Svante Arrhenius

Bakgrunn

Svante Arrhenius var sønn av Svante Gustaf Arrhenius og Carolina Christina Thunberg, og brorsønn til Johan Arrhenius.^[19]

Hans forfedre var jordbrukere og hans far hadde studert til landmåler og tatt eksamen i 1834. Han var fra 1847 ansatt av Uppsala universitet som forvalter av universitetets eiendommer i vestre Uppland. Etter å ha giftet seg i 1855 tok han en andre tjeneste som forvaltere av Viks gods (også den gang kalt Wikjs slott), der Svante Arrhenius ble født som familiens andre barn. Familien flyttet til Uppsala i 1860, der faren ble akademifogde.^[20]

Svante Arrhenius gikk på Katedralskolan, viste i unge år en egnethet for matematikk og interesserte seg også for fysikk. I 1876 tok han studentexamen i Uppsala med gode karakterer, skjønt ikke som den beste i sin klasse.^[20]

Høyere studier

Arrhenius studerte ved universitetet i Uppsala fra 1876 til 1881, og fra 1881 til 1884 i Stockholm. I 1884 ble han lisensiat, samme år tok han doktorgraden og ble privatdosent i fysisk kjemi ved Uppsala universitet.

Forskning

Hans doktoravhandling omhandlet undersøkelser av elektrolyttenes galvaniske ledningsevne; den vant ikke noen anerkjennelse ved Uppsala Universitet umiddelbart ved dens presentasjon, men det viste seg snart at de undersøkelser som den omhandlet, skulle bli av meget stor betydning for den fysiske kjemi.

I 1880-årene gransket han hva som skjedde når man ledet elektrisk strøm gjennom vannløsninger av forskjellige stoffer. Han fant ut at når en syre eller en base ble løst i vann, ble løsningen en god leder for elektrisk strøm. Den måtte derfor inneholde ioner. Arrhenius definerte syrer og baser slik:

• syrer spaltes i vann og gir H⁺ -ioner
• baser spaltes i vann og gir OH^- -ioner

Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1903.^[21]

Drivhuseffekten

I 1896 tallfestet Arrhenius som den første drivhuseffektens betydning for oppvarming av jordoverflaten og atmosfæren (karbondioksidens og andre gassers evne til å stenge inne varmestråling). Han oppdaget med sine beregninger også en viktig positiv feedback fra økende konsentrasjon av vanndamp i atmosfæren. Slik forklarte han endringen mellom istider og varme perioder beroende på endringer i atmosfærens karbondioksidgehalt, samtidig brukte han funnet til å vurdere spørsmålet om fremtidig klimaendring som følge av menneskeskapte utslipp.

Arrhenius anslo at 50 % økning i atmosfærens CO₂-innhold ville gi en temperaturøkning på 3,4°C, en økning ville samtidig utjevne temperaturforskjellene på jorden (mellom natt og dag, mellom sommer og vinter, mellom tropene og tempererte områder). Drivhuseffekten ble tidligere beskrevet av Joseph Fourier. Fourier brukte metaforen «glassbolle» der solstrålene slipper inn mens den infrarøde strålingen fra bakken stenges inne.^[21][22] Grunnlaget for Arrhenius arbeid var Samuel Langleys forskning på varmestråling.

Bakgrunnen for Arrhenius' forskning på drivhuseffekten var debatten blant svenske fysikere om årsaken til istiden.^[23]

Annet vitenskapelig arbeid

Han er også en av opphavsmennene bak Arrhenius' ligning. Svante Arrhenius var en av dem som støttet teorien om at livet kom til jorden med meteorittnedslag.

Arrhenius var også populærvitenskapelig forfatter og skrev Världarnas utveckling (1906), Människan inför världsgåtan (1907), Smittkoppar och deras bekämpande (1913), Stjärnornas öden (1915) samt Kemien och det moderna livet (1919).

I 1909 ble Svenska sällskapet för rasehygien etablert i Stockholm, med Arrhenius som styremedlem^[24]. Arrhenius bidrag var innen prevensjon, noe som var med på å bane vei for nazistenes rasehygienepolitikk og senere massesterilisasjon av funksjonshemmede, jøder og andre^[25].

Han var far til Olof Wilhelm Arrhenius.

• (en) Nobelprisen i kjemi 1903 hos Nobelprize.org
• (en) Svante Arrhenius hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1903
• Bøker av Svante Arrhenius i digitalisert form på Runeberg.org.