Search

Stortingsvalg 1945–

(Omdirigert fra «Stortingsvalget»)
Norges politiske system

Stortingsvalg 1945– er en oversikt over alle valg til det norske Stortinget etter andre verdenskrig. Slike valg avholdes hvert fjerde år, hvor det seneste valget ble avholdt 13. september 2021.[1]

Arbeiderpartiet har vært største parti i alle stortingsvalg i etterkrigstiden, og frem til 1961 hadde partiet også rent flertall i Stortinget. Einar Gerhardsen var den ledende Ap-politikeren i denne perioden, og var leder i Arbeiderpartiet i 20 år og Norges statsminister i 17 år.

John Lyngs regjering høsten 1963 var de borgerliges første forsøk på å danne en koalisjonsregjering, og på tross av at den kun varte kort tid banet den vei for Per Bortens regjering i 1965–1971. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen Arbeiderparti-regjeringer, med unntak av året Lars Korvalds regjering satt etter at Trygve Brattelis første regjering gikk av etter nederlaget i EF-avstemningen i 1972. Arbeiderpartiet hadde imidlertid ikke lenger flertall i Stortinget, og Trygve Brattelis andre regjering, Odvar Nordlis regjering og Gro Harlem Brundtlands første regjering var alle mindretallsregjeringer.

Ved stortingsvalget 1981 fikk Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet flertall, og Kåre Willochs regjering satt frem til 1986 da Fremskrittspartiet sammen med venstresiden felte Willoch. I tiåret som fulgte hadde Norge igjen mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet (med unntak av et kort mellomspill med Jan P. Syses regjering 1989–1990). Gro Harlem Brundtland (Ap) var den dominerende politiske figuren i Norge i denne perioden.

Etter stortingsvalget 1997 gikk Thorbjørn Jaglands regjering av etter det berømte 36,9-ultimatumet, og Jagland ble erstattet av Kjell Magne Bondevik (KrF). Bondeviks sentrumsregjering hadde imidlertid liten støtte i Stortinget, og i 2000 tok Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet over regjeringskontorene.

Jens Stoltenbergs første regjering måtte gå etter valget i 2001, og de neste fire årene var Bondevik tilbake med en Høyre-, KrF-, og Venstreregjering. I Stortingsvalget 2005 ble det rød-grønt flertall, og Stoltenberg kunne igjen bli statsminister. Den rød-grønne regjeringen fikk fornyet mandat ved Stortingsvalget 2009, og hadde et flertall bak seg på Stortinget også i den perioden.

I valget i 2013 fikk Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 96 mandater på Stortinget, mot de rødgrønne partienes (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne) 73 mandater. Erna Solberg kunne dermed danne en Høyre-Frp-regjering, med støtte fra Venstre og KrF i Stortinget. Stortingsvalget 2017 ga de fire borgerlige partiene et fornyet parlamentarisk flertall på 88 mandater, mot den rødgrønne blokkens 81 mandater (Ap, Sp, SV, MDG og Rødt). Erna Solbergs regjering hadde i denne perioden fire forskjellige sammensetninger: først gikk Venstre inn, deretter Kristelig Folkeparti, og deretter gikk Fremskrittspartiet ut. I ett år fra januar 2019 til januar 2020 var regjeringen en flertallregjering bestående av fire partier.

Stortingsvalget 2021 gav rødgrønt flertall, og Erna Solberg varslet sin regjerings avgang.[2] Rødt kom for første gang over sperregrensen, mens KrF for første gang havnet under. De tre partiene Ap, Sp og SV forhandlet om en regjeringsplattform, men kom ikke til enighet, og Jonas Gahr Støres regjering ble dannet med Ap og Sp.

Stortingsvalg

Partienes oppslutning ved stortingsvalgene i perioden 1945-2009

2021

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2021 og Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025

PartierStemmerMandater
#%± pp#±
Arbeiderpartiet783 39426,3-1,1 48-1
 Høyre607 31620,4-4,7 36-9
 Senterpartiet402 96113,5+3,2 28+9
 Fremskrittspartiet346 47411,6-3,6 21-6
 Sosialistisk Venstreparti228 0637,6+1,6 13+2
 Rødt140 9314,7+2,3 8+7
 Venstre127 9104,6+0,2 80
 Miljøpartiet De Grønne117 6473,9+0,7 3+2
 Kristelig Folkeparti113 3443,8-0,4 3-5
 Pasientfokus4 9500,2+0,2 1+1

2017

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2017 og Liste over stortingsrepresentanter 2017–2021

PartierStemmerMandater
#%± pp#±
Arbeiderpartiet800 94727,4-3,5 49-6
 Høyre732 89525,0-1,8 45-3
 Fremskrittspartiet444 68115,2-1,2 27-2
 Senterpartiet302 01710,3+4,8 19+9
 Sosialistisk Venstreparti176 2226,0+1,9 11+4
 Venstre127 9104,4-0,9 8-1
 Kristelig Folkeparti122 7974,2-1,4 8-2
 Miljøpartiet De Grønne94 7883,2+0,4 10
 Rødt70 5222,4+1,3 1+1

2013

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2013 og Liste over stortingsrepresentanter 2013–2017

Valget fant sted mandag 9. september 2013, men valglokalene var åpne i mange kommuner også søndag den 8. Valgresultatet innebar at den sittende rødgrønne regjeringskoalisjonen ikke fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag, da det var et borgerlig-sentrum flertall som etter forhandlinger mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti resulterte i en topartikoalisjon bestående av Høyre og Fremskrittspartiet med Kristelig Folkeparti og Venstre som støttepartier i Stortinget som følge av en samarbeidsavtale.

Arbeiderpartiet var største enkeltparti med sine 30,8 % etterfulgt av Høyre med 26,8 % og Frp med 16,3 %. Høyre og Frp hadde flertall sammen med enkeltvis KrF eller Venstre, som fikk respektive 5,6 og 5,2 prosent. Miljøpartiet De Grønne fikk sitt første mandat noen gang til Stortinget.

Partier[3][4]StemmerMandater
#%± pp#±
Arbeiderpartiet874 76930,8-4,5 55-9
 Høyre760 23226,8+9,6 48+18
 Fremskrittspartiet463 56016,3-6,6 29-12
 Kristelig Folkeparti158 4755,60,0 100
 Senterpartiet155 3575,5-0,7 10-1
 Venstre148 2755,2+1,4 9+7
 Sosialistisk Venstreparti116 0214,1-2,1 7-4
 Miljøpartiet De Grønne79 1522,8+2,4 1+1

2009

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2009 og Liste over stortingsrepresentanter 2009–2013

Valget fant sted mandag 14. september. Valgresultatet innebar at den sittende rødgrønne regjeringskoalisjonen (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) fikk fornyet sitt parlamentariske flertallsgrunnlag, noe som gjorde at Jens Stoltenbergs andre regjering kunne fortsette.

Fremskrittspartiet fortsatte som største parti på borgerlig side med 22,9 % av stemmene og 41 mandater. Høyre hadde en klar fremgang etter det dårlige 2005-valget, og ble tredje størst med 30 mandater. Valgets store taper ble Venstre, som med 3,9 % falt under sperregrensen og mistet åtte av ti mandater.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2009
Det norske Arbeiderparti949 04986 59335,42,7643
Fremskrittspartiet614 71732 82122,90,9413
Høyre462 45890 51017,23,1307
Sosialistisk Venstreparti166 361−66 6106,2-2,611-4
Kristelig Folkeparti148 748−30 1375,5-1,210-1
Senterpartiet165 006−6 0576,2-0,3110
Venstre104 144−51 9693,9-2,02-8
Rødt36 2193 8641,40,100
Kystpartiet5 341−16 6070,2-0,600
Andre lister30 8602 2321,10,100
Totalt2 682 90344 64076,4-1,01690

2005

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2005 og Liste over stortingsrepresentanter 2005–2009

Stortingsvalget 2005 ble avholdt den 12. september. Det var to klare regjeringsalternativer før valget: Den sittende regjeringen bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, med Kjell Magne Bondevik (KrF) som statsministerkandidat og det rød-grønne regjeringsalternativet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dette alternativet hadde Jens Stoltenberg (Ap) som sin statsministerkandidat.

Arbeiderpartiet ble største parti med 32,7 % av stemmene. Rødgrønn side fikk totalt 87 mandater og dermed flertall. Dette førte til at Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av og ble erstattet av Jens Stoltenbergs andre regjering. Stoltenberg-regjeringen ble sittende i hele stortingsperioden.

Største parti på borgerlig side ble Fremskrittspartiet med 22,1 % av stemmene. Lars Sponheims Venstre gjorde også et godt valg, med 5,9 % og 10 mandater.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2005
Det norske Arbeiderparti862 456249 82432,78,46118
Fremskrittspartiet581 896212 66022,17,53812
Høyre371 948−162 90414,1-7,123-15
Sosialistisk Venstreparti232 971−83 4268,8-3,715-8
Kristelig Folkeparti178 885−133 9546,8-5,611-11
Senterpartiet171 06330 7766,50,9111
Venstre156 11357 6275,92,0108
Rød Valgallianse32 3552 3401,20,000
Kystpartiet21 948−22 0620,8-0,90-1
Andre lister28 628−34 4381,0-1,500
Totalt2 638 263116 44377,41,91694

2001

Utdypende artikler: Stortingsvalget 2001 og Liste over stortingsrepresentanter 2001–2005

Valget ble avholdt den 10. september 2001. Det skulle vise seg å bli et katastrofevalg for Arbeiderpartiet, som gjorde sitt dårligste valg gjennom tidene med 24,3 % av stemmene og 43 mandater. Valgets klare vinner var Høyre, som var oppe på 38 mandater og igjen var landets klart nest største parti. Sosialistisk Venstreparti gjorde også et meget godt valg, og doblet oppslutningen sin til 12,5 %.

Stoltenberg måtte gå av som statsminister etter valget, og Kjell Magne Bondevik (KrF) kom tilbake som statsminister for en mindretallsregjering. Kjell Magne Bondeviks andre regjering var en koalisjonsregjering mellom KrF, Høyre og Venstre, og satt i hele stortingsperioden.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 2001
Det norske Arbeiderparti612 632−291 73024,3-10,743-22
Høyre534 852164 41121,26,93815
Fremskrittspartiet369 236−26 14014,6-0,7261
Sosialistisk Venstreparti316 397161 09012,56,52314
Kristelig Folkeparti312 839−40 24312,4-1,322-3
Senterpartiet140 287−64 5375,6-2,310-1
Venstre98 486−16 5913,9-0,62-4
Kystpartiet44 01044 0101,71,711[c 1]
Rød Valgallianse30 015−13 2371,2-0,500
Tverrpolitisk Folkevalgte1 052−8 1430,0-0,40-1[c 1]
Andre lister62 01428 7692,51,300
Totalt2 521 820−62 34175,5-2,81650

1997

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1997 og Liste over stortingsrepresentanter 1997–2001

Valget ble avholdt 15. september 1997.

Arbeiderpartiet gjorde et relativt godt valg med 35 % av stemmene, og ble største parti. Statsminister Thorbjørn Jagland hadde imidlertid gått ut før valget og sagt at han ville gå av dersom Ap ikke økte tilslutningen i forhold til forrige valg – noe som i praksis betydde at Jagland krevde 36,9 % av stemmene. Arbeiderpartiet mislyktes med å nå dette målet, noe som gjorde at Jagland gikk av.

Jaglands avgang åpnet for KrFs Kjell Magne Bondevik som statsminister. KrF hadde under Bondevik og Valgerd Svarstad Hauglands ledelse gjort et godt valg og fikk 25 mandater, og hadde før valget lansert det såkalte sentrumsalternativet sammen med Senterpartiet og Venstre. Sp hadde stor tilbakegang etter det uvanlig gode valget i 1993, men da Venstre kom over sperregrensen fikk de tre partiene tilsammen 42 mandater. Dette var langt mindre enn Aps 65 mandater, men var likevel nok til at Bondevik fikk dannet en sentrumsregjering. Kjell Magne Bondeviks første regjering satt frem til 2000, da den falt på et kabinettsspørsmål om rensing av gasskraftverk. Bondevik ble erstattet av Jens Stoltenberg, og Jens Stoltenbergs første regjering ble sittende ut perioden.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1997
Det norske Arbeiderparti904 362−4 36235,0-1,965-2
Fremskrittspartiet395 376240 87915,39,02515
Kristelig Folkeparti353 082159 19713,75,82512
Høyre370 441−48 93214,3-2,723-5
Senterpartiet204 824−207 3637,9-8,811-21
Sosialistisk Venstreparti155 307−39 3266,0-1,99-4
Venstre115 07726 0924,50,965
Tverrpolitisk Folkevalgte9 1959 1950,40,411
Rød Valgallianse43 25216 8921,70,60-1
Andre lister33 245−30 0601,2-1,300
Totalt2 584 161122 21278,32,51650

1993

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1993 og Liste over stortingsrepresentanter 1993–1997

Stortingsvalget 1993 ble avholdt 13. september 1993. Arbeiderpartiet ble det største partiet, og Ap-regjeringen fortsatte med Gro Harlem Brundtland som statsminister. I løpet av perioden gikk Brundtland av som statsminister, og ble erstattet av Thorbjørn Jagland. Thorbjørn Jaglands regjering satt fra 25. oktober 1996 og ut perioden.

EU-spørsmålet hadde dominert stort i valgkampen. Mange nei-velgere hadde gått til Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet, som med 32 mandater gikk forbi Høyre og ble Norges nest største parti. Fremskrittspartiet fikk 10 mandater i valget, men våren 1994 brøt først Oscar Hillgaar og senere tre representanter til med stortingsgruppen etter «Dolkesjø»-landsmøtet.

Etter to stortingsperioder uten representasjon kom Venstre inn på Stortinget igjen med Lars Sponheim fra Hordaland.

1993-valget førte også med seg at partiet Rød Valgallianse fikk sitt første (og siste) stortingsmandat med Erling Folkvord fra Oslo.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1993
Det norske Arbeiderparti908 7241 33136,92,6674
Senterpartiet412 187240 91816,710,23221
Høyre419 373−169 30917-5,228-9
Sosialistisk Venstreparti194 633−72 1497,9-2,213-4
Kristelig Folkeparti193 885−30 9677,9-0,613-1
Fremskrittspartiet154 497−190 6886,3-6,710-12
Venstre88 9854 2453,60,411
Rød Valgallianse26 36022 126[e 1]1,10,3[e 1]11[e 1]
Andre lister63 30526 7432,51,10-1[e 2]
Totalt2 461 949−185 65575,8-7,41650

1989

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1989 og Liste over stortingsrepresentanter 1989–1993

Stortingsvalget 1989 ble avholdt den 11. september, og var det første valget med utjevningsmandater. Antallet stortingsrepresentanter gikk dermed opp fra 157 til 165.

Valget førte til borgerlig flertall, og Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble dermed erstattet av Jan P. Syses regjering. Syse-regjeringen ble imidlertid kortvarig, da Senterpartiet trakk seg høsten 1990 som en følge av uenighet om EU-politikken. Brundtland kom da tilbake i posisjon, og Gro Harlem Brundtlands tredje regjering satt fra 3. november 1990 og ut perioden.

Valgets store vinner ble Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet, som gikk frem fra 2 til 22 mandater. Også Erik Solheims SV gjorde det bra, med en fremgang på 11 mandater. Listen Framtid for Finnmark (populært kalt «Aune-lista» etter førstekandidat Anders Aune) kom også inn med ett mandat etter å ha fått 21,5 % av stemmene i Finnmark.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1989
Det norske Arbeiderparti907 393−154 31934,3-6,563-8
Høyre588 682−202 85522,2-8,237-13
Fremskrittspartiet345 185248 38813,09,32220
Sosialistisk Venstreparti266 782124 83210,14,61711
Kristelig Folkeparti224 8529 8838,40,214-2
Senterpartiet171 269−5016,4-0,111-1
Framtid for Finnmark8 8178 8170,30,311
Venstre84 7403 5383,20,1
Andre49 884−1 4291,91,6
Totalt2 647 60445 78783,2-0,81658

1985

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1985 og Liste over stortingsrepresentanter 1985–1989

Stortingsvalget 1985 ble avholdt 9. september 1985.

Valget gjorde at Kåre Willochs Høyre-, KrF-, og Sp-koalisjon fortsatte. Kåre Willochs regjering hadde imidlertid mistet flertallet i Stortinget, og Carl I. Hagens Frp med sine to mandater var nå kommet på vippen.

Våren 1986 ble regjeringen felt av Arbeiderpartiet, SV og Frp på et kabinettsspørsmål om å øke bensinavgiften. Dette førte til at Gro Harlem Brundtland kom tilbake i statsministerstolen, og Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble sittende ut perioden.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1985
Det norske Arbeiderparti1 061 712136 62540,83,6715
Høyre791 537−1 03630,4-1,350-3
Kristelig Folkeparti214 969−18 7428,3-1,1161
Senterpartiet171 7707 2976,6-0,1121
Sosialistisk Venstreparti141 95016 5975,50,662
Fremskrittspartiet96 797−16 3383,7-0,82-2
Venstre81 202−16 1413,1-0,80-2
Andre lister41 880−1 5211,70,000
Totalt2 601 817106 74184,021572

1981

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1981 og Liste over stortingsrepresentanter 1981–1985

Stortingsvalget 1981 ble avholdt den 14. september. På grunn av feil ved gjennomføringen av valget 14. september ble det imidlertid holdt omvalg i Buskerud og Troms den 7. desember.

Valgkampen hadde blitt dominert av kampen mellom statsminister Gro Harlem Brundtland og Høyres Kåre Willoch. I det som senere ble kalt «Høyrebølgen» vant Høyre og de andre borgerlige partiene flertall i Stortinget, og Gro Harlem Brundtlands første regjering ble erstattet av Kåre Willochs regjering. Willoch-regjeringen var opprinnelig en ren Høyreregjering, men ble sommeren 1983 utvidet til også å omfatte Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Willoch-regjeringen ble sittende hele perioden.

Fremskrittspartiet kom igjen tilbake på Stortinget etter å ha falt ut i forrige periode, og fikk med 4,5 % av stemmene fire mandater.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1981
Det norske Arbeiderparti925 087−47 34737,2-5,166-10
Høyre792 573222 73431,76,95312
Kristelig Folkeparti233 711−51 8589,4-3,015-7
Senterpartiet164 473−32 8256,7-1,911-1
Sosialistisk Venstreparti125 35329 1054,90,742
Fremskrittspartiet113 13569 7844,52,644
Venstre97 34322 6743,90,720
Andre lister43 401−18 3011,7-0,900
Totalt2 495 076193 96682,0-0,91550

1977

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1977 og Liste over stortingsrepresentanter 1977–1981

Stortingsvalget 1977 ble avholdt den 12. september. Valget ble svært tett, og utover valgnatten svingte resultatet fra time til time. Det så lenge ut til at de borgerlige skulle få flertall, men fintellingen i Nordland gjorde at Hanna Kvanmo (SV) tok et mandat fra Høyre. Dette sikret et knapt flertall for venstresiden i Stortinget, og Odvar Nordlis regjering kunne fortsette. I februar 1981 ble Nordli erstattet som statsminister av Gro Harlem Brundtland, og Gro Harlem Brundtlands første regjering satt ut perioden.

Arbeiderpartiet ble Stortingets største parti med 42,3 % av stemmene og 76 mandater. Høyre ble nest størst, med 24,5 % og 41 mandater. Taperne ble Fremskrittspartiet, som falt ut av Stortinget, og Sosialistisk Venstreparti, som gikk ned fra 16 mandater i 1973 (da som Sosialistisk Valgforbund) til to i 1977.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1977
Det norske Arbeiderparti972 434212 93542,37,07614
Høyre563 783193 41324,57,34112
Kristelig Folkeparti224 355−31 1019,8-2,1222
Senterpartiet184 08737 7758,01,212-9
Sosialistisk Venstreparti96 248−145 6034,2-7,1[i 1]2-14
Venstre54 2434 5752,40,120
Fremskrittspartiet43 351−64 4331,9-3,10-4
Det Nye Folkepartiet22 524−51 3301,0-2,50-1
Norges Kommunistiske Parti8 4480,40,4[i 1]
Rød Valgallianse14 5155 1550,60,2
Borgerlige felleslister111 412−16 6794,8-1,1
Andre5 710−4 2490,3-0,2
Totalt2 301 110148 90682,92,71550

1973

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1973 og Liste over stortingsrepresentanter 1973–1977

Valget i 1973 ble avholdt søndag 9. og mandag 10. september. Stortinget var blitt utvidet til 155 representanter før valget, og av de fem nye plassene gikk to til Oslo og tre til Akershus.

Arbeiderpartiet ble landets største parti med 35,3 % av stemmene og 62 mandater. Valgresultatet ble likevel en skuffelse i forhold til fire år før, og partiet mistet 12 mandater. Nykommeren Sosialistisk Valgforbund gjorde et brakvalg med 16 mandater, og tok mange stemmer fra venstresiden i Ap.

Venstre var blitt splittet i forbindelse med EF-kampen året i forveien, og mistet 11 av 13 mandater. Utbryterne i Det Nye Folkepartiet fikk imidlertid bare ett mandat i Ole Myrvoll fra Hordaland.

Valget førte til regjeringsskifte, og Trygve Brattelis andre regjering tok over etter Lars Korvalds regjering. Bratteli ledet en ren Ap-mindretallsregjering, som satt frem til januar 1976 da partikollega Odvar Nordli overtok som statsminister. Odvar Nordlis regjering ble sittende ut perioden.

Valget i 1973 førte også med seg et nytt partis inntog i norsk politikk, da protestpartiet Anders Langes Parti (det senere Fremskrittspartiet) fikk fire mandater. Partiet sprakk imidlertid allerede ved partileder Anders Langes bortgang i 1974, da Carl I. Hagen gikk ut av stortingsgruppen og stiftet Reformpartiet.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1973
Det norske Arbeiderparti759 499−244 84935,3-11,262-12
Høyre370 370367 16717,2-1,6290
Senterpartiet146 312−47 8166,8-2,2211
Kristelig Folkeparti255 456−150 75311,94,0206
Sosialistisk Valgforbund241 851168 56711,27,81616
Anders Langes Parti107 784107 7845,05,044
Venstre49 668−152 8852,3-7,12-11
Det Nye Folkepartiet73 85473 8543,43,411
Rød Valgallianse9 3609 3600,40,4––
Borgerlige felleslister128 09145 0186,02,1––
Andre9 9598 8650,4-4,6––
Totalt2 152 204−6 50880,2-3,61555

1969

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1969 og Liste over stortingsrepresentanter 1969–1973

Valget ble avholdt 7. og 8. september 1969. Stemmerettsalderen hadde i 1967 blitt redusert til 20 år, valget ble svært jevnt mellom blokkene; med 74 mandater til Arbeiderpartiet og 76 mandater til de borgerlige. For å unngå en mulig mandatlikhet ble Stortinget i forkant av valget i 1973 utvidet med fem mandater.

Per Bortens regjering (bestående av Sp, Høyre, Venstre og KrF) fortsatte etter valget. Uenigheter omkring EF-spørsmålet gjorde imidlertid at regjeringen gikk i oppløsning, med den såkalte Lekkasjesaken som tungen på vektskålen.

Bortens avgang gav Arbeiderpartiet muligheten til igjen å danne regjering. Trygve Bratteli dannet en ren Ap-mindretallsregjering, og Trygve Brattelis første regjering satt frem til 1972 da den gikk av etter å ha tapt folkeavstemningen om EF-medlemskap. Bratteli ble erstattet av Lars Korvald (KrF), som ledet en koalisjonsregjering bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1969
Det norske Arbeiderparti1 004 348121 02846,53,4746
Høyre406 209−9 40318,8-1,529-2
Senterpartiet194 1282 4269,0-0,4202
Kristelig Folkeparti169 3038 9727,80,0141
Venstre202 553−5 2819,4-0,813-5
Sosialistisk Folkeparti73 284−49 4373,4-2,60-2
Norges Kommunistiske Parti21 517−6 4791,0-0,37
Fellesliste NKP/SF[k 1]3 2033 2030,20,2
Borgerlige felleslister83 07345 5603,92,0
Andre1 0947295,15,1
Totalt2 158 712111 31883,8-1,61500

1965

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1965 og Liste over stortingsrepresentanter 1965–1969

Valget ble avholdt 13. september 1965. Dette valget markerte slutten på Gerhardsen-epoken i norsk etterkrigspolitikk, og førte med seg et borgerlig flertall.

Einar Gerhardsens fjerde regjering gikk av etter valget, og ble erstattet av Per Bortens regjering. Dette var en borgerlig koalisjonsregjering bestående av Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, ledet av Per Borten (Sp). Regjeringen ble sittende hele perioden, på tross av sterke, indre motsetninger i EF-spørsmålet.

Arbeiderpartiet hadde tapt sitt første valg siden andre verdenskrig. Våren 1965 var Trygve Bratteli blitt ny Ap-leder, med Reiulf Steen som nestleder. Bratteli fikk den vanskelige oppgaven med å lede partiet i opposisjon for første gang på 30 år, og som Aps parlamentariske leder la han stor vekt på å stå for en politikk som partiet kunne bygge videre på når de engang kom tilbake i regjeringsposisjon. Valgnederlaget førte også med seg en omfattende debatt innad i partiet om den videre politiske linjen.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1965
Det norske Arbeiderparti883 32022 79443,1-3,668-6
Høyre415 61261 24320,31,0312
Senterpartiet191 70266 0599,42,5182
Venstre207 83473 04510,22,8184
Kristelig Folkeparti160 331−11 1207,8-1,513-2
Sosialistisk Folkeparti122 72178 7256,03,620
Norges Kommunistiske Parti27 996−25 6821,4-1,6
Borgerlige felleslister37 513−57 7181,8-3,3
Andre365−1770,0-0,0
Totalt2 047 394207 16985,46,31500

1961

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1961 og Liste over stortingsrepresentanter 1961–1965

Valget ble avholdt den 11. september 1961. Arbeiderpartiet var med 74 mandater fortsatt Norges største parti med klar margin, men da Finn Gustavsens Sosialistisk Folkeparti hadde fått inn to mandater mistet Ap det rene flertallet de hadde hatt helt siden andre verdenskrigs slutt.

Einar Gerhardsens tredje regjering fortsatte etter valget. Denne ble imidlertid felt av de borgerlige og SF i august 1963 på grunn av Kings Bay-saken. Ny statsminister ble John Lyng (H). John Lyngs regjering var en koalisjonsregjering med Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og ble bare sittende få uker. Sosialistisk side fremmet mistillitsforslag allerede den 25. september, noe som gjorde at Gerhardsen kom tilbake med sin fjerde regjering. Regjeringen Lyng ble imidlertid en viktig symbolsk seier for de borgerlige, som viste at de kunne danne et troverdig regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1961
Det norske Arbeiderparti860 526−5 14946,8-1,674-4
Høyre354 369303 00919,32,4290
Senterpartiet125 643−57 6006,8-1,8161
Kristelig Folkeparti171 451−129 9449,3-0,9153
Venstre134 789−19 9727,3-2,314-1
Sosialistisk Folkeparti43 99643 9962,42,422
Norges Kommunistiske Parti53 678−6 3822,9-0,40-1
Borgerlige felleslister95 23143 8715,22,3
Andre542−2 6850,0-0,2
Totalt1 840 22549 09779,10,81500

1957

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1957 og Liste over stortingsrepresentanter 1958–1961

Stortingsvalget 1957 ble avholdt 7. oktober. Valget kom få dager etter kong Haakon VIIs bortgang den 21. september, noe som selvsagt kom til å prege innspurten i valgkampen.

Valget ble en klar seier for Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet. Med 48,3 % av stemmene og 78 mandater fikk partiet rent flertall og gjorde sitt beste valg gjennom historien. Valgresultatet gjorde at Einar Gerhardsens tredje regjering kunne fortsette igjennom hele stortingsperioden.

På borgerlig side var det kun mindre endringer i mandatfordelingen, og Høyre var fortsatt største opposisjonsparti. På venstresiden mistet NKP to av tre stortingsmandater, og kun Emil Løvlien ble igjen i stortingsgruppen.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1957
Det norske Arbeiderparti865 67535 22748,31,7781
Høyre301 395−26 57616,8-1,6292
Bondepartiet154 761−2 2578,6-0,2151
Venstre171 407−6 2559,6-0,4150
Kristelig Folkeparti183 243−3 38410,2-0,312-2
Norges Kommunistiske Parti60 060−30 3623,4-1,81-2
Borgerlige felleslister51 36041 6992,92,3
Andre3 2273 2050,20,2
Totalt1 791 12811 29778,3-11500

1953

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1953 og Liste over stortingsrepresentanter 1954–1957

Valget ble avholdt 12. oktober 1953. Valgordningen hadde siden sist blitt relativt kraftig endret. Bondeparagrafen ble opphevet og valgkretsene ble endret fra by- og landkretser til fylkeskretser der byene og bygdene valgte sammen.[5] Mandatfordelingen ble også endret fra D'Hondts til St. Laguës metode med 1,4 som første delingstall, noe som gav en bedre proporsjonalitet enn tidligere.

Arbeiderpartiet fikk en svak økning i oppslutningen, men mistet likevel åtte mandater på grunn av den nye valgordningen. 77 av 150 mandater var likevel nok til å beholde flertallet i Stortinget, og Oscar Torps regjering fortsatte etter valget. Partiformann Einar Gerhardsen var imidlertid etterhvert lysten på å få tilbake stillingen som statsminister, og i januar 1955 gikk en svekket Torp av. Gerhardsen overtok med sin tredje regjering, og kom til å sitte ut perioden.

Venstre fikk i 1953 for første gang under 10 % av stemmene, og tapte seks av 21 mandater. NKP kom også inn igjen etter å ha falt ut i 1949, og fikk tre mandater.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1953
Det norske Arbeiderparti830 44826 97746,71,077-8
Høyre327 97148 18118,42,5274
Venstre177 662−41 20410,0-2,515-6
Bondepartiet157 01871 6008,84,0142
Kristelig Folkeparti186 62739 55910,42,1145
Norges Kommunistiske Parti90 422−12 3005,1-0,833
Borgerlige felleslister9 661−98 2520,5-5,6
Totalt1 779 83121 46579,3-2,71500

1949

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1949 og Liste over stortingsrepresentanter 1950–1953

Valget ble avholdt 10. oktober 1949. Siden sist valg hadde stemmerettsalderen blitt nedsatt til 21 år og muligheten til listesamarbeid hadde blitt fjernet. Dette førte til at de borgerlige partiene satte opp felleslister i flere fylker. Valget var det siste som benyttet D'Hondts metode, en metode som sterkt favoriserte de større partiene.

Valgkampen var preget av de storpolitiske situasjonen i Europa, deriblant den kommunistiske maktovertagelsen i Tsjekkoslovakia og Sovjetunionens aktive utenrikspolitikk. Under Kråkerøy-talen året før hadde statsminister Einar Gerhardsen gått knallhardt ut mot Norges Kommunistiske Parti (NKP) og befestet Arbeiderpartiets vestorienterte linje. Arbeiderpartiet gikk frem under valget og beholdt det rene flertallet sitt, mens NKP ble mer enn halvert i antall stemmer og mistet hele stortingsgruppen.

Valgresultatet gjorde at Einar Gerhardsens andre regjering fortsatte. I 1951 trakk Gerhardsen seg noe overraskende fra statsministerposten, og ble erstattet av partifellen Oscar Torp. Oscar Torps regjering, også dette en ren Arbeiderpartiregjering, ble sittende perioden ut.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1949

██ Arbeiderpartiet

██ Bondepartiet

██ Kristelig Folkeparti

██ Venstre

██ Høyre

Det norske Arbeiderparti803 471194 12345,74,7859
Høyre279 79027 18215,9-1,123-2
Venstre218 86614 01412,5-1,4211
Bondepartiet85 418−33 9444,7-3,2122
Kristelig Folkeparti147 06829 2558,40,491
Norges Kommunistiske Parti102 722−73 8135,8-6,00-11
Samfundspartiet13 08813 0880,70,7
Borgerlige felleslister107 913107 9136,16,1
Totalt1 758 366273 14182,05,61500

1945

Utdypende artikler: Stortingsvalget 1945 og Liste over stortingsrepresentanter 1945–1949

Stortingsvalget 1945 ble avholdt 8. oktober 1945 og var det første valget etter krigen. Stortinget fikk store utskiftninger, med flere av partiene fra mellomkrigstiden mistet representasjonen, mens andre partier som Norges Kommunistiske Parti og Kristelig Folkeparti etablerte seg som landsdekkende partier ved dette valget.

Arbeiderpartiet hadde tidligere på året distansert seg fra førkrigsregjeringen til Johan Nygaardsvold og tidligere partiformann Oscar Torp, og kjørt frem Einar Gerhardsen som ny partitopp. Gerhardsen hadde ledet en samlingsregjering siden juni, og fikk nå rent flertall i Stortinget med 76 av 150 mandater. Dette gjorde at den gamle regjeringen ble erstattet av Einar Gerhardsens andre regjering, en ren Arbeiderpartiregjering. Regjeringen la imidlertid det såkalte Fellesprogrammet til grunn for arbeidet sitt, da Gerhardsen så behovet for politisk ro og konsensus i gjenoppbygningen av landet etter krigen.

Høyre gjorde et svakt valg, fikk med 17 % sitt til da dårligste valgresultat. Bondepartiet gikk også på en stor smell, mye på grunn av de tidligere Bondeparti-toppene Jens Hundseid og Vidkun Quislings landssvik under krigen.

PartiStemmer+/-Prosent+/-Mandater+/-
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1945
Det norske Arbeiderparti609 348−9 26841,0-1,5766
Høyre[q 1]252 608−57 71617,0-4,325-11
Venstre204 852−27 93213,8-2,220-3
Norges Kommunistiske Parti176 535172 15911,910,11111
Bondepartiet119 362−48 6768,0-3,510-8
Kristelig Folkeparti117 81398 2017,96,686
Andre4 654−96 8070,3-6,70
Totalt1 485 22529 98774,3-7,61500

Kilder

Se også

Eksterne lenker


Autoritetsdata
Hentet fra «https:https://www.search.com.vn/wiki/index.php?lang=no&q=Stortingsvalg_1945–&oldid=24259447»
🔥 Top keywords: Portal:Forside17. mai (grunnlovsdag)Spesial:SøkOddvar TorsheimPinseKFUM-Kameratene OsloJa, vi elsker dette landetNorges flaggNorgeSpesial:Siste endringerRobert FicoNorge i rødt, hvitt og blåttSlovakiaDraumkvedetNy-CaledoniaGeithamsRayleeRussefeiringNorges GrunnlovKategori:Filmer fra 2001Fil:20100530-FBK Games-Daphne Schippers.jpgFil:5000 m men final London 2017.jpgFil:Fred Kerley London 2017.jpgWikipedia:Administratorer/kandidater/2024-05-15BunadHans Petter BaarliFilmåret 2001Jostein GundersenEliteserien i fotball for mennFlaggbrukSistemann utTeodor Berg HaltvikEM i fotball 2024Gud signe vårt dyre fedrelandEurovision Song Contest 2024Wikipedia:KontaktHenning MankellKleopatraMorten Bjørlo