Stortingsvalget 1973
Stortingsvalget 1973 var et norsk parlamentsvalg som ble avholdt søndag 9. og mandag 10. september. Valgdeltagelsen var på 80,2 prosent. Antallet stortingsrepresentanter økte med 5, til 155, ettersom oddetall bidrar til å forhindre stemmelikhet i voteringer. Av de nye mandatene var to i Oslo og tre i Akershus.
| 9.–10. september 1973 | |||
|---|---|---|---|
| 155 mandater på valg, 78 trengs for flertall | |||
| Valgdeltakelse | 80,24 % av 2,69 millioner stemmeberettigede | ||
.jpg) | .jpg) | .jpg) | |
| Forgrunnsfigur | Trygve Bratteli | Kåre Willoch | Lars Korvald |
| Parti | Ap | H | KrF |
| Stemmer | 35,3 % | 17,2 % | 11,9 % |
| Mandater | 62  12 | 29  | 20  6 |
 |  | ||
| Forgrunnsfigur | Finn Gustavsen | Dagfinn Vårvik | Anders Lange |
| Parti | Sosialistisk Valgforbund | Sp | Anders Langes Parti |
| Stemmer | 11,2 % | 6,8 % | 5 % |
| Mandater | 16 16 | 21 1 | 4 4 |
.jpg) | _(cropped).jpg) | ||
| Forgrunnsfigur | Magne Lerheim | Helge Rognlien | Sigurd Allern |
| Parti | Det Nye Folkepartiet | V | RV |
| Stemmer | 3,4 % | 2,3 % | 0,4 % |
| Mandater | 1 1 | 2 11 | 0 |
| Sittende regjering | Korvald | ||
| Ny regjering | Bratteli II | ||
██ Venstre
██ Høyre
Lars Korvalds regjering gikk av etter valget og ble etterfulgt av Trygve Brattelis andre regjering. Bratteli, som hadde gått av etter EF-valget i 1972, var tilbake i regjeringskontorene etter kun ett år i opposisjon.
Politikk
Valgprogram
Nye partier og konstellasjoner
Flere partier og valglister stilte til valg for første gang i dette stortingsvalget.[1] Blant annet hadde EF-striden skapt bevegelser i det norske partisystemet. Sosialistisk Folkeparti, som hadde vært representert på Stortinget fra 1961 til 1969, dannet et valgforbund med Demokratiske Sosialister (AIK), Norges Kommunistiske Parti og uavhengige som fikk navnet Sosialistisk Valgforbund. Dette ble i 1975 til partiet Sosialistisk Venstreparti.[1]
Anders Langes Parti (senere Fremskrittspartiet) ble stiftet i 1973 og vant representasjon på Stortinget ved første forsøk. Venstre var blitt splittet av EF-striden, og to partier med bakgrunn i Venstre (Det Nye Folkeparti og Venstre) ble representerte på Stortinget etter valget. Samlet gikk imidlertid de to fraksjonene sterkt tilbake. Rød Valgallianse stilte også til valg for første gang som en allianse som blant annet inkluderte det nystartede AKP (m-l).[1]
Valgresultatet
Arbeiderpartiet gikk sterkt tilbake, og opplevde sitt dårligste valgresultat siden 1930.[2] Kristelig Folkeparti og sittende statsminister, Lars Korvald, gikk klart frem. Likevel gikk Korvald-regjeringen av, og Arbeiderpartiet tok over makten. Verdens Gang skrev på forsiden morgene etter valget at «Etter et av de mest sviende valgnederlag i Arbeiderpartiets historie må Trygve Bratteli nå danne regjering»[3], mens overskriften på neste side lød «Taperen overtar»[4]. Bratteli dannet mindretallsregjering, men var avhengig av støtte fra Sosialistisk Valgforbund for å få flertall i Stortinget.
