Boris Johnson

Johnson har engelske, franske, tyrkiske, russiske og tyske aner.

Han ble født den 19. juni 1964 i New York City av engelske øvre middelklasse-foreldre, og hadde derfor dobbelt amerikansk og britisk statsborgerskap. Hans doble amerikanske/britiske statsborgerskap medførte at han i 2014 protesterte på skattlegging fra amerikanske skattemyndigheter,^[22][23] men endte med å betale skattekravet.^[24] I februar 2015 erklærte Johnson at han hadde til hensikt å gi opp sitt amerikanske statsborgerskap for å vise sin lojalitet til Storbritannia.^[25][26] I 2016 frasa han seg sitt statsborgerskap i USA.^[27]

Boris Johnson er den eldste i en søskenflokk på fire. Hans far er forfatteren og politikeren Stanley Johnson. Boris Johnson tilbragte mye av barndommen i Brüssel, der faren var medlem av Europaparlamentet i perioden 1979–1984 og arbeidet med miljøvern i Europakommisjonen (1973–1979). Faren arbeidet også i Verdensbanken. Moren er maleren Charlotte Johnson Wahl (født Fawcett), datter av James Fawcett, skrankeadvokat^[28][29] og president i Den europeiske menneskerettighetskommisjon.^[30] Stanley Johnsons farfar, Ali Kemal, var politiker og avisredaktør i det ottomanske riket. Kemal var blant annet innenriksminister noen måneder i Damad Ferid Pasjas regjering. Kemal var motstander av Atatürk og ble myrdet i 1922. Stanley Johnsons far, Osman Wilfred Ali, tok etternavnet Johnson etter den britiske bestemoren.^{[31][32][33][28]}

Hans yngre søsken er forfatteren og journalisten Rachel Johnson, Leo Johnson, en av partnerne i PricewaterhouseCoopers,^[34] og Jo Johnson, statssekretær for universiteter og vitenskap og konservativt parlamentsmedlem fra valgkretsen Orpington i London. I familien kalles Boris Johnson for «Al» for Alexander. Han gikk over til å kalle seg «Boris» i studietiden. Faren Stanley drev kampanje mot Brexit, mens Boris organiserte kampanje for Brexit. Søsteren Rachel og broren Jo var også motstandere av Brexit.^[19]

Johnson er en lidenskapelig syklist og liker tennis og maling.

I 1987 giftet han seg med Allegra Mostyn-Owen, men ekteskapet ble oppløst i 1993.^[35] Tolv dager etter at det første ekteskapet var oppløst giftet han seg med advokaten Marina Wheeler, datter av journalisten og kringkastingsmannen Charles Wheeler og hans kone Dip Singh.^[36][37] Wheeler- og Johnson-familiene har kjent hverandre i flere tiår,^[38] og Marina Wheeler gikk på Den europeiske skolen i Brussel samtidig med Boris Johnson. Wheelers og Johnsons forhold ble siden kjent som oppløst, og Johnson ble kjæreste med Carrie Symonds. Carrie Symonds er datter av Matthew Symonds, en av grunnleggerne av The Independent.^[39] Johnson og Symonds giftet seg i 2021.

Boris Johnson har fire barn med Marina Wheeler^{[40][41][42][43]}; de to døtrene Lara og Cassia, og de to sønnene Milo og Theodore.^[44] Han har en datter født i 2009 med Helen MacIntyre.^[45] Han har to barn (per 2022) med ektefellen Carrie Johnson.^[46][47]

I 2009 fikk Johnson en datter utenfor ekteskap med kunstkonsulenten Helen MacIntyre. Denne datteren ble gjenstand for en rettsbehandling i 2013 i Appelldomstolen for England og Wales som behandlet et krav om å forby å omtale hennes eksistens offentlig. Retten bestemte imidlertid at offentligheten hadde rett til å få kjennskap til Johnsons «uansvarlige» oppførsel.^[48][49][50]

I 2016 vant Johnson «President Erdogan Insulting Poetry Competition», en diktkonkurranse om å fornærme Tyrkias president.^[51][52][53]

Etter grunnskole i Camden gikk Johnson på the European School i Brussel, Ashdown House og deretter på Eton College i Berkshire. Senere studerte Johnson klassiske fag på Balliol College ved Universitetet i Oxford.

Etter avsluttet utdanning i 1987 arbeidet Johnson som lærling i The Times. Han fikk imidlertid sparken etter kort tid på grunn av sitatfusk.^[54] Etter en kort periode som skribent for the Wolverhampton Express and Star, gikk han over til The Daily Telegraph i 1987 som leder og reportasjeforfatter. I perioden 1989 til 1994 var han The Telegraphs EU-korrespondent, og i perioden 1994–1999 var han assisterende redaktør. I 1999 ble han redaktør av The Spectator, et magasin Johnson hadde vært tilknyttet siden 1994. Denne jobben hadde Johnson til desember 2005.^[43]

Johnson har vunnet flere priser for sin journalistikk, både som redaktør og skribent. I 1997 vant han prisen What the Papers Say som årets politiske kommentator, i 1998 ble han kåret til Pagan Federation of Great Britain National Journalist of the Year, i 2003 ble han valgt til Editors’ Editor of the Year, i 2004 ble han valgt til Columnist of the Year på the British Press Awards og i 2005 fikk han prisen What the Papers Say Columnist of the Year. I 2004 og 2005 fikk han Channel 4 News Award som den personen som gjorde mest politisk inntrykk. Johnson har en ukentlig spalte i The Daily Telegraph.^[42][55]

Parlamentsmedlem

Ved parlamentsvalget i mai 1997 stilte Johnson som kandidat i kretsen Clwyd South i Wales, men 23 prosent av stemmene holdt kun til andreplass. Ved parlamentsvalget i 2001 stilte han som kandidat i kretsen Henley, og 46 prosent av stemmene holdt til førsteplass og sete i parlamentet. Johnson holdt sin første tale i parlamentet 12. juli 2001. Johnson var skyggeminister for kultur i perioden mai–november 2004. Ved valget i 2005 fikk Johnson mer enn 53 prosent av stemmene i samme krets, noe som holdt til førsteplass og fornyet plass i parlamentet. Johnson var skyggeminister for høyere utdanning i perioden desember 2005–juli 2007. Da Johnson fikk denne posten trakk han seg som redaktør for the Spectator. Ifølge BBC var dette et krav fra partileder David Cameron.^{[40][56][57][58]}

Borgermester i London

I juli 2007 kunngjorde Johnson at han ønsket å stille som De konservatives kandidat til borgermestervalget i London om et års tid. Han sa at muligheten til å lede nasjonens hovedstad var for god til å gå glipp av. Ledelsen i det konservative partiet hadde slitt med å finne en profilert kandidat, og lettelsen var stor da Johnson bekreftet at han ville kjempe om å bli de konservatives kandidat til borgermestervervet. Sittende borgermester Ken Livingstone ønsket konkurrenten velkommen, men hevdet at Johnsons sterkt høyreorienterte meninger ville være til alvorlig skade for London.^[59]

I september 2007 vant Johnson kampen om å bli de konservatives kandidat. Han fikk 75 prosent av 20 000 avgitte stemmer i et valg som var åpent for alle londonere.^[60] I mars 2008 startet Johnson sin offisielle valgkamp, godt støttet av partileder David Cameron.^[61] Ved et borgermestervalg i London skal velgerne krysse av for en første- og andrekandidat. Dersom en kandidat får over halvparten av førstestemmene, blir han borgermester. Dersom ingen kandidater får mer enn halvparten av førstestemmene, blir alle kandidater foruten de to med flest førstestemmer eliminert. Andrestemmene til de frafalte kandidatene blir så fordelt på de to gjenværende kandidatene.^[62][63] Etter at andrestemmene var fordelt, sto Johnson igjen som vinner. Han fikk 1 168 738 første- og andrestemmer, mens motkandidaten Ken Livingstone fikk 1 028 966 første- og andrestemmer. Oppmøtet var på rekordhøye 45 prosent.^[64] Etter valgseieren kunngjorde Johnson at han kom til å trekke seg som parlamentsmedlem.^[65]

I mai 2012 ble Johnson gjenvalgt som borgermester, også denne gang var det Livingstone som var den viktigste utfordreren. Denne gang ble valget jevnere. Johnson fikk 44 prosent av førstestemmene, mens Livingstone fikk drøyt 40 prosent. Etter at andrestemmene var fordelt, satt Johnson igjen med 51,5 prosent av stemmene, mens Livingstone fikk 48,5 prosent.^[66] Statsminister David Cameron var henrykt over Johnsons gjenvalg.^[67]

Ifølge den britiske journalisten Adrian Wooldridge var det Johnsons støtte til kampanjen for at Storbritannia skulle ut av EU, som avgjorde saken. Uten støtte fra Johnson hadde ikke mer enn en tredjedel av velgerne støttet utmeldelse.^[68]

Utenriksminister

Johnson ble utnevnt til utenriksminister i Theresa Mays regjering 13. juli 2016.^[70] Som uttalt tilhenger av brexit forsøkte han å legge press på regjeringen for å skynde på prosessen.^[71]

Han støttet Saudi-Arabias militære intervensjon i Jemen og nektet å stanse våpensalg til landet,^[72] og ble beskyldt for å forsøke å hindre internasjonale undersøkelse om påståtte folkerettsbrudd under krigføringen.^[73] Han kom også i konflikt med sin egen statsminister på grunn av uttalelser omkring Saudi-Arabia.^[74]

Johnsons utrettelige motstand mot integrering i et videre europeisk samarbeide skapte ifølge noen observatører problemer innad i den britiske statsadministrasjonen og frustrasjon i EU-systemet.^[75] Også en rekke andre uttalelser om fordelene ved brexit vakte oppsikt og kritikk.^[76][77]

I respons til planen om britisk brexit-strategi som ble vedtatt under regjeringens møte på Chequers 7. juli 2018,^[78] kunngjorde Johnson og minister David Davis, som var ansvarlig for forhandlingene med EU,^[79] at de trakk seg fra sine respektive stillinger.^[80]

Partileder

Johnson ble 23. juli 2019 valgt som leder av Det konservative partiet, med 92 153 stemmer, mot 46 656 til Jeremy Hunt.^[81]

Statsminister

I kjølvannet av Theresa Mays avgang, som skyldtes at hun ikke lykkes med å iverksette Storbritannias uttreden fra EU, overtok Johnson statsministervervet den 24. juli 2019.^[82] Johnson lovte at Storbritannia ville forlate EU 31. oktober 2019.^[83] Ved tiltredelse hadde Johnsons regjering en overvekt på bare en stemme i Underhuset.^[84] Ved parlamentsvalget 12. desember 2019 gikk det konservative partiet frem med 48 plasser og økte sitt flertall til 80 mandater. Brexit ble formelt fullført 31. januar 2020.

Covid-19

Koronapandemien ble en alvorlig krise i løpet av få måneder etter at Johnson fikk majoriteten i 2019.^[85] Den 23. mars 2020 utferdiget han en «bli hjemme»-ordre for hele kongeriket, hvor folk ikke skulle forlate sine hjem bortsett for et lite antall årsaker.^[86]

Den 27. mars 2020 ble det opplyst at Johnson selv hadde testet positivt for covid-19.^[87][88][89] Den 5. april ble Johnson lagt inn på St Thomas' Hospital i London for tester siden symptomene hans vedvarte.^[90] På tross av innleggelsen etter 10 dager med symptomer, ble det den 6. april opplyst at han fortsatt ledet regjeringen og var ved «godt mot».^[91] Han ble senere samme kveld flyttet til intensivavdelingen da hans tilstand forverret seg. Dette ble beskrevet som en føre var handling i tilfelle han trengte respirator. ^[92][93] Dominic Raab var stedfortreder for Johnson når det var nødvendig.^[93]

Partygate

Mens det var restriksjoner på å møtes flere enn et visst antall personer under koronapandemien hadde det flere ganger vært sammenkomster i Downing Street 10, både i hagen og innendørs. Tolv forskjellige slike anledninger ble etterforsket av Metropolitan Police Service. Det ble utstedt 126 forelegg (fixed penalty notice) til 83 personer, deriblant både til Boris Johnsen og hans kone Carrie Johnson.^[94]

Etter at en granskning av partygate var ferdig i juni 2023, trakk Johnson seg som parlamentsmedlem.^[95]

Johnson har skrevet flere bøker:^[96]

• 2001: Friends, Voters, Countrymen (memoarer)^[97]
• 2004: Lend Me Your Ears^[98]
• 2005: Seventy-Two Virgins (roman)^[99]
• 2006: Have I Got Views for You (2006)^[100]
• 2006: The Dream of Rome (sakprosa)^[101] – også TV-serie (BBC)^[102]
• 2007: Life in the Fast Lane: The Johnson Guide to Cars, Harper Perennial
• 2007: The Perils of the Pushy Parents: A Cautionary Tale (diktsamling) – også illustrert av Johnson^[103]
• 2008: The British
• 2012: Johnson's Life of London: The People Who Made the City that Made the World (2012)^[104]
• 2014: The Churchill Factor. How one man made history (biografi)^{[105][106][107][108][109]}

• Who Do You Think You Are?^[110]
• Top Gear (sesong 2, episode 4)^[111]
• Top Gear (sesong 12, episode 6)^[112]
• Have I Got News For You (også BAFTA-nominert i 2004)^[113]

• (en) Offisielt nettsted
• Mate-URL
• (en) Boris Johnson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Boris Johnson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Boris Johnson på Internet Movie Database
• (en) Boris Johnson hos The Movie Database
• (en) Boris Johnson på Discogs
• (en) Boris Johnson på MusicBrainz
• (en) Boris Johnson på Twitter
• (en) Boris Johnson på Facebook
• (en) Boris Johnson på Instagram
• (en) Boris Johnson på Flickr
• (en) Boris Johnson på Snapchat
• (en) Boris Johnson hos Hansards parlamentsdebatter
• (en) Boris Johnson hos The Peerage
• (en) The Mayor of Londons biografi om Boris Johnson