet, men heller «tilfeldig» og meningsløs.[trenger referanse]
Den nihilistiske filosof[hvem?] hevder at verden, og spesielt menneskets eksistens, er uten mening, mål, forståelig sannhet eller essensiell verdi. Den[klargjør] står normalt i kontrast til postmodernismen, ettersom nihilismen tenderer mot defaitisme, mens postmodernismen leter etter styrke i det menneskelige samspill.[trenger referanse] Den[klargjør] inneholder et sterkt element av skeptisisme, men skeptisismen når i motsetningen til nihilismen ingen konklusjon om de moralske konsepters realitet.[trenger referanse][klargjør]
Som politisk filosofi innebærer nihilismen en fullstendig avvisning av all religiøs og politisk autoritet, sosiale tradisjoner og tradisjonell moral.[trenger referanse] Disse sees som motsats til friheten, som er det høyeste ideal.[trenger referanse]
Kort historikk
Den tidligste kjente bruk av ordet er fra 1767, da det ble brukt på fransk i en religiøs sammenheng, synonymt med kjetter, en betydning som har falt bort. Som et filosofisk og politisk begrep er det dokumentert fra 1817 på engelsk. Den russiske formen, nigilizm, er først dokumentert i 1829.
Nihilisme som filosofisk begrep ble først introdusert av Friedrich Heinrich Jacobi (1743–1819), som brukte det som et begrep for å karakterisere rasjonalisme, spesielt Immanuel Kants kritiske filosofi. Han utførte en reductio ad absurdum, som reduserte all rasjonalisme til nihilisme og dermed noe som burde unngås.
Nihilismen var en viktig politisk kraft i Russland på 1800-tallet da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå.
Nihilismen som politisk filosofi oppsto i Russland omkring 1817. Det året ble det første hemmelige politiske selskap i landet grunnlagt av Pavel Pestel. Opprettelsen av selskapet var i stor grad en reaksjon mot tsar Nikolai I, som Pestel så som en absolutistisk monark i forhold til den mer åpne Alexander I. Bevegelsen kulminerte i desemberopprøret 1825.
Senere brukte Mikhail Bakunin nihilistisk filosofi som utgangspunkt for sitt alternativ til Karl Marx' teorier, marxisme, som Bakunin hevdet ville uunngåelig føre til en totalitær stat.
Nihilisme og anarkisme
Hovedforskjellene mellom nihilisme og anarkisme kan oppsummeres slik:
- Nihilismen avviser enhver form for organisert samfunn; de fleste retninger innen anarkismen baserer seg på opprettelsen av et sterkt fellesskap.
- Som politisk bevegelse var nihilismen i stor grad et lokalt fenomen i Russland, skapt av de spesielle forholdene der; anarkismen har derimot vært en internasjonal bevegelse som har hatt grobunn mange steder og under vidt forskjellige samfunnsforhold.