Andelen velgere som skiftet parti ved valget i 1973, var høyere enn ved foregående stortingsvalg.[5] Stortingsvalget i Norge i 1973 er omtalt som et av flere «jordskjelvvalg» i Skandinavia i perioden 1970–73.[6] Ved disse valgene skjedde markante endringer i partisystemene, og valget markerer et skille i norsk politikk. Fra og med 1973 ble flere partier representert i nasjonalforsamlingene, velgerne i Skandinavia ble mindre trofaste og mer villige til å bytte parti fra et valg til et annet, og støtten til de tradisjonelt store partiene ble mindre stabil.[7]
Det svake valgresultatet og lekkasje av velgere til Sosialistisk Valgforbund bidro til å radikalisere deler av Arbeiderpartiets politikk. Francis Sejersted argumenterer for at denne dreiningen mot venstre var basert på en feiltolkning av valgresultatet i 1973 fra Arbeiderpartiets side. Partiet tolket tapet av velgere til SV som et ønske om en mer radikal politikk. I realiteten var det et konservativt valg, og det første siden 1945 der venstresiden var i mindretall i antall velgere. Arbeiderpartiets steg til venstre lot Høyre innta rollen som ansvarlig forsvarer av sosialdemokratiet, og var videre med å bane vei for høyrebølgen i norsk politikk etter Stortingsvalget i 1981.[8]
.jpg)
Nasjonalt
| Parti | Stemmer | Mandater | |||
|---|---|---|---|---|---|
| Antall | Andel (%) | Endring fra 1969 (%) | Antall | Endring fra 1969 | |
| Arbeiderpartiet | 759 499 | 35,3 | –11,2 | 62 | –12 |
| Høyre | 370 370 | 17,2 | –1,6 | 29 | 0 |
| Kristelig Folkeparti | 255 456 | 11,9 | +4,1 | 20 | +6 |
| Sosialistisk Valgforbund | 241 851 | 11,2 | +6,7¹ | 16 | +16¹ |
| Senterpartiet | 146 312 | 6,8 | –2,2 | 21 | +1 |
| Anders Langes Parti | 107 784 | 5,0 | +5,0 | 4 | +4 |
| Det Nye Folkepartiet | 73 854 | 3,4 | +3,4 | 1 | +1 |
| Venstre | 49 668 | 2,3 | –7,1 | 2 | –11 |
| Rød Valgallianse | 9 360 | 0,4 | +0,4 | 0 | 0 |
| Ensliges Parti | 5 112 | 0,2 | +0,2 | 0 | 0 |
| Norges Demokratiske Parti | 2 128 | 0,1 | +0,07 | 0 | 0 |
| Kvinnenes Frie Folkevalgte | 1 868 | 0,09 | +0,09 | 0 | 0 |
| Sámeálbmot Listu | 849 | 0,04 | +0,02 | 0 | 0 |
| Borgerlige felleslister | 128 091 | 6,0 | +2,2 | 0² | 0 |
| Totalt | 2 152 204 | 100 | 155 | +5 | |
¹ Endring i forhold til Sosialistisk Folkeparti og Norges Kommunistiske Parti sammenlagt i 1969.
² Mandater fra borgerlige felleslister fordelt på enkeltpartiene.
De borgerlige felleslistene var:
- Senterpartiet og Venstre i Oslo, Oppland, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark
- Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i Hedmark
- Høyre og Kristelig Folkeparti i Nord-Trøndelag
Statistisk sentralbyrå lager en statistikk over valgresultatet med felleslistene oppdelt på de enkelte partia. Resultatene for disse partia på landsbasis blir da:
| Politisk parti | Stemmer i prosent | Endring fra 1969 |
|---|---|---|
| Høyre | 17,4 | –2,2 |
| Kristelig Folkeparti | 12,2 | +2,8 |
| Senterpartiet | 11,0 | +0,5 |
| Venstre | 3,5 | –5,9 |
Valgkretsene
Bergen og Hordaland var for første gang slått sammen til én valgkrets.
Mandatfordeling og endringer fra 1969
| Valgkrets | Ap | Sp | H | V | KrF | SV | ALp | DnF | Total | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Østfold fylke | 4 1 | 1 | 1 | 1 | 1 1 | 8 | ||||
| Akershus fylke | 3 | 1 | 3 1 | 1 | 1 1 | 1 1 | 1 1 | 10 3 | ||
| Oslo | 6 | 5 | 1 | 1 | 2 1 | 1 1 | 15 2 | |||
| Hedmark fylke | 4 1 | 2 | 1 | 1 1 | 8 | |||||
| Oppland fylke | 4 1 | 2 | 1 1 | 7 | ||||||
| Buskerud fylke | 3 1 | 1 | 2 | 1 1 | 7 | |||||
| Vestfold fylke | 3 1 | 1 | 2 | 1 1 | 7 | |||||
| Telemark fylke | 2 1 | 1 | 1 | 1 | 1 1 | 6 | ||||
| Aust-Agder fylke | 2 | 1 | 1 | 1 1 | 4 | |||||
| Vest-Agder fylke | 2 | 1 1 | 1 | 1 | 1 | 5 | ||||
| Rogaland fylke | 3 1 | 1 | 2 | 1 | 2 | 1 1 | 1 1 | 10 | ||
| Hordaland fylke | 5 1 | 1 | 3 | 2 | 3 | 1 1 | 1 1 | 1 1 | 15 | |
| Sogn og Fjordane fylke | 2 | 2 1 | 1 | 1 | 5 | |||||
| Møre og Romsdal fylke | 3 | 2 | 1 | 1 1 | 2 | 1 1 | 10 | |||
| Sør-Trøndelag fylke | 4 1 | 1 1 | 2 | 1 | 2 2 | 10 | ||||
| Nord-Trøndelag fylke | 3 | 2 | 1 | 1 1 | 6 | |||||
| Nordland fylke | 5 1 | 2 | 1 1 | 1 | 2 1 | 2 2 | 12 | |||
| Troms fylke | 2 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 1 | 6 | |||
| Finnmark fylke | 2 1 | 1 | 1 1 | 4 | ||||||
| Total | 62 12 | 21 1 | 29 | 2 11 | 14 1 | 16 16 | 4 4 | 1 1 | 155 5 |
Førstegangsrepresentanter
Blant markante politikere som ble valgt som faste stortingsrepresentanter for første gang i 1973, var blant andre Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen.[9]
Se også
Referanser
Kilder
- Arter, David (2008). Scandinavian Politics Today (2. utgave), Manchester University Press, Manchester. ISBN 9780719078538
- Sejersted, Francis (2005). Sosialdemokratiets tidsalder, Pax Forlag, Oslo. ISBN 82-530-2753-2
- Statistisk sentralbyrå
- Olaf Chr. Torp (1974). Stortinget Høsten 1973−Våren 1977. Universitetsforlaget. ISBN 8200032205